Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Dag Seierstad: Først a...
Arbeidere

Dag Seierstad: Først analyse av konsekvenser - så ny høring

LOs representantskap ba i slutten av februar om at Regjeringen først tar standpunkt til tjenestedirektivet etter at den har lagt fram ” en grundig konsekvensanalyse av hvilke virkninger tjenestedirektivet vil få i Norge” og etter en ny og endelig høringsrunde.

Direktivet vil gjøre det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, gi svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

Vanskeligst å kontrollere

FAFO-rapporten ” Grenseløst arbeidsliv?” (november 2006) fastslår at kortvarig tjenestemobilitet ” har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet” i sentrale deler av arbeidslivet. ” Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.” (s. 123)

Det er i denne sosiale virkeligheten tjenestedirektivet skal slippes løs. Det er derfor opp mot denne virkeligheten direktivet må vurderes. Det er bakgrunnen for at så mange LO-forbund og andre høringsinstanser er urolige og vil ha en grundig analyse av konsekvensene.

Kosmetisk endring

Det hevdes for eksempel av forkjemperne for direktivet at det såkalte ” opphavslandsprinsippet” forsvant ut av direktivet ved det kompromisset som EU-parlamentet kom fram til i februar 2006.

Dette prinsippet innebærer at et selskap som yter tjenester i andre land, skal følge regelverket i det landet der selskapet er registrert – og ikke i det landet der tjenestene ytes. Kontrollen med at regelverket følges, skal også utføres av det landet der selskapet er registrert.

Opphavslandsprinsippet fins ikke lenger som ord i det vedtatte direktivet. Men er det vekk – eller er det der uttrykt med andre ord?

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet ble professor Finn Arnesen ved Senter for Europarett bedt om utrede ” Virkningen av at opprinnelseslandsprinsippet er tatt ut av tjenestedirektivet”. Konklusjonen hans er oppsiktsvekkende: ”… det kan virke som endringen er av mer kosmetisk enn praktisk betydning.”

Tvil om norsk arbeidsrett

Vi har fått vite at norsk arbeidsrett står trygt også om vi godtar tjenestedirektivet. Direktivet griper ikke inn mot nasjonal arbeidsrett. Men i sluttfasen kom det inn tre tilsynelatende uskyldige ord: Direktivet griper ikke inn mot arbeidsrettslige regler ”som respekterer fellesskapsretten”.

Dermed var den nasjonale arbeidsretten ikke uangripelig, men tvert imot prinsipielt underordna EU-retten. Det kan for eksempel bety at nasjonal arbeidsrett må vike for EUs konkurranseregler og prinsipper for fri flyt. I så fall er vi midt inne i et terreng der EF-domstolen avgjør hvor den nasjonale arbeidsretten slutter og EU-retten begynner..

 

Mange ubesvarte spørsmål

Det er mange slike spørsmål: Hva betyr det for kontroll med arbeidsvilkår og standarder på tjenester at det ikke kan stilles krav om

- at tjenesteyteren skal ha et forretningssted i Norge. (Art. 16.2.a)

- at tjenesteyteren skal ha tillatelse fra kompetente norske myndigheter eller skal inn i noe norsk register (Art. 16.2.b)

Det kan heller ikke stilles krav om ” at det skal bestå et særlig kontraktsforhold mellom tjenesteyter og tjenestemottaker som hindrer eller begrenser selvstendiges muligheter for å utføre tjenesteytelser”. (Art. 16.2.d) Hva betyr det for den anti-kontraktørbestemmelsen vi har i den norske anskaffelsesforskriften?

Representant kan ikke kreves

EU-kommisjonen har også gjort det klart at det ikke kan stilles krav om at et selskap som utstasjonerer ansatte til et annet land, skal ha en fast representant i det landet: ”Det må således anses for tilstrekkelig å utpeke en person blant de utstasjonerte arbeidstakere, for eksempel en arbeidsformann, som fungerer som bindeledd mellom den utenlandske virksomhet og den kompetente kontrollmyndighet.”

Denne arbeidsformannen skal altså være ”bindeledd” til en ”kompetent kontrollmyndighet”, ikke til lokale fagforeninger. Her i Norge er det minst like nødvendig for en lokal fagforening å få kontakt med den som har ansvar for de utstasjonerte arbeidstakerne som det er for Arbeidstilsynet og andre offentlige kontrollorgan.

Regjeringen må derfor avklare hvordan en fagforening kan ta kontakt med en utenlandsk arbeidsgiver dersom foreningen vil ha kjennskap til hvilken lønn og hvilke arbeidsvilkår som er avtalt. Og om det vil være noen å forhandle med dersom det skulle trengs.

Bare ikke-bekreftede oversettelser

Mer muntert, men svært upraktisk, er det at norske myndigheter ikke kan kreve ” dokumenter fra en annen medlemsstat i form av originaler, bekreftede kopier eller bekreftede oversettelser” hvis det ikke er ” begrunnet i et tvingende allment hensyn, herunder den offentlige orden og sikkerhet”. (Art. 5.2)

Men norske myndigheter har likevel rett til å kreve ” ikke-bekreftede” (!) oversettelser. Hvordan de da skal kunne kontrollere om oversettelsen er riktig, sier direktivet ingen ting om.

 

Norge kan reservere seg

EØS-avtalen gir Norge en rett til å reservere seg mot EU-regler som EU vil ha inn i EØS-avtalen. I Soria Moria-erklæringen står det at denne retten skal kunne brukes ” hvis særlig viktige norske interesser trues” – og at regjeringen vil ” arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”.

Konklusjonen burde være enkel: Det trengs en grundig og allsidig konsekvensanalyse basert på innspill fra uavhengige forskningsmiljøer – og deretter en ny høringsrunde der alle berørte parter får komme til orde før Regjering og Storting tar standpunkt til direktivet.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook