Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EØS – halvveis til EU

EØS – halvveis til EU

Artikkel i Klassekampen:

Hvorfor invitere EU inn bakveien når vi ikke trenger EØS for å selge varer til EU?

Etter at LO-kongressen i mai 2013 vedtok at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler» har vi for første gang etter 1992 fått en omfattende EØS-debatt - først og fremst i fagbevegelsen.

Det som er synd, er at EØS-tilhengerne hamrer på samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å for å få solgt varene våre til EU. Argumentene var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag.

Hvis det virkelig var sånn at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre i EU, skulle en tro at eksporten vår til EU økte særlig sterkt etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Men slik er det ikke. Eksporten til EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men eksporten til land utafor EU har etter 1994 vokst enda sterkere. Eksporten vår har naturlig nok dreid i retning av de områdene i verden der veksten er størst og markedene vokser raskest, som f.eks. i Øst-Asia.

Derfor var det i 1994 at eksportandelen til EU av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) var på topp. Da utgjorde eksporten til EU av varer utenom olje og gass 75 prosent av all norsk eksport av slike varer.  Nå er eksportandelen i retning av EU nede på 60-61 prosent. («Utenrikshandel med varer, 2015», SSB)

Årsaken er enkel. Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi allerede hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen ble inngått etter at det ble nei-flertall ved EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode.

Denne frihandelsavtalen sikra markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.  

For tradisjonelle varer (utenom olje og gass) var det altså fram til 1994 at den andelen av norsk eksport som gikk til EU, økte. Bakgrunnen var naturligvis at varehandelen med EU var liberalisert før EØS-avtalen ble inngått. Det var handelsavtalen av 1973 som ga industrien vår tollfrihet i forhold til EU. Det var derfor ingen grunn til å vente at EØS-avtalen skulle dreie eksporten vår ytterligere i retning av EU.

EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003: 

 «Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før  (Dagsavisen, 20.11.2003)

Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår eksport av vanlige industrivarer til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS etter 1994.

Internasjonal handelsstatistikk viser at i overkant av 150 land selger varer til EU, mange av dem små land i andre verdensdeler. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine før EU vil kjøpe varene deres. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som må «stå på pinne» for EU «for å få solgt varene sine».

Den EØS-avtalen som Norge har inngått, krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. Bortsett fra EU fins det heller ikke noe land her i verden som krever at en handelspartner må endre lovverket sitt for å få eksportert varene sine.

Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-avtalen ble inngått. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister i høsten 1988 tenkte ut en framtidig EØS-avtale sammen med Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang» i stedet for ett. Hun så for seg en flerårig periode i EØS – før det endelige, kortere spranget inn i EU.

Det hun ikke kunne vite i 1988, var at Berlin-muren skulle falle i november 1989, og at den sosialdemokratiske regjeringen i Sverige alt i oktober 1990 skulle varsle et svensk medlemskap i EU. Dermed kunne Gro satse på det samme «toget til Brussel» som svensker og finner bestilte billetter til.

Derfor ble EØS så enormt mye mer enn en handelsavtale. Mesteparten av avtalen handler om å skyve store deler av EU-samfunnet på plass i Norge før velgerne i 1994 skulle få stemme over resten av EU-virkeligheten ved en folkeavstemning om medlemskap i EU.

Derfor er det – utafor EU - heller ingen andre land enn det aparte trekløveret Norge, Island og Liechtenstein» som har en sånn avtale med EU. Den er ikke inngått «for å få solgt varene våre».  Den ble inngått for å få Norge inn i EU «i to sprang»..

Derfor er det – utafor EU - heller ikke noen andre land enn nettopp Norge, Island og Liechtenstein –som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap - eller som må ta fra havnearbeidere fortrinnsretten til å losse og laste. Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner fordi  vi er bundet av en EØS-avtale som ble inngått for å bringe oss godt og vel halvveis inn i EU.

Nå fins det land som må finne seg i det samme som de tre EØS-statene. Det er alle medlemsstatene i EU. De har samme markedsadgang til EU-markedet som Norge – og de må finne seg i at EU-regler har samme forrang framfor nasjonale lover for arbeidslivet, samme forrang framfor tariffavtaler og  samme forrang framfor ILO-konvensjoner.

I de fleste EU-statene er de økonomiske og sosiale virkningene av denne forrangen langt mer dramatiske enn i Norge. Det er mange grunner til det.  Arbeidsløsheten er høyere, færre er i jobb, færre er fagorganisert, og fagbevegelsen har mindre innflytelse og svekkes stadig. Men mer om det neste lørdag.

Klassekampen 22. april 2017  (uke 17/2017)

 

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook