Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / 35 år siden folkets fø...

35 år siden folkets første NEI

Det er ikke rart mange politikere – spesielt på ja-sida – har et noe traumatisk forhold til EU-spørsmålet og 25. september 1972.

Det har gått 35 år siden den første folkeavstemninga om norsk medlemskap i EU (den gang EF). 25. september 1972 ga folket makteliten i Norge et sjokk. Taperne var særlig AP, Høyre og NHO (daværende NAF – Norges Arbeidsgiverforbund), samt LO. Resultatet ble 46,5 prosent ja og 53,5 prosent nei. EU-kampen i 72 ble et politisk jordskjelv. Allerede før folkeavstemninga hadde partiet Venstre blitt splittet i to på det berømte Røros-landsmøtet, og KrFs ja-standpunkt var slett ikke ukontroversielt innad i partiet. I selve opptakten til EF-kampen opplevde vi at den borgerlige samlingsregjeringa Borten måtte gå av, nettopp på grunn av EF-saka. Valgresultatet førte også til et politisk etterskjelv i form av regjeringa Brattelis avgang, APs avskalling og stiftelsen av Sosialistisk Valgforbund som gjorde et brakvalg i 1973.

Det er ikke rart mange politikere – spesielt på ja-sida – har et noe traumatisk forhold til EU-spørsmålet og året 1972. Siden fikk de til alt overmål et nytt nei i 1994.

Hvordan kunne det skje?
Hvordan kunne hele makteliten i Norge gå på et slikt nederlag? Svaret heter Folkebevegelsen mot EF. En mangslungen folkebevegelse med advokaten Arne Haugestad, bondehøvdingen Hans Borgen og den legendariske fagforeningslederen og AP-mannen Ragnar Kalheim i spissen. Folkebevegelsen var noe helt nytt: At bønder og fiskere, småkorsfolk, radikalere, fagforeningstillitsvalgte, kristne, studenter og intellektuelle samler seg på tvers av partitilhørighet til forsvar for demokrati og selvbestemmelsesrett i trassig opprør mot regjering, stortingsflertall, næringsorganisasjoner og mediemakt var nærmest uhørt i etterkrigstidas Norge. Dagbladet var – den gang – et pustehull for nei-sida, men ellers var overmakten nesten total, og stigmatiseringen av EF-motstanderne nesten monumental. Slagord som ” En A-velger er en ja-velger” og beskjed om at det var uforenlig å engasjere seg på nei-sida og samtidig være tillitsvalgt i Arbeiderpartiet sier bare litt om debattklimaet. Men folket ville ikke bøye seg for trusler og utskjelling. Fra landsende til landsende organiserte motstanden seg, og på avstemningstidspunktet hadde Folkebevegelsen ca. 113.000 medlemmer. Et utrolig tall i datidas Norge. Det var enorm aktivitet, med studiesirkler, debattmøter, utdelingsaksjoner, stands – eller ”munn-til-munn-metoden” som det også er blitt kalt. Økonomien var til tider vanskelig, men mange var villige til å grave dypt i lommeboka, og ”de mange bekker små ble til en stor å”. Folkeflertallet hadde en sak å kjempe for, og ei tru på at de hadde rett. De ville ikke akseptere elitens påstander, men ha kunnskap og innsikt sjøl. Mye av kunnskapen fikk de fra Folkebevegelsens utredningsapparat, godt hjulpet av framtredende jurister og økonomer, som for eksempel jusprofessor Anders Bratholm. Folkebevegelsens strategi var like enkel som den var effektiv: Være ute blant folk. Stimulere til debatt på arbeidsplassen, over kaffikoppen, i 50-årsdager eller over hagegjerdet. Oppmuntre folk til å stole på sin egen dømmekraft. Ikke la seg overkjøre av ja-sida reklameplakater, men lytte til sin egen indre stemme.

1972 og 2007
35 år og nok en nei-seier seinere kan vi slå fast at nei-sida i hvert fall har lært leksa om EU og medlemskapsspørsmålet. Vi opprettholder et sterkt organisasjonsapparat og produserer ny kunnskap om EU og Norges forhold til den Europeiske Union. Vi deltar i den offentlige debatten. Vi er stadig en utpreget tverrpolitisk organisasjon der styremedlemmene har bakgrunn fra ulike partier som KrF, Venstre, SP, SV, Rødt og Arbeiderpartiet. AUF og andre politiske ungdomsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, mindre politiske partier, store fagforbund og landbruks- og fiskeriorganisasjoner er blant våre støttespillere. Vi er beredt. Sjøl om det har vært nei-flertall på alle meningsmålinger de siste 2,5 år tror vi ikke at ja-sida har gitt opp håpet om at Norge en dag skal bli innlemmet i Unionen. Europabevegelsen driver videre, Høyre prøver å få saka på agendaen, Unge Venstre arbeider målbevisst for å endre moderpartiets standpunkt og APs offisielle standpunkt er norsk medlemskap, sjøl om partiet nå prioriterer regjeringsdeltakelse med nei-partiene SV og SP.

Noen har for spøk sagt at det norske folk må si nei til EU-medlemskap hvert 22. år. Det betyr i tilfelle ny avstemning i 2016. Men først skal vi ha valg i 2009, med uvisst utfall, også mht. EU-spørsmålet. Vi veit at ja-sida ikke vil forsøke for tredje gang uten klippefast tro på seier. Et tredje tap vil formodentlig bli det siste og endelige. Nettopp derfor vil Nei til EU bygge videre på prinsippene og lærdommen fra Folkebevegelsen i 1972. Mye har sjølsagt endret seg siden -72 og -94. Ny teknologi og nye medier vil prege neste EU-kamp. Det vil likevel bli grasrot mot elite, folkemakt mot pengemakt nok en gang. Og som vi sier: Vi taper aldri!

Heming Olaussen, leder Nei til EU

Jostein Lindland, generalsekretær Nei til EU

Kronikken var lovet tatt inn i Dagbladet i dag, men på trykk står den ikke. Historien gjentar seg...

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook