Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EØS uten proporsjoner?

EØS uten proporsjoner?

Kronikk av Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU, trykket i Klassekampen 17.12.08: EØS-avtalen er bastarden svært få egentlig liker, men som alle politiske flertallskonstellasjoner i snart femten årene likevel har strøket etter hårene.

Avtalen trådte som kjent i kraft 1. januar 1994. For ja-siden ble EØS trøstepremien når de tapte folkeavstemningen. De har vært livredde for å åpne en debatt som kan føre Norge enda lenger unna drømmen om EU-medlemskap. For deler av nei-siden – først og fremst Kristelig Folkeparti, Venstre og de toneangivende nei-kreftene i Arbeiderpartiet – har EØS blitt sett på som et nødvendig kompromiss for å legge medlemskapsdebatten død. Uten EØS ryker flertallet mot EU, frykter man.

Mange av de forutsetningene som Stortinget la til grunn da EØS-avtalen ble godkjent har vist seg å være feilaktige eller ikke fungere i praksis. Det gjelder bl.a. avviklingen av Vinmonopolets enerett til import og engrossalg, avgiftspolitikken (som overvåkingsorganet ESAs krav om å fjerne emballasjavgiften) og at langt flere offentlige tjenester enn antatt har blitt berørt av konkurransereglene. De årlige kostnadene er mangedoblet, og EU har nylig fremmet krav om nok en kraftig økning. Behovet for en grundig utredning av avtalens konsekvenser, og om den har fungert som forutsatt, er mer påtagelig enn noen gang. I forlengelsen av en slik evaluering vil det også være naturlig å drøfte ulike alternativer til dagens EØS, fra klart avgrensede bilaterale avtaler til et hypotetisk EU-medlemskap. Nei til EU har foreslått at dette gjennomføres som en NOU. Utredningen må involvere en bredt sammensatt gruppe eksperter.

ARENA-leder Erik Oddvar Eriksen trekker opp flere viktige kritiske perspektiver på den norske EU-tilpasningen i en kronikk i Klassekampen 9. desember. Han tar særlig for seg EØS, men kommenterer også summen av EU-tilknytning gjennom bl.a. Schengen-avtalen og forsvarssamarbeidet. Eriksen setter imidlertid i så sterk grad likhetstegn mellom EU og EØS at artikkelen gir et misvisende bilde både av innholdet i et EU-medlemskap og de norske avtalene med EU.

Eriksen kaller EØS en «husmannskontrakt». Det er en snedig spissformulering, men kan være mer egnet til å kamuflere enn synliggjøre det demokratiske underskuddet i EØS. Som Hallvard Bakke så treffende har uttrykt det: Om EØS-avtalen er en husmannskontrakt, er det fordi vi oppfører oss som husmenn. EØS-avtalen som sådan har et ikke ubetydelig spillerom både for forvaltning og politikk.

Et annet sted skriver Eriksen: «Norge er altså et medlem som har valgt å stå utenfor de formelle beslutningskanalene...» Han trekker dessuten frem at EU-landene Danmark og Storbritannia har unntak fra noen av EUs politikkområder som Norge har knyttet seg til. Problemstillingene er viktige, men Eriksen har valgt en vinkling som mer sementerer ja-sidens mytedannelse om EØS-avtalen som medlemskap uten innflytelse, enn å åpne en ny debatt.

Norges tilknytning til EU gjennom EØS, Schengen og forsvarssamarbeidet er prinsipielt av en helt annen karakter enn et EU-medlemskap. De norske avtalene er folkerettslige og innebærer ingen formell overføring av myndighet til EUs organer. Norge kan ved hver endring eller utvidelse si nei til å innføre det nye regelverket, eller velge å ikke delta i nye aktiviteter eller operasjoner som EU iverksetter. Dette kommer klarest til uttrykk i EØS-avtalens reservasjonsrett (veto). Den gir Norge en uforbeholden rett til å si nei til alle nye EU-regler som skal innføres i EØS, mens ingen medlemsland i EU har en slik rettighet. Jeg antar Eriksen er enig i at dette er en viktig demokratisk sikringsmekanisme i avtalen. Nei til EU har ved flere anledninger krevd veto mot nye EU-regler, bl.a. av hensyn til forbrukervern og miljø (patentdirektivet og matsminkedirektivene), økonomi og ressursforvaltning (konsesjonsdirektivene) og et ryddig arbeidsliv (tjenestedirektivet). I hvilke saker mener Eriksen at Norge burde brukt denne unike demokratiske retten?

EU er både et indre marked og en politisk og økonomisk union. EØS knytter Norge til det indre markedet, mens vi beholder uavhengigheten fra det meste av unionen. EØS-avtalen omfatter bl.a. ikke:

● EUs tollunion og handelspolitikk overfor tredjeland.

● Den felles landbrukspolitikken.

● EUs fiskeriforvaltning.

● Pengeunionen (ØMU), med felles valuta (euro) og sentralbank.

● Den utenrikspolitiske samordningen. EU skal snakke med én stemme i internasjonale fora.

Det er en nokså liten del av alle de lovene EU vedtar hvert år som gjelder for EØS. En gjennomgang av EFTA-sekretariatets årsrapporter og EUs lovdatabase EUR Lex1 viser at EU i perioden 1998-2007 vedtok mer enn ti ganger så mange lover som det EFTA-landene tok inn i EØS-avtalen. I denne tiårsperioden ble totalt 4004 rettsakter tatt inn i EØS-avtalen. EU vedtok i samme periode 44 074 rettsakter. Forskjellen blir enda større om vi bare ser på de siste fem årene. Fra 2003-2007 ble 1677 rettsakter innlemmet i EØS, mens EU vedtok 25 101. EØS utgjorde i denne perioden bare 6,7 prosent av EUs totale volum av lover. Denne sammenligningen sier ingenting om omfanget av de enkelte rettsaktene, men viser tydelig at EØS-avtalen er atskillig mer avgrenset enn et EU-medlemskap.

Også Danmark og Storbritannia, som ofte trekkes frem som EUs fristater, deltar fullt ut i det aller mest av EU-samarbeidet. Danskene har unntak fra euroen og den felles sentralbanken, unionsborgerskapet (et forbehold som ikke har noen praktisk betydning etter at Amsterdam-traktaten tok med en lignende bestemmelse), samt deler av forsvarssamarbeidet og justisområdet. Britene har heller ikke innført euroen og har unntak på justisområdet, som innebærer at landet kan velge hvilke deler av lovgivningen om grensekontroll, asyl og innvandring man vil innføre.

Med unntak av pengeunionen ØMU og Schengen er det i EU-sammenheng relativt perifere områder Danmark og Storbritannia har unntak fra. Også Norge står utenfor ØMU og har ikke innført euroen. Norge er knyttet til EU på justisområdet gjennom Schengen-avtalen og vi har også knyttet oss til forsvarssamarbeidet. De forpliktelsene dette pålegger Norge er likevel langt færre og mindre enn Danmark og Storbritannia har på andre områder. Begge er omfattet av EUs felles utenrikspolitikk og det er bare Danmark som har forbehold mot forsvarssamarbeidet. Begge de to landene er fullt ut med i for eksempel EUs felles landbrukspolitikk, fiskeriforvaltningen og handelspolitikken. Dette er noen av de største og mest integrerte delene av EU, landbrukspolitikken utgjør alene rundt halvparten av EUs budsjett.

Både Danmark og Storbritannia betaler årlig store summer til EU for være medlem av unionen. Danmarks EU-kontingent for 2007 var ca 19,4 milliarder danske kroner (24 mrd NOK).2 Storbritannia kranglet for mange år siden til seg en rabatt på EU-kontingenten, men etter EUs utvidelse østover er denne rabatten redusert. Den totale kontingenten for 2007 er beregnet til 10,2 milliarder pund (110 mrd NOK).3 Per innbygger betaler danskene 4444 NOK, mens britene betaler 1800 kroner.

De norske kostnadene består av flere elementer. Vi betaler årlig 200 millioner for å finansiere EFTA. Det ikke bare EØS-organer som overvåkingsorganet ESA og EF-domstolen, men alle EFTAs organer og oppgaver. Den største posten er de såkalte EØS-midlene, som skal gå til utviklings- og utjevningstiltak i EØS. Norge betaler 2 milliarder årlig. Støtteordningen skulle være tidsbegrenset, men Norge har akseptert å forlenge den. For deltagelsen i EUs programmer (forskning og utdanning) og byråer betaler Norge hvert år 1,5 milliarder kroner. Deltagelsen i Schengen koster ca 60 millioner i året. Totalt betaler Norge 3 760 millioner kroner.4 Det betyr en pris på 783 kroner per innbygger, altså godt under halvparten av britene og en femtedel av hva danskene betaler.

I EØS-avtalen ligger det et større slingringsmonn for nasjonale forskjeller enn ved et EU-medlemskap. Det er EF-domstolen som har siste ord i tolkningen av EUs regelverk. EF-domstolen har flere ganger utvidet EUs myndighet på politisk omstridte områder, som innenfor helsetjenester og arbeidsrett. Som utgangspunkt skal bestemmelsene for det indre markedet forstås likt i EU og EØS, jfr. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det imidlertid et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EF-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106. Ut fra dette trenger ikke EF-domstolens praksis å få like inngripende virkning i Norge som i EU-landene.

EØS-avtalens artikkel 97 åpner dessuten i større grad enn EUs tilsvarende bestemmelse (EF-traktatens artikkel 95) for at et land kan få godkjent nasjonal lovgivning som er forskjellig fra det felles regelverket. Ordningen må godkjennes i EØS-komiteen. Norge har altså i EØS et noe større handlingsrom for den nasjonale gjennomføringen av EU-direktivene enn medlemslandene har.

Før EØS hadde Norge en frihandelsavtale med EU. Den viktigste forskjellen på EØS og frihandelsavtalen er de inngrepene som EØS gjør i handlefriheten til folkevalgte organ på alle nivå. Dette problemet kan ikke løses med et EU-medlemskap, som vil flytte mer makt over langt flere områder til EUs organer. I motsetning til EØS er store deler av EU-samarbeidet er overstatlig. Det vil si at avgjørelser tas med flertallsvedtak og at også de landene som måtte være i mot er forpliktet til å gjennomføre vedtaket. I dag fattes beslutninger med kvalifisert flertall på 137 ulike politikkområder, det gjelder for eksempel alle regler om produktstandarder og tjenestehandel. Hvis Lisboa-traktaten gjennomføres blir regelen flertallsvedtak på over 60 nye områder.

Etter dagens regler vil Norge kunne få 1,5 - 2 prosent av stemmene i EUs besluttende organer, EU-parlamentet og EU-rådet. Med Lisboa-traktaten vil små land få enda mindre innflytelse i EU. Tyskland dobler for eksempel sin stemmeandel i EU-rådet, mens Danmark og Sverige får en nedgang på hhv. 37 og 46 prosent. Tyskland har i dag en stemmevekt som er fire ganger større enn Danmark. Med de nye reglene blir den femten ganger større. Nyordningen gjør altså Norges potensielle politiske innflytelse i EU ved et medlemskap enda mindre.

Noter

1) EFTAs årsrapporter er tilgjengelig på organisasjonens nettsider, med direkte link: http://www.efta.int/content/publications/annual-reports. EUR Lex har nettadresse: http://eur-lex.europa.eu/en/index.htm. Søket i EUR Lex-basen omfatter all lovgivning som ble endelig vedtatt i perioden.

2) Folkebevægelsen mod EU: 19,4 milliarder ekstra på budgettet! (2006).

3) Open Europe Briefing Note: European Communities (Finance) Bill (16.11.07).

4) Basert på en oversikt utarbeidet av den norske EU-delegasjonen: Et spørsmål om penger, http://www.eu-norge.org/Aktuelt/Nyhetsartikler/eos+kontingent.htm, lest 22.10.08.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook