Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / 10 grunner til at EU v...
© EU Audiovisual Service

10 grunner til at EU vil ønske en fornyet handelsavtale med Norge

Norge har varer EU trenger, og vi er et kjøpesterkt marked for EU. Det vil være økonomisk selvskading for EU å forstyrre handelen med Norge.

Både Norge og EU har gode erfaringer med å praktisere tosidige (bilaterale) avtaler og kompetanse i å forhandle frem slike avtaler. EU har pågående forhandlinger om bilaterale handelsavtaler med blant andre India, Japan og Marokko, som alle er mindre viktige handelspartnere for unionen enn det Norge er. Norge er EUs femte største handelspartner.

Her er ti grunner til at EU vil ønske en fornyet handelsavtale med Norge om EØS-avtalen sies opp.

 

1. Forhandlinger følger naturlig av EØS-avtalen

EØS-avtalens artikkel 127 sier at avtalen kan sies opp med ett års varsel. Dersom den sies opp, skal frihandelsavtalen som gjaldt før EØS igjen regulere handelen. Det fremgår av EØS-avtalens artikkel 120. Frihandelsavtalen er velprøvd, og sikrer tollfrihet for industrivarer til og fra EU. Avtalen regulerer ikke tjenestehandel, og er såpass gammel at det vil være naturlig for EU å ville gå i forhandlinger om en fornyet handelsavtale for å finne praktiske og varige løsninger.

 

2. Norge er et kjøpesterkt marked

EØS-avtalen regulerer markedsadgang begge veier, for EU adgangen til det norske markedet.  Frihandelen har ført til at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer utenom olje og gass samt oppdrett har vunnet markedsandeler på EUs indre marked.

Ser vi bort fra olje og gass, kjøper vi vel så mye varer fra EU som vi selger til unionen. EUs eksport til Norge i 2013 var hele 425 milliarder kroner. Verdien av EUs eksport til Norge har økt med 250 prosent siden 1992. Det vi kjøper fra EU er stort sett ferdigvarer, alt fra skruer til tv-apparater, biler og datamaskiner. EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt andeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. Derfor ville det være økonomisk selvskading av EU å forkludre den åpne handelen.

Det meste av norsk tjenestehandel foregår naturlig nok med europeiske land, men hele 40 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU. Foruten sjøtransport er petroleumstjenester, forretningstjenester og finansielle tjenester viktige eksportkategorier. Mye av eksporten er knyttet til næringen maritim-offshore. Norge har de senere årene importert mer tjenester fra EU enn vi har eksportert. EU har derfor en stor interesse av å inngå en fornyet handelsavtale som beholder dagens frihandel med tjenester.

 

3. EU trenger energi

Norge har varer og tjenester EU trenger. Derfor var Norge i 2013 på femteplass av landene EU importerer mest fra bare slått av Kina, USA, Russland og Sveits. EU er avhengig av norsk olje og gass. Mer enn 60 prosent av gassen og mer enn 80 prosent av oljen EU bruker er importert. Den rødgrønne regjeringen fastslo i stortingsmeldingen om avtalene med EU at Norge er viktig for unionens forsyningssikkerhet (Meld. St. 5 (2012-2013), s. 65):

«Norge har stor betydning for EU både når det gjelder naturgass, elektrisitet og olje. Naturgass fra Norge dekker om lag 20 prosent av EUs forbruk av naturgass. Norge er derved viktig for EUs energiforsyningssikkerhet.»

 

4. EU trenger fisk

EU importerer over 60 prosent av sjømaten som forbrukes i medlemslandene, og Norge er den største leverandøren. Eksporten av fisk fra Norge til EU har over tid økt betydelig, men utviklingen går i retning av at andre markeder øker enda mer. EU på sin side trenger fisk både som råvare og som ferdigprodukt. Både for foredlingsindustri og forbrukere i EU er det i deres egen interesse at fisken importeres billig og enkelt. Derfor vil EU ønske en fornyet handelsavtale med preferanser på linje med dagens EØS.

 

5. EU trenger mineraler og metaller

På verdensbasis er mineraler og metaller råvarer i ferd med å bli knappphetsgoder. EU forbruker langt mer enn man selv har ressurser. Det finnes forekomster av mineraler og metaller mange steder i Norge. I juni 2010 publiserte EU-kommisjonen en rapport om kritiske råvarer for unionen, utenom energi (Kritiske råvarer for EU, rapport fra ad-hoc arbeidsgruppen for definering av kritiske råvarer, 30.07.2010). Rapporten viser at Norge allerede er en viktig eksportør av flere av de råvarene EU trenger. Det gjelder spesielt kalkstein, der EU har et importbehov på over 50 prosent. Av importen stammet 92 prosent fra Norge i 2006. Ellers trekkes både aluminium (11 prosent norsk markedsandel, importbehov for EU er 50 prosent) og titan (26 prosent markedsandel, importbehov for EU 100 prosent) frem i rapporten.

 

6. EU ser mot nordområdene

I EU er det en betydelig interesse for nordområdene og ressursene som finnes der. Området er rikt på olje, gass, mineraler og fisk, ressurser EU trenger. Dessuten blir området stadig mer attraktivt økonomisk og strategisk etter hvert som issmelting åpner nye transportveier.

EU som institusjon har i dag ingen legitim tilgang til det arktiske samarbeidet, der de tre nordiske EU-landene deltar sammen med Norge, Island, Russland, Canada og USA. Det er heller ikke noe tegn til at flere land i det arktiske området skal bli medlem av EU i overskuelig fremtid. Likevel har EU utviklet en egen Arktis-strategi og forsøker å få en fast observatørplass i Arktisk Råd. Norges sentrale posisjon i nordområdene og i det arktiske samarbeidet kan utnyttes i forhandlinger om en ny avtale mellom Norge og EU.

 

7. Norge er en stor nettobidragsyter til EU

Tilknyttet EØS-avtalen betaler Norge 6,6 milliarder kroner i året.Den største utgiftsposten er de såkalte EØS-midlene, som skal gå til utviklings- og utjevningstiltak i Øst-Europa. Norge betaler 3 milliarder kroner årlig (2009-2014). Deltagelsen i EUs programmer og byråer koster hvert år 3,3 milliarder kroner, samt 200 millioner til regionsamarbeidet INTERREG. En begrenset andel av milliardene vi betaler til EUs forskningsprogram kommer tilbake til norsk forskning. Norge betaler årlig rundt 100 millioner til overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen. Totalt koster EØS-avtalen 6,6 milliarder i året.

Selv om det ikke er noen formell kobling mellom mesteparten av disse midlene og handel, er det opplagt av EU vil ha stor interesse av et fortsatt ordnet avtaleforhold med en betydelig nettobidragsyter som Norge.

 

8. EU har frihandel som målsetning

EU bygger på en politisk ideologi som forplikter unionen til å utvikle nye handelsrelasjoner. En naturlig videreføring av grunnsetningen om fritt marked i unionens traktater er at EU også ønsker å liberalisere handelen med andre land og regioner. Den traktatfestede målsetningen for EUs felles handelspolitikk er å bidra til å: «gradvis avskaffe restriksjonene i den internasjonale handel og på de direkte utenlandske investeringer og senke tollskranker og andre hindringer.» (Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte artikkel 206) Derfor er det usannsynlig at EU skulle nekte å forhandle med Norge om en ny handelsavtale.

 

9. EUs mange handelsavtaler

EØS er en spesiell og ubalansert avtale. Det normale i internasjonal handel er bilaterale handelsavtaler. Det gjelder også for EU, som har over 30 aktive frihandelsavtaler. Nesten alle avtalene er tosidige, det vil si at de er inngått mellom EU og ett land utenfor unionen. EØS-avtalen omfatter som kjent flere land (Norge, Island og Liechtenstein), og er en av ganske få multilaterale handelsavtaler EU har inngått. Foruten frihandelsavtalen med Norge har EU avtaler med blant andre Sveits, Island, Mexico og Sør-Korea, og har pågående forhandlinger med flere land.

Når vi ser på de varene og tjenestene som EU kjøper fra Norge, og omfanget av handelen fra EU til Norge, er det utenkelig EU ikke skulle ønske å ha en frihandelsavtale med Norge.

 

10. EU handler realpolitisk

Norge har sagt nei til EU-medlemskap to ganger. Begge gangene var EU interessert i å finne ordninger som utviklet handel og samarbeid med Norge. Frihandelsavtalen fra 1973, EØS-avtalen og en rekke bilaterale avtaler på ulike områder viser dette.

Da befolkningen i Sveits avviste EØS-avtalen i en folkeavstemming i 1992, satte EU og Sveits seg ved tegnebrettet og lagde et skreddersydd avtalesett. Sveits sin bilaterale modell omtales av flere eksperter som et mulig forbilde for EU i fremtidige avtaleforhandlinger med Norge, blant annet i rapporten Et frihandelsrettslig alternativ til EØS (2014) fra Universitetet i Tromsø.

Prosessen rundt de sveitsiske avtalene viser at EU er realpolitisk og kan strekke seg langt for å ivareta sine interesser. Etter at Sveits hadde avvist EØS-avtalen måtte EU spørre seg: Kunne det virkelig være noen økonomisk eller politisk fordel i å finne skreddersydde bilaterale løsninger for et land som hadde sagt nei til det indre markedet? Og: Ville det å la Sveits bestemme rammene for handel og samarbeid fortsatt gjøre det mulig for EU å oppnå resultater i unionens interesse? Dessuten: Skulle EU igjen ta sjansen på å forhandle med et land der direkte demokrati og folkeavstemninger er politiske usikkerhetsmomenter og allerede hadde gitt negativt utfall mot EØS? Til tross for disse betenkelighetene, valgte altså EU å gå i forhandlinger med Sveits. I forhold til dette, fremstår det for EU å gå i forhandlinger med Norge – etter oppsigelsen av EØS-avtalen – som politisk meget forutsigbart.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook