Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Et svekket EU vil vise...
© EU

– Strategien ber Europa ta i bruk hele spekteret av forsvarskapasitet. Og den eneste måten å gjøre det på, er gjennom sterkere samarbeid i vår union, sier kommisjonens visepresident Federica Mogherini.

Et svekket EU vil vise muskler med sin nye globale strategi

«Vi gjennomlever for tida en eksistensiell krise innenfor og utenfor Den europeiske union. Vår union er truet.»

Slik skildrer EU sin egen situasjon etter Brexit. Denne eksistensielle krisa vil Unionen møte med en ny og mer offensiv global strategi.

  • Strategien skal framvise et handlekraftig og disiplinert EU på den internasjonale arenaen.
  • Militær og operasjonell handlekraft er gjennomgangstema. Målet er en Europahær som kan operere både uavhengig av og i samarbeid med NATO.
  • Ambisjonene skal realiseres gjennom å knesette føringene som allerede ligger i Lisboatraktaten, men som hittil bare i beskjeden grad er satt ut i livet.
  • En militær handlingsplan skal legges fram i høst.
  • Tyskland og Frankrike fremmer forslag om en egen Europeisk sikkerhetspakt og et Europeisk sikkerhetsråd.
  • Det er offisiell norsk utenriks- og forsvarspolitikk å ha «et tettest mulig samarbeid med EU innenfor rammen av EUs Common Security and Defence Policy (CSDP)».
  • Nei til EU er sterkt kritisk til en politikk der Norge er et militært og utenrikspolitisk haleheng til en union vi ikke er medlem av.

«En sterkere Union fordrer at man investerer i alle sider ved utenrikspolitikken. I særdeleshet haster det med å investere i sikkerhet og forsvar.»

European Union Global Strategy.

Brexit skapte forventninger om at EU ville lytte til signalene fra innbyggerne i medlemslanda og senke tempoet i bygginga av Unionsprosjektet. Men svaret fra EU-kommisjonen og toneangivende medlemsland som Frankrike og Tyskland er ikke mindre, men mer og hurtigere politisk integrasjon. Ikke mindre, men mer union. Også militært.

Integrasjonsplanene omfatter alt fra ytre grenseforsvar, våpenindustrisamarbeid, militære fellesavdelinger, cyberkrigføring og operasjoner i verdensrommet til planer om en egen europeisk sikkerhetspakt.

Strategi for et sterkere Europa

I juni lanserte utenrikskommissær og visepresident i EU-kommisjonen Federica Mogherini den nye globale strategien for Unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk: «Et sterkere Europa» . Strategidokumentet viser at EU er fast bestemt på å gjøre seg gjeldende som global aktør og at Unionen har ønske om – og vilje til – å vise militære muskler.

Ambisjonene strekker seg langt utenfor Europas grenser. For at EU skal styrke sin internasjonale innflytelse og investeringer i «nærområdene» mot øst og sør, som Mogherini definerer som områdene helt til Sentral-Asia og Sentral-Afrika, er «investering i sikkerhet og forsvar påtrengende nødvendig».

Mogherini tar i forordet et oppgjør med forestillingen om at EU er en aktør som innskrenker seg til diplomati, handelsmessige og andre «myke» maktmidler:

«[…] ideen om at Europa er en utelukkende "sivil makt" yter ikke rettferdighet til en virkelighet i endring. EU deltar for eksempel i dag i sytten militære og sivile operasjoner. […]

For Europa går myke og harde maktmidler hånd i hånd.»

For EU har det vært et problem å få omsatt traktatene og ambisjonene i praksis. Derfor må den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken bli mer forpliktende og «reaksjonsdyktig». Et forsterket strukturert samarbeid mellom medlemsstatene skal sonderes slik at man fullt ut utløser mulighetene som ligger i Lisboa-traktaten, sier Mogherini.

Lisboatraktaten fra 2009 handler for en stor del nettopp om felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. I denne heter det at det er enighet om «å implementere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk som inkluderer løpende utvikling av en felles forsvarspolitikk, som kan lede til et felles forsvar i samsvar med forutsetningene i Artikkel 42. Og gjennom dette styrke den selvstendige europeiske identitet for slik å fremme fred, sikkerhet og framskritt i Europa og i verden».

En integrert del av utenrikspolitikken

Den omtalte artikkel 42 i Traktaten om den europeiske union understreker at «Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken skal være en integrert del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den skal tilgodese Unionen med operativ kapasitet som drar nytte av sivile og militære ressurser.» Og videre: «Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft.»

Disse målene har bare delvis latt seg omsette i praksis. Dette vil EU for alvor ta grep om for å endre. Gjennomgangstonen i dokumentet er at medlemsstatene må forplikte seg sterkere gjennom mer samarbeid og strammere koordinering på alle felt, ikke minst hva angår militær styrkeoppbygging. Det blir stilt krav om avansert militær kapasitet til lands, til vanns, i lufta og i verdensrommet. «Riktig nok er det slik at medlemsstatene er suverene når det gjelder sitt militære forsvar», heter det i strategidokumentet, men «ikke desto mindre er det slik at forsvarssamarbeid må bli normen» hvis EU skal bygge sine partneres kapasiteter og kunne svare på eksterne kriser. Kort sagt: «Den frivillige tilnærmingen til forsvarssamarbeidet må forvandles til en reell forpliktelse.»

Strategidokumentet betoner at selv om NATO er forsvarsrammeverket for de fleste av EUs medlemsland, må forholdet mellom NATO og EU ikke være en hemsko for sikkerhets- og forsvarspolitikken til medlemsstater som ikke er med i NATO. EU må derfor være i stand til å handle «autonomt» når det gjelder sikkerhet og forsvar, samtidig som Unionen kan bidra til operasjoner i samhandling med NATO.

Europeisk Sikkerhetspakt

I en fransk-tysk fellesuttalelse like etter den britiske folkeavstemninga (28. juni 2016) erkjenner utenriksministrene Jean-Marc Ayrault og Frank-Walter Steinmeier at «støtten til og hengivenheten for vårt felles prosjekt» har falmet blant befolkningen «i deler av fellesskapet».

Frankrike og Tyskland er like fullt «overbevist om at det ikke er Unionens eksistens innbyggerne har innvendinger mot, men måten den fungerer på». De to europeiske stormaktene medgir at medlemsstatene har ulike «ambisjonsnivå» i forhold til det europeiske integrasjonsprosjektet, og sier mellom linjene at et unionsprosjekt i flere hastigheter er veien å gå.

Frankrike og Tyskland gjør det helt klart at de «vil fortsette på veien mot en Europeisk politisk union og inviterer andre europeere til å slå følge». Særlig betoner de at Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) må fullføres for å redde fellesvalutaen. Videre, og ikke minst, legger de sterk vekt på visjonen om en sikkerhetspolitisk union som omfatter politi-, data-, etterretningssamarbeid og et felles militært forsvar. Alt dette er ledd i å overvinne den eksistensielle krisa og vise fram «et tydeligere og mer selvbevisst Europa på verdensarenaen».

Terminologien er langt på vei identisk med den som brukes av EUs utenrikskommissær Federica Mogherini, men for de to utenriksministrene er EUs globale strategi bare «et første skritt». De vil ha en mye tettere integrert europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk for å styrke EU som en selvstendig global aktør på den internasjonale arenaen.

Blant de konkrete forslagene fra fransk og tysk side er en Europeisk Sikkerhetspakt og at Det europeiske Råd bør møtes en gang i året som et Europeisk Sikkerhetsråd «for å adressere interne og eksterne sikkerhets- og forsvarsutfordringer som EU står overfor».

«Motstandskraft» med hele spekteret av maktmidler

Federica Mogherini la fram EU-strategien for NATO på militæralliansens toppmøte i Warszawa 8. og 9. juli 2016. Hun utdypet den videre i et foredrag for tankesmia Carnegie Endowment for International Peace i Washington den 21. juli.

Her forklarte hun at «motstandskraft» er selve nøkkelordet i den nye strategien. Dét er et mangetydig begrep, som det fremgår av utdraget vi gjengir nedenfor (alle uthevinger er våre, red.).

«Dette er den europeiske måten for verdensomspennende engasjement: En forhåpentligvis effektiv, smart blanding av myk og hard makt. Den gamle forestillingen om at «europeere kommer fra Venus»* reflekterer ikke en virkelighet i endring. Egentlig er den ganske utdatert. Vår Union er allerede mer enn en rent sivil makt. Fremtiden for vår sikkerhet er en hvor hard og myk makt går mye mer i hverandre enn tidligere.

Dette er grunnen til at strategien ber Europa ta i bruk hele spekteret av forsvarskapasitet. Og den eneste måten å gjøre det på, er gjennom sterkere samarbeid i vår union.

Vi må bruke tilstrekkelig på forsvar. Dette har vi sagt flere ganger. Men vi trenger også å bruke midler på en bedre måte. Vi trenger en fullt ut europeisk forsvarsindustri og vi trenger å innfri vår kollektive forpliktelse om å investere 35 prosent av våre totale utstyrsanskaffelser gjennom innkjøpssamarbeid. Dette er en måte å gjøre bedre bruk av midlene på. Vi trenger å styrke planen for kapasitetsutvikling (Capability Development Plan). Vi trenger å forbedre samarbeidet mellom medlemsstatene gjennom Det europeiske forsvarsbyrået (European Defence Agency).

Sikkerhets- og forsvarssamarbeid i vår Union må bli normen, ikke unntaket. Dette er en av grunnpilarene i vårt sikkerhets- og forsvarsarbeid. Her har vi fortsatt ikke utnyttet det fulle potensialet av våre traktater. Traktatene gir oss instrumenter og verktøy til å gjøre det. Vi trenger konsekvent politisk vilje og besluttsomhet for å bruke alle de virkemidlene vi rår over.

Strategien oppfordrer for eksempel til å overvinne vanskene som så langt har forhindret utstasjonering av kampgrupper (innsatsstyrker – o.a.). Dette er et instrument vi har, et instrument som kan bli nødvendig, et instrument som vi kan komme til å bruke i fremtiden.»

Disharmoni i det transatlantiske orkesteret

Kommisjonen og Mogherini legger stor vekt på å forsikre om at et militært sterkere EU ikke må oppfattes som en trussel mot det transatlantiske samarbeidet med USA og gjennom NATO, men snarere som et nødvendig partnerskap for å sikre en vestlig dominert verdensorden. I gjensidige erklæringer slår NATO og EU da også fast at de har felles interesser og at NATO-staben og EUs tilsvarende organer vil koordinere militære materiellstandarder, utvikle felles forsvarskapasiteter, drive forsvarsindustrisamarbeid, dele etterretning «så langt mulig» og drive felles øvelser, inkludert øvelser mot «hybride» trusler.

Likevel skurrer det under den harmoniske overflaten. USA ønsker ikke at EU kjører sololøp, men foretrekker å samle trådene gjennom NATOs militære kommandostruktur. Indre spenninger i Unionen og amerikansk motstand har sørget for at Europahæren aldri har blitt til mer enn noen kamp- og innsatsstyrker. Storbritannia, med sitt special relationship til Washington, har vært ei vaktbikkje i EU mot europeisk alenegang på dette området.

USA ser med bekymring på at den britiske bremsen nå blir borte, høytidelige partnerskapserklæringer til tross. Uroen blir tilkjennegitt av stemmer utenfor den sittende administrasjonen, som tidligere Europa-ansvarlig i amerikansk UD, John Kornblum. – Tyskland er ikke en pålitelig alliert , kommenterte han. – Man kan ikke egentlig regne med dem.

Etter Brexit står den fransk-tyske aksen i EU relativt mye sterkere enn før. Det er en offentlig hemmelighet at Paris og Berlin motstrebende har gått med på sanksjonspolitikken overfor Russland. Sanksjonene rammer europeiske interesser kraftig, men har liten økonomisk betydning for USA. Den tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier (SPD) har offentlig blottlagt det som blir kalt «NATOs tyske problem» . Han sa til avisa Bild at «Det vi ikke bør gjøre nå er å forverre situasjonen (overfor Russland) ytterligere med høylytt sabelrasling og krigshissing. Den som tror at en symbolsk stridsvognparade på alliansens østflanke vil skape sikkerhet, tar feil.»

Kansler Angela Merkel har latt talspersoner for CDU/CSU «irettesette» hennes koalisjonspartner, men både hun og amerikanerne vet godt at Steinmeier ikke er en isolert røst i Tyskland. SPD gjør det dårlig på meningsmålingene, men Steinmeier er likevel Tysklands mest populære politiker. Steinmeier har det tyske folket med seg i ønsket om et normalisert forhold til Russland. Han har støtte for sitt syn også i innflytelsesrike deler av det bayerske søsterpartiet (CSU) til Angela Merkels CDU.

Det kan muligens virke formildende i Washington at strategien understreker ambisjonene om en amerikansk-europeisk verdensorden basert på et felles verdigrunnlag. Handels- og investeringsavtalene mellom EU og Canada (CETA) og EU og USA (TTIP) som ligger på beddingen blir framhevet som eksempler på slike transatlantiske «felles verdier». Den omfattende motstanden mot disse avtalene i EUs kjerneland blir imidlertid ikke nevnt. 

Norge som militær EU-partner

Norge er medlem av NATO, men ikke av EU. Likevel har norske styresmakter et tilsynelatende kritikkløst forhold til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk.«Det er fra norsk side ønskelig med et tettest mulig samarbeid med EU innenfor rammen av EUs Common Security and Defence Policy (CSDP)», står det i Stortingsmeldinga Nasjonal forsvarsindustriell strategi .

Dette ser ikke ut til å ha endret seg etter at Unionen har lagt fram sin nye globale strategi:

«Nato og EU sikrer en verdensorden basert på folkeretten», insisterer forsvars- og utenriksministeren i et avisinnlegg 21. juli 2016 . «Samarbeidet mellom Nato og EU styrkes. Disse har felles mål og verdier, men ulike virkemidler», skriver de. Statsrådene Ine Eriksen Søreide og Børge Brende gir riktignok uttrykk for uro for stabiliteten på NATOs sørflanke og bekymring for demokratiet i Tyrkia etter sommerens kuppforsøk, men uten krav om at NATO eller EU må stille Tyrkia til ansvar for brudd på menneskerettighetene.

Norge er med på felles militære innkjøpsavtaler med EU gjennom Det europeiske forsvarsbyrået EDA. Mellom 2007 og 2015 har Norge deltatt med direkte militære styrkebidrag til den nordiske innsatsstyrken Nordic Battle Group. «Norge har lenge støttet EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk, og bidrar i arbeidet med å sikre og stabilisere Europa. EUs innsatsstyrke er et konkret skritt for å forbedre den europeiske evnen til å reagere raskt hvis en krisesituasjon oppstår», skrev forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding januar 2015 .

I inneværende år deltar norske styrker i EUs såkalte treningsmisjon (EUTM) i Mali.

Gjennom Schengen-samarbeidet bidrar Norge allerede i Frontex. Hvis EU får viljen sin kan en stående europeisk kyst- og grensekontrollstyrke også kunne operere i norske farvann. Den felleseuropeiske grensevaktstyrken er tidligere blitt omtalt som den største avståelsen av nasjonal suverenitet siden opprettelsen av fellesvalutaen. I et svar til SV i mars i år skrev statsminister Erna Solberg at regjeringen «har vært skeptisk, men ikke avvisende» til EUs forslag om en europeisk grense- og kystvakt som kan overta et lands grensekontroll – mot dette landets vilje (Aftenposten 3. mars 2016).

EU-parlamentet godkjente den 6. juli kommisjonens forslag om en grensestyrke på 1500 mann, riktignok med en ullen modifisering som går ut på at grensestyrken skal være et «sikkerhetsnett» i ekstraordinære situasjoner når en medlemsstat er «ute av stand til» å takle situasjonen på egen hånd. Det er imidlertid foreløpig ikke presisert hvilke formelle instanser som avgjør når den felles grensestyrken kan overstyre den nasjonale grensekontrollen.

Så langt har Norges aktive militære samarbeid med en blokk vi ikke er medlem av, avstedkommet forstemmende lite politisk debatt. Ingenting i det som har kommet fra regjeringshold tyder på at Norge har tenkt å moderere sin uforbeholdne tilslutning til EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk – en politikk som med Den globale strategien har fått en langt mer offensiv karakter enn tidligere.

EU vil legge fram en militær handlingsplan allerede høsten 2016. Kommer debatten da?

* 'Americans are from Mars, Europeans from Venus.' Refererer til ei bok av Robert Kagan, Of Paradise and Power, America and Europe in the New World Order, fra 2003. Boka beskriver de sterke motsetningsforholdene mellom USA og Europa tidlig på 2000-tallet, da Frankrike og Tyskland i FN nektet å støtte USAs plan for krig mot Irak. Mars og Venus er henholdsvis krigsguden og kjærlighetsgudinnen i romersk mytologi.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook