Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EU – en falsk stormakt...
George W. Bush, Romano Prodi og José María Aznar under en pressekonferanse.

EU – en falsk stormakt eller et alternativ til USA?

Mange vil at EU skal være en motvekt mot USA, men det krever at EU ­utvikler seg til å bli en global stormakt. Det er ikke ønskelig, og på kort sikt heller ikke mulig.

EU er et politisk høyrisikoprosjekt. Ingen vet hvordan det hele vil ende. Men ett forhold kan en være helt sikker på; EU er ikke den europeiske historiens endepunkt. Utviklingen av EU – særlig etter østutvidelsen – er forbundet med stor usikkerhet. Derfor er det også uansvarlig å mene at norske sikkerhetsproblemer kan løses ved et norsk medlemskap i unionen.

USA som supermakt bygger på flere forutsetninger. Den politiske og økonomiske elite i USA har felles interesser. Dette interessefellesskapet gjør at stormakten USA stort sett alltid vil kunne opptre på vegne av det interessefellesskap som dominerer det amerikanske samfunn. En annen viktig forutsetning er at det i USA – i motsetning til i EU – finnes en felles offentlighet; felles språk, felles fjernsyn, felles historie og felles skolesystem. Fordi det finnes en slik felles offentlighet, kan USA som stormakt søke demokratisk legitimitet i sin egen befolkning.

EU som motvekt

Mange mener at det er viktig at EU utfordrer USA som stormakt. USAs såkalte krig mot terror bør få en motvekt, mener mange. Det finnes altså en forestilling om at et sterkt og velfungerende EU vil dempe USAs tilbøyelighet til selvtekt i det internasjonale samfunnet. Dette er en farlig tanke fordi stormakter ikke utfordrer hverandre på idealistisk grunnlag. Stormakter rivaliserer. Det finnes ingen godlynt stormakt. Historien kan ikke by på et eneste slikt eksempel. Stormakter ekspanderer, konfronterer og skaper utrygghet. Sovjet-imperiet konfronterte USA. Men de to stormakter dempet hverandre bare i beskjedent omfang.

Terrorbalansen hindret verken Vietnam-krig eller militær voldtekt av Tsjekkoslovakia. Det er derfor en gal forståelse av virkeligheten at USA har påført verden større skade etter Sovjets sammenbrudd enn under den kalde krigen. Det dreier seg altså ikke om et spesifikt forfall i amerikansk utenrikspolitikk etter murens fall, slik mange synes å mene. Det dreier seg snarere om en større grad av åpenhet og ærlighet i den politiske retorikk. Dessuten har viktige deler av europeisk presse i dag en langt mer kritisk holdning til amerikansk stormaktspolitikk enn tidligere.

Den amerikanske utfordring

Det var franskmannen Shervan-Schreiber som i sin tid minte oss om «den amerikanske utfordring». Det skjedde langt tilbake i femtiåra. Helt siden da har det vært forstått både av franskmenn og andre europeiske lands toneangivende politikere at EU som prosjekt har handlet om å utfordre USA. Men denne utfordringen dreide seg ikke om å balansere ut amerikansk maktmisbruk rundt omkring i verden. Det Shervan–Schreiber var opptatt av, var den amerikanske utfordring innenfor kultur, teknologi og forskning. Og en slik utfordring eksisterer naturligvis for alle land i verden, enten utfordringen kommer fra USA eller andre steder. Det bør altså ikke være et politisk mål i seg selv å gjøre EU til en militær stormakt.

Men hvordan skal USA utfordres som militær stormakt hvis ikke EU gjør det? Gjennom FN naturligvis. I forbindelse med Irak-krigen har FNs sikkerhetsråd påført USAs stormaktspolitikk et stort prestisjenederlag. USA har gjennom sin egen opptreden i FN og gjennom fransk, tysk, russisk og kinesisk motstand tapt politisk og moralsk autoritet i verdenssamfunnet. USA ble konfrontert slik de skal i en vanskelig og globalisert verden. Å tro at EU – hvis EU hadde vært en etablert stormakt – kunne ha stoppet USAs krig mot Irak, forutsetter mangel på forståelse av hvorfor USA gikk til krig.

FN som motvekt

FN var altså viktig som utfordrer til USA som stormakt. Men i tillegg vil enhver stormakt besinne seg i møte med en velfungerende demokratisk nasjonalstat. USAs hovedproblem i forbindelse med Irak-krigen var konfrontasjonen med Tyskland og Frankrike. Og årsaken var verken høyverdig eller moralsk. Det handlet om motstridende interesser. Tyskland og Frankrike ønsket ikke krig i et internasjonalt svært følsomt område. Og deres egne nasjonale interesser var ikke avhengige av full kontroll med Irak.

Både EUs kommisjonsleder, italieneren Romano Prodi, og EUs felles «forsvarsminister», spanjolen Javier Solana, var handlingslammet under opptakten til Irak-krigen. Men handlingslammelsen skyldtes ikke at deres egne hjemland støttet USA. Problemet for både Prodi, Solana og hele EU var og er at de strategiske interessene til Italia og Spania står i motstrid til Tysklands og Frankrikes interesser.

Hovedspørsmål:

Så langt er noen premisser og forutsetninger vurdert. Det som gjenstår som hovedspørsmål og som trenger en mer grundig diskusjon, er følgende:

1. Finnes det et europeisk interessefellesskap – politisk og økonomisk – som gir grunnlag for en felles europeisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk?
2. Bør Norge knytte sin framtidige sikkerhet til et EU som i alle fall foreløpig ikke har noen felles sikkerhets- og forsvarspolitikk?

Finnes det et maktpolitisk europeisk fellesskap?

Svaret på et slikt spørsmål er absolutt nei fordi det finnes ingen felles europeisk forståelse av sikkerhet og behovet for sikkerhet. Noen av de mest grunnleggende interessekonfliktene i verden går tvers gjennom Europa. Generelt sett handler dette om markeder. Men først av alt handler det om olje og gass. Ingen moderne stat kan tenke sikkerhet uavhengig av energi og energitilførsler. En viktig forutsetning for USAs sterke posisjon i verden i dag, er at de gjennom det meste av det forrige århundre var selvforsynt med strategiske råvarer – ikke minst med olje og gass. Men i dag er dette forandret.

USAs andel av verdens årlige totalforbruk av olje og gass er om lag 25 prosent. De er nødt til å importere det aller meste fordi deres egne olje- og gassreserver bare utgjør tre prosent av verdens samlete reserver. Til sammenlikning finnes 65 prosent av reservene i Midtøsten, mens Norge bare har vel én prosent. USA kjøper olje over hele verden, men Saudi-Arabia og Venezuela har vært sikre og viktige leverandører i alle år. Nå er USA i ferd med å miste den politiske kontrollen over begge sine viktigste leverandørland. Derfor blir kontroll med Irak viktig fordi Irak har mer enn ti prosent av verdens samlete reserver.

Spania og Italia

Nettopp ved å betrakte energireserver og energiforsyning, blir interessemotsetningene i EU tydelige. EUs middelhavsland er helt avhengige av tilførsler fra Nord-Afrika og Midtøsten. De får med andre ord i alt vesentlig sin olje og gass fra de samme kilder som USA. Er USA sine forsyninger sikre, så er også Spania og Italia sine forsyninger sikre. Spanias og Italias plassering under Irak-krigen skyldtes altså slett ikke bare de politiske holdningene til statsministrene Jose Maria Aznar og Silvio Berlusconi. Det skyldes disse landenes avhengighet av leveranser fra Midtøsten, leveranser som bare USA kan sikre.

Den nye spanske regjeringen har valgt å bryte med USA. De knytter seg direkte til Frankrike og Tyskland. Men utfordrer dermed tre andre store europeiske land, nemlig Italia, Storbritannia og Polen. For å sikre sine forsyninger av olje og gass, vil Spania være nødt til å gjennopprette sitt historisk gode forhold til nabolandene i Nord-Afrika, noe Aznars konservative spanske regjering greide å ødelegge. Italia har gjenopprettet sitt gode forhold til Libya, som alltid har vært Italias viktigste leverandør av olje. Libyas leder, oberst Ghadaffi, er den samme, men han kontrollerer viktige oljereserver ved Middelhavet. Derfor er ikke Libya lenger en del av «ondskapens akse».

Frankrikes rolle

Men Frankrike er også et middelhavsland. Ja, men Frankrike har alltid sørget for å ha kontroll med sine egne leveranser. Og de får olje og gass fra flere kilder. Dessuten har de en enormt høy egenproduksjon av atomenergi ved siden av en betydelig produksjon av vannkraft. Frankrike har en svært beskjeden produksjon av elektrisitet basert på olje og gass. Mens land som Italia og Storbritannia i ekstrem grad er avhengige av importert fossil energi for sin elektrisitetsproduksjon.

Men hva med resten av EU og Europa? Her er Norge og Russland nøkkelland. Særlig Russland. De alene sitter på mer enn 30 prosent av verdens gassressurser. Allerede under den kalde krigen ble det nærmest i all hemmelighet inngått avtaler mellom Sovjet og andre land i Europa om levering av russisk gass. USA protesterte og prøvde å presse Norge til i stedet å øke sin produksjon. Men Russland ble og har blitt den viktigste energileverandør til det nordlige Europa gjennom et omfattende gassrørledningssystem. Også Norge er en del av dette. Vi leverer nesten en tredel av den gassen som Tyskland bruker.

Europa er med andre ord delt når det gjelder noe så grunnleggende som energiforsyning. Å etablere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk for hele EU, vil være umulig fordi interessene spriker. Når det kommer til stykket så opptrer hvert land ut fra det som på kort sikt synes å tjene deres nasjonale økonomiske interesser. I alle fall vil USA sørge for å minne de enkelte landene om hva som er i deres interesse.

Nederland og Polen

Stort sett delte de europeiske landene seg etter sine økonomiske interesser når det gjaldt holdningen til Irak-krigen. Nederland kan synes litt forvirrende. Det samme kan Danmark. Men Nederland har tross alt Europas viktigste importhavn for olje fra Midtøsten. Konflikt med USA er upraktisk. Danmark har en betydelig egenproduksjon av fossil energi, så de er mindre avhengig av Midtøsten. Her har nok det danske høyrestyrets politiske tilbøyeligheter vært avgjørende. Det samme kan nok også til en viss grad sies om Nederland.

Ett land skiller seg ut. Det er Polen. Ingen kan beskylde Polen for å la seg styre av sine nasjonale interesser. Polen har aldri gjort det. Polen har ved alle korsveier i Europas historie kommet galt ut. De forstår seg selv som en stormakt i Europa, men har sjelden greid å etablere gode og stabile politiske forhold for sine innbyggere. Begrepet «polsk riksdag» er nok ikke urettferdig hvis en utenfra betrakter polakkenes politisk kultur. Få uker etter at de hadde sluttet seg til EU – de hadde altså valgt å gå vestover i stedet for å utvikle seg videre sammen med Russland og de andre landene lenger øst – få uker senere brøt de med sine nye venner Tyskland og Frankrike og fulgte USA. Og dette gjorde de til tross for full og hel avhengighet av russiske energiforsyninger fra det nordeuropeiske gassrørledningsnettet. Polen fulgte enda mer kortsiktige interesser. De lot seg «kjøpe» av alle polakkers drømmeland – av USA.

Nord og sør for Alpene

Skillet mellom Nord-Europa og landene sør for Alpene vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Med de enorme utbyggingene som nå skjer i de nordlige delene av Russland, vil etter hvert en enda større andel av fossil energi transporteres sjøveien. Det bygges nå rørledninger i Russland fra de nye og rike olje- og gassfeltene i Sibir fram til utskipningshavner i nordvest. Veien ut i verden vil gå langs norskekysten. Skal en viktig del av verdens energiforsyning sikres, må en sikre og ha kontroll over nettopp denne kyststrekningen. For Nord-Europa er dette avgjørende. For middelhavsområdet har det marginal interesse.

Det finnes altså ikke noe europeisk, strategisk interessefellesskap. I en moderne verden er det energiforsyningene som definerer landenes strategiske interesser. Derfor lar det seg ikke gjøre å etablere EU som noen alternativ stormakt, selv om det skulle framstå som et ønsket mål – noe det altså av andre og viktige grunner ikke gjør.

Norsk sikkerhet i framtida

I Norge er det en tilbøyelighet til å mene at når vi ikke lenger kan stole på USA og NATO, må vi knytte oss til EU. Men det vil være uansvarlig å tro at norske sikkerhetsproblemer er løst ved et norsk medlemskap i EU. EU kan aldri gi Norge noen troverdig sikkerhet fordi det ikke finnes et sikkerhetsmessig fellesskap mellom de mange landene som nå er medlemmer av EU.

Norsk sikkerhet og tysk sikkerhet er nært knyttet sammen. Geografisk nærhet er en ting. Men først og fremst handler det som nevnt om felles interesser når det gjelder energiforsyninger. Det samme gjelder Sverige. Norsk sikkerhet i framtida handler om å sørge for full handlefrihet i forhold til produksjon og levering av norsk olje og gass. Det handler også om å sikre norskekysten som transportvei for russisk gass. Og ikke minst – det handler om å sikre de enorme norske havområdene som ressursbank for proteiner. Fisk i norsk havområde – oppdrettsfisk og villfisk – utgjør en betydelig del av verdens matvarelager og er viktig for verdens løpende produksjon av mat.

Regionalt samarbeid

Å sikre dette – å gi Norge sikkerhet for å kunne forvalte ansvaret for disse enorme ressursene – krever først og fremst samarbeid med de land som selv er avhengige av de samme ressursene. Og dermed er vi tilbake til særlig Tyskland, men også Sverige, Danmark og Frankrike. Og også til en viss grad Storbritannia. Dessuten gjør vi klokt i å handle i forståelse med Russland.

Noen vil innvende at dette ikke er mulig – at vi må være medlemmer av EU for å kunne samarbeide. Det er galt. Under opptakten til Irak-krigen så man nettopp at en del EU-land med felles sikkerhetsinteresser søkte sammen. Tyskland, Frankrike og Belgia ble til og med enige om å starte oppbyggingen av en felles militær stab. Og i det nye utkastet til EU-grunnlov er det tatt høyde for at enkelte land uavhengig av EUs organer kan etablere et strukturelt samarbeid.(Se art. III-208.) Nå kan det innvendes at det her først og fremst er tenkt på enkeltland innenfor unionen. Men hovedpoenget er at det i dette avsnittet av den nye unionstraktaten ligger nedfelt en forståelse av at det finnes interesser som ikke omfatter hele EU.

Det er ett forhold til en bør ta særlig alvorlig, hvis en tror at Norges behov for sikkerhet kan dekkes ved et norsk medlemskap i unionen. En felles sikkerhetspolitikk vil ikke bare gi Norge sikkerhet i den forstand at vi kan regne med støtte hvis det oppstår konflikter rundt norske interesser. Jeg ser sant å si ikke for meg at Italia og Spania kommer Norge til unnsetning med mindre det handler om italienske eller spanske interesser. Derimot vil nok Norge alltid ta sine eventuelle traktatmessige forpliktelser på alvor. Men er vi beredt til å være en del av middelhavslandenes sikkerhetsgaranti? Er vi – kort sagt – til enhver tid beredt til å komme Berlusconi til unnsetning hvis han og EU ber om det? Jeg tror ikke det. I hele etterkrigstiden har vårt NATO-medlemskap gitt oss sikkerhetsgarantier og påført oss sikkerhetsforpliktelser. Men disse garantiene gjelder angrep på landenes territorier, og det er et sikkerhetssystem som i prinsippet er bygd på at det er selvstendige stater som fatter beslutningene. En felles sikkerhetspolitikk for EU vil kunne bety at de enkelte medlemsland mister den avgjørende kontrollen over egen sikkerhetspolitikk.

De fleste vil derfor innse at et norsk EU-medlemskap kan påføre oss sikkerhetspolitiske problemer uten at det på noen måte løser våre egne utfordringer. Norges behov for sikkerhet må søkes i et regionalt, europeisk samarbeid med land som vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med. Det er derfor sikkerhetspolitisk ufornuftig å kjøpe fregatter i Spania og jagerfly i USA. Få politiske forhold er så svakt bundet til ideologi og prinsipper som sikkerhetspolitikk. Her er det stort sett bare territorielle og økonomiske interesser som teller. Det bør Norge i større grad enn hittil ha som utgangspunkt når vår sikkerhetspolitikk skal utformes i framtida.

Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i skriftserien Vett nr. 3 2004.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook