Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Eksempel på hvad man k...

Eksempel på hvad man kan udenfor EU når man har mere demokrati: Norges særlige rolle i fredsarbejdet

Innledning holdt for Folkebevægelsen mod EU 29.10.2016.

Hvordan kan Norge ha en særlig rolle i fredsarbeidet? Vi står jo udenfor selve fredsprosjektet EU? Ja, slig ser mange på Europa. Altfor mange! Denne forsamlingen ved heldigvis bedre enn som så. Jeg minner ligevel om at det var den allerede eksisterende freden som la fundamentet for EU. Ikke modsatt.

Kjære danske EU-modstandere!

Hvordan kan Norge ha en særlig rolle i fredsarbeidet? Vi står jo udenfor selve fredsprosjektet EU? Ja, slig ser mange på Europa. Altfor mange! Denne forsamlingen ved heldigvis bedre enn som så. Jeg minner ligevel om at det var den allerede eksisterende freden som la fundamentet for EU. Ikke modsatt.

Jeg er bedt om å komme hid for å få frem at Norge har frihed til å være global fredsmægler. På en helt annen måde enn for eksempel Danmark. Og hvorfor det: Jo, nettopp fordi Norge står udenfor EU. Men stopp litt! Står Norge udenfor EU, vi som deltar i EØS-samarbeidet? Ja, det gjør vi da! Og nei, det gjør vi ligevel ikke.

Ikke helt enkelt dette her, altså. Før jeg kommer nærmere inn på Norges fredsarbeide, er jeg derfor bedt om å redegjøre for både ligheder og uligheder mellom det å være medlem av EU og det å være tilknyttet EU gjennom det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, bedre kjent som EØS.

Nei til EU i Norges fremste oppgave for tiden er å få  oss ud av det EØS-samarbeidet som gjør Norge til en del av EUs indre marked. Innenfor dette europeiske økonomiske samarbeidet skal det, som vi ved, være fri flyd av varer, kapital, tjenester og personer. Og Norge er altså en del av dette, selv om vi to ganger har stemt nei til EU og dets fire friheder.

Det var Gro Harlem Brundtland som maktet dette kunststykket. Hun opptrådte som det 20. århundres svar på Henrik Ibsens Bøjgen, han som sa til Peer Gynt: «Gå udenom, Peer». Dermed ble det ytterst EU-skeptiske norske folk i 1994 tvunget inn i EUs indre marked ved hjelp av EØS-avtalen. Helt uden noen folkeavstemning. Det ble blant annet begrunnet med at Norge har en avtalefestet rett til å reservere seg mod nytt regelverk i EØS.

Det behøves ingen begrunnelse for å anvende denne reservasjonsretten. Tilhengerne av EØS-avtalen, med Gro Harlem Brundtland i spissen, la stor vekt på denne retten før avtalen ble vedtatt. Siden har de snakket minst mulig om den.

Norges forhold til EUs tredje postdirektiv forteller hva som kan skje dersom denne fantastiske reservasjonsretten faktisk blir tatt i brug. Etter meget hård kamp innenfor fagbevegelsen, vedtog et flertall på Det norske arbeiderpartis landsmøde i 2011 at Norge skulle reservere seg mod postdirektivet. Partiet satt da i regjering. Regjeringspartnerne Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti jublet over at Norge endelig skulle bruge EØS-avtalens  reservasjonsrett.

Men ja-folkene i Arbeiderpartiets ledelse ville det annerledes. Mens de slikket sine sår, lod de tiden gå. Og EU lod villig Norge vente med implementeringen. Helt til vi i 2013 fikk en ny regjering som var positiv til postdirektivet. Da gikk det hurtig å implementere. Det hjelper lide med en nasjonal reservasjonsrett så lenge nordmennene fortsetter å fylle Stortinget opp med repesentanter for ja-partiene.

I løbet av drøy 20 år er EØS-avtalen blitt udvidet til stadig nye områder. Dette kalles dynamikk. Høres vakkert ud, javel, men det har innskrenket vårt demokrati. Dette har fått udvikle seg gradvis, ja nesten umerkelig. På hvilket tidspunkt ble det for eksempel en del av det indre marked å avgjøre under hvilke omstendigheder en alkoholpåvirket sjåfør er ansvarlig for skade på sine passasjerer? Det ved jeg faktisk ikke. Men plutselig var det bare sånn. Våre folkevalgte hadde ingenting å si. Juristene fikk bestemme om dette var EØS-relevant eller ikke. Hvordan kan man drive politisk kamp under slige forhold?

Ingen flere bedrøvelige eksempler på dynamikken i EØS her og nå. I stedet slår jeg bare fast at vi nordmenn har fått en ny Bøjg å kjempe mod. Med et lille norsk grin vil jeg skildre vår kamp mod EØS gjennom Peer Gynts ord:

 

Atter og fram, det er lige langt;- 
ud og ind, det er lige trangt! 
Der er han! Og der! Og rundt om svingen! 
Ret som jeg er ude, står jeg midt i ringen.

Nævn dig! Lad mig se dig! Hvad er du for noget?

STEMMEN

Bøjgen

PEER GYNT famler omkring

Ikke dødt. Ikke levende. Slimet; tåget. 
Ingen skikkelse heller! Det er som at tørne 
i en dynge af knurrende halvvågne bjørne!

(Skriker)Slå fra dig!

STEMMEN

Bøjgen er ikke gal.

PEER GYNT

Slå!

STEMMEN

Bøjgen slår ikke.

PEER GYNT

Kæmp! Du skal!

STEMMEN

Den store Bøjgen vinder uden at kæmpe.

De som kan sin Peer Gynt, ved at det ender godt. Det store Brussel, unnskyld Bøjgen, svinner inn til intet og sier i et gisp om Peer Gynt: «Han var for stærk. Der stod kvinder bag ham.»

Nei til EU har tenkt å gjøre som Peer Gynt, og bekjempe den store Bøjgen. Men det blir en annen skål. Her og nå skal jeg kort begrunne hvorfor EØS-avtalen tross alt er langt bedre for Norge enn medlemskab i EU.

Hvor stor del av EUs lovgivning blir føyd til EØS-avtalen? 90 prosent? 50 prosent? 30 prosent? Nei. I perioden fra 2000 til 2013 ble kun 4724 av 52183 nye EU-lover gjort til en del av EØS-avtalen. Mindre enn 10 prosent. Dette ifølge statistikk presentert av Nei til EUs utredningsleder Morten Harper. Sammenligner vi med medlemskab i EU, er altså EØS-avtalen tross alt meget begrenset.

EØS-avtalen omfatter ikke EUs tollunion og handelsavtaler med tredjeland. Vi inngår egne avtaler med slige land, ofte sammen med EFTA der også Danmark en gang var med. Vi står udenfor den felles jordbrukspolitikk, udenfor den felles fiskeripolitikk og udenfor EUs koordinering av skattepolitikken. Og særlig viktig for blant annet fredsarbeidet; Norge inngår ikke i EUs felles udenrigs- og sikkerhetspolitikk.

Som små og selvstendige land hadde Danmark, Norge og Sverige lenge spesielt gode forudsetninger for å spille en aktiv rolle innenfor internasjonal politikk. Våre land har opptrådd som brobyggere mellom Vesten og den 3. verden, og vi har gått foran i mange sager som angår miljøvern, menneskerettigheder og fred. Vi tog også meget gjerne på oss meglerroller både i internasjonale konflikter og under borgerkrigslignende tilstander i ulike land.

Danmark og Sveriges EU-medlemskab har skabt store problemer for dette nordiske samarbejdet. Både titt og ofte kommer deres ministre til norske kolleger for å få bragt videre initiativer som Brussel har sagt nei til. Hadde Norge blitt EU-medlem, skulle også vi ha underordnet oss EUs felles holdninger. I stedet kan Norge fortsatt spille en aktiv og sentral rolle i ulige internasjonale sammenhenger.

Lisboa-traktaten forsterket unionens felles udenrikspolitikk. Her slås det fast at EU skal tale med én stemme, og alle land forplikter seg til ikke å komme med innspill som strider mod EUs interesser. EU har jo også fått sin egen udenrigsminister. Når EU skal opptre med én stemme, er det særlig de mindre medlemslandene som innordner seg. De største landene kommer fortsatt med soloudspill ut fra sine egne interesser. Mens både Europa og verden mister viktige uavhengige stemmer.

Det gjør ikke sagen bedre at en del EU-land tidligere var kjent som kontinentets mest beryktede kolonimakter. Vi har her å gjøre med  både en symbolsk og økonomisk ballast. Slikt blir jo fort en hemsko, spesielt dersom man ønsker å være en internasjonal brobygger for fred og forsoning.

I tillegg har vi dette med EUs terrorliste. Den stempler rundt 25 organisasjoner som terrorister. Organisasjoner som står på en terrorliste, utsettes for omfattende sanksjoner. Som regel er det også forbudt å ha dialog med, eller annen form for kontakt med disse gruppene.

Vi er jo alle mod terror, så hva er så problemet med å slutte seg til EUs terrorliste? Problemet er hvordan en slig terrorliste settes opp.  Det finnes mange tvilsomme regimer rundt om i verden som har for vane å stemple sine sterkeste interne fiender som terrorister. Sin egen terror begrunner de med at det gjelder å være hård mod terroristene. I tilfeller der viktige EU-land ser store fordeler av vennskap med slike tvilsomme regimer, har man latt seg overtale til å plassere regimenes fiender på EUs terrorliste. Nå behøver jo slett ikke tvilsomme regimers fiender å være engler de heller. Men i fredsmeglingssammenheng risikerer man plutselig kun å ha lov til å snakke med den ene part. Hvordan kan man så bidra til fred og forsoning? 

Hva med den norske regjeringen? Hvordan klarer den seg uden EUs terrorliste? Har den laget sin egen terrorliste sånn helt på egenhånd? Nei. Vår regjering følger FNs terrorliste i sin utenrikspolitikk. Den listen inneholder kun Al-Qaida og noen få andre ekstreme islamistiske grupper. Mens diplomater i EU og de fleste andre europeiske land ikke kan snakke med representanter for organisasjoner som Hamas, de tamilske tigrene og kurdiske PKK, stiller det seg helt annerledes for Norge. Vi står fritt.

Udenfor EU har altså Norge både en helt annen handlefrihed og en helt annen troverdighed enn de aller fleste andre europeiske land. Hvordan har vi så benyttet denne handlefriheden? Jo, Norge vært sterkt involvert i flere enn 20 fredsprosesser eller forsøk på å forsone grupper som er i konflikt de siste ti-tolv årene. De best kjente av de områdene der Norge har vært engasjert, er nok Midt-Østen, Colombia og Sri Lanka.

Midt-Østen er komplisert. Da Norge startet opp fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne, fryktet mange at våre tette bånd til Israel ville udgjøre et stort problem for Palestinas forhandlere. Disse båndene ble nok snarere en styrke. Ledende palestinere så på Norge som en tung aktør med de rette kanaler inn mod ledende israelere. La oss likevel innse at fred i Midt-Østen fortsatt kan synes uendelig langt frem i tid.

En britisk professor Jerusalem sa en gang at beste måden å få i stand et fredelig Jerusalem ville være å la norske myndigheder ta over byen. Jeg er slett ikke så sikker på om denne professoren har rett. Vi nordmenn skal være forsiktige med å tro for mye på oss selv. Men svært ofte har vi faktisk heller for liden tro på oss selv. Tidligere udenrigsminister og Høyre-leder Jan Petersen kan bruges som et godt eksempel på det.

Da Jan Petersen i 2001 ble udenrigsminister, var han mildest talt ikke spesielt engasjert i Norges fredsarbeid. Han betraktet nok langt på vei alt snakket om fredsnasjonen Norge som anti-EU-propaganda. Sri Lanka kunne han lide om. Da den ferske udenrigsminister møtte sin britiske kollega Jack Straw, var det første briten ønsket å snakke om nettopp Sri Lanka. Det samme skjedde i USA da Petersen møtte Colin Powell. Men da var Petersen bedre forberedt. En journalist i Dagbladet oppsummerte Høyre-lederens bratte læringskurve slig: -Han forsto at han hadde diplomatisk gull mellom hendene, og ble omvendt til fredsdiplomatiet.

I 2002 kunngjorde udenriksminister Petersen en gjensidig våpenhvile mellom partene på Sri Lanka. Det var klare regler, og en nordisk overvåkingsstyrke skulle passe på. En enorm triumf for norsk diplomati og udholdenhet. I BBC toppet denne begivenheden nyhetssendingene, men i de norske nyheds-sendingene kom den langt bag i køen. Det endte opp med at Jan Petersen i 2003 etablerte Utenriksdepartementets Seksjon for fred og forsoning!

Colombia er et ferskt eksempel på suksess og nederlag for norsk fredsarbeide. Hovedarenaer for fredsforhandlingene mellom Farz-geriljaen og myndighedene var Hurdal i Norge og Havana på Cuba. Det kom til enighed, men den påfølgende folkeavstemningen endte med et meget knapt nei-flertall. Dessverre, for nei er ikke alltid riktig svar...

La meg avslutningsvis også nevne en del andre områder der Norge har hatt en særlig omfattende og aktiv rolle som fredsentreprenør: Libya, Nigeria, Somalia, Afghanistan, Irak, Haiti, Guatemala, Filippinene, Sudan, Baskerland og kurdiske områder

Som regel er det mye enklere å ødelegge enn å reparere. Det er også enklere å skabe krig enn å skabe fred. Vil man ha krig, er det bare å fyre av noen raketter. Arbeid for å gjenopprette freden krever dyktighed, tålmodighed og hårdt arbeid. Suksess er ikke garantert, og tilbageslagene kan være mange. Da gjelder det å huske hva som er alternativet til freds- og forsoningsarbeid. Er det noen som tror at situasjonen i Midt-Østen eller på Sri Lanka ville ha vært bedre om de norske diplomatene hadde latt være å engasjere seg? Jeg tror det ikke.

Er så vi nordmenn naive i våre fredsbestrebelser? Kanskje - måske som dere sier her. Det får så være. Jeg stiller meg i så fall bag en annen tålmodig gruppe av mennesker, nemlig disse fantastisk udholdende fredsvaktene udenfor Christiansborg Slot. Jeg lar dem få siste ord i denne innledningen: -Heller naiv enn kynisk og ligeglad. Krig er terror – fred er mulig!

 

PS: Hvor jeg kommer fra i Norge (sørvestlandet) anvender vi, som på dansk, g og d i mange ord der riksnorsk anvender k og t.  I dette manuset skrev jeg g og d, rett og slett for å minne meg selv på ikke å bruke riksnorske/østnorske lyder i København!

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook