Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EU i den globale kapit...

EU i den globale kapitalismen

Ja-siden i Norge framstiller EU som en støttespiller for verdens fattige land og som en motmakt mot USA for å gjenvinne kontroll over kapitalismen. Tore Linné Eriksen beskriver i denne artikkelen hvordan WTO gjennom de siste ti årene har vært en pådriver for økt global markedsliberalisme.

I boka Ti teser om EU har Thorbjørn Jagland som en av sine hoved­teser at «EU motvirker de negative følgene av globaliseringen». Han ser heller ikke noe annet tenkelig korrektiv til USAs dominans i verdenssamfunnet enn Den europeiske unionen. I tillegg framhever lederen i Stortingets utenrikskomité at EU er nødvendig for å løse verdens fattigdoms- og miljøproblemer.

Det gis også inntrykk av at EU allerede i dag framstår som en støttespiller for utviklingslanda når det gjelder handel og utforming av regelverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). På samme måte legges det vekt på at EU er nødvendig for å «gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen».

Et demokratisk og solidarisk prosjekt

Den beskrivelse og de forhåpninger om EUs rolle som stiger fram i Thorbjørn ­Jaglands nye bok, vil utvilsomt spille en viktig rolle i den nye kampen om norsk unionsmedlemskap som nå er i gang. De samme synspunkter kommer også uttrykk i flere skrifter fra Europabevegelsen/Europeisk Ungdom, som i heftet Europa og verden (2001) gir et nesten rørende bilde av EUs omsorg for miljø og fattigfolk rundt om i verden.

Det er grunn til å tro at en slik argumentasjon særlig siktes inn mot ungdom og folk som på hører hjemme på det som kalles «venstresida», ettersom de regnes som mer internasjonalt og solidarisk orientert, og med rette er bekymret over USAs militære maktposisjon og økonomiske imperialisme.

Mot en slik bakgrunn er det viktig å se nærmere både på globaliseringens drivkrefter, maktforholdene i verden og hovedlinjer i EUs historiske utvikling. For å gå litt mer konkret til verks, reises spørsmålet om EU kan sies å utgjøre noen motvekt til den form for markedsfundamentalisme som er rådende i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), der viktige stikkord er liberalisering, avregulering og privatisering. For å prøve påstanden om at EU er blitt et «solidaritetsprosjekt», blir søkelyset også rettet mot EUs Sør-politikk. Forhåpentlig vil dette stimulere til en EU-debatt som handler om virkeligheten, og ikke bare om luftige teser.

Mer marked og mindre demokrati

Det er ikke vanskelig å bli enig om at verden har forandret seg siden 1994. Men hva går så disse forandringene ut på? Hvis vi starter med å løfte blikket mot tilstanden på vår felles klode, er det mest påfallende hovedtrekk at det er blitt større ulikheter og skeivere fordeling av makt både innad i de enkelte land og mellom stater. Det følger av et system som går under navnet globalisering eller global kapitalisme, og som like gjerne kan kalles for global apartheid. Uansett hvilket begrep vi velger, lever vi på en klode hvor 850 millioner mennesker går sultne til sengs (hvis de har en seng) og tre milliarder - det vil si halvparten av jordas befolkning – må klare seg med under to euro om dagen.

Ulikhet kan måles på mange måter, men ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) legger de 20 prosent rikeste i verden beslag på ca. 85 prosent av ressursene, mens den fattigste 20 prosent ikke har stort mer enn 1 prosent på deling. Det foregår også en dramatisk rovdrift på naturen, med det resultat at atmosfæren varmes opp, ressurser plyndres og det biologiske mangfoldet raseres.

Hva er så EUs plass i dette bildet? Kort fortalt er historien om EU fra Romatraktaten i 1957 til grunnlovsutkastet i 2003 en historie om stadig friere flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Selv om liberalisering og økt gjennomslag for dogmatisk markedsideologi ikke er et særtrekk ved EU, har målet om å skape et enhetlig marked over et stort geografisk område påskyndet denne utviklingen.

Det nyliberalistiske gjennombruddet fant sted ved inngangen til 1980-tallet, og er i vår del av verden gjerne knyttet til Margaret Thatcher i Storbritannia og Helmut Kohl i Tyskland. Et slikt kursskifte var på mange måter et brudd med de hovedlinjer som var vanlige i vår verdensdel i de første tiåra etter 1945, der reguleringer, velferdstiltak og høy sysselsetting sprang ut av et historisk kompromiss mellom fagbevegelse og kapitalinteresser.

I EU er «Enhetsakten» fra 1986 et klart uttrykk for markedskreftenes offensiv, der målet var å få «det indre markedet» på plass innen utgangen av 1992. I tillegg til å være en tollunion, det vil si med felles handelspolitikk utad, skulle EU-systemet nå skape like konkurransevilkår og rydde av veien hindringer for fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Den viktigste pådriver var utvilsomt European Round Table of Industrialists (ERT).

Dette er en lobbyorganisasjon for kapitalsterke storselskaper som helt fra starten i 1983 har hatt tette bånd til EU-kommisjonen. Det var derfor ingen tilfeldighet at EU-kommisjonens hvitbok om det indre markedet langt på vei var avskrift av deres anbefalinger. (ERTs hjemmeside inneholder da også lange skrytelister over hva som er oppnådd.)
Det neste steg var å sørge for mer makt til EUs styrende organer, i første rekke kommisjonen og ministerrådet, slik at det over tid kunne utformes både en enhetlig økonomisk politikk og en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Planene for en slik utvikling ble utformet på toppmøtet i Maastricht i desember 1991, og ble fulgt opp gjennom Maastricht-traktaten. Det sier seg selv at en politikk som skal legge til rette for fri flyt av kapital, tjenester, varer og arbeidskraft, må være forpliktende for alle medlemsland, det vil si at nasjonale særtrekk blir sett på som forstyrrende fartsdumper som må høvles vekk. Resultatet er blitt en systematisk avregulering og liberalisering, det vil si at færre avgjørelser treffes av nasjonalstatenes folkevalgte organer.

Det betyr ikke at beslutningene flyttes til demokratiske organer på et høyere og overnasjonalt nivå, slik noen later til å tro, men at mer blir overlatt til markedet og de ­sterkeste interessegrupper. Slik går liberalisering og undergraving av demokratiet hånd i hånd.

Økonomisk union med markedsliberalisme som grunnlov
Planene om en økonomisk og monetær union (ØMU), som altså ble trukket opp i Maastricht-traktaten, ble gradvis gjennomført i løpet av 1990-tallet. Derfor er det selvsagt riktig når det framholdes i EU-debatten at mye har skjedd siden 1994, og det er knapt noe nytt som har så dramatiske følger som nettopp ØMU-prosjektet.

Dessuten er det ingen tvil om at et eventuelt norsk EU-medlemskap også vil bety at vårt land blir en del av den økonomiske og monetære unionen.

Et kjernepunkt i bestrebelsene på en mer samordnet økonomisk politikk er euro som felles valuta, og opprettelsen av en EU-sentralbank (ESB), med enerett til å føre unionens valuta- og pengepolitikk. Her skal den allmektige toppsjefen ifølge traktaten være helt uavhengig av politisk innflytelse, det vil si at demokratisk debatt er både uønsket og bortkastet.

Som forberedelse til den økonomiske og monetære unionen ble det også undertegnet en «stabilitetspakt» som ytterligere begrenser spillerommet for nasjonale beslutninger mht. statsbudsjett, offentlig sektor og finanspolitikk.

En konsekvens er at ingen stater ustraffet kan ta i bruk økonomiske virkemidler som medfører et budsjettunderskudd på mer enn tre prosent. Ut fra sentralbankens retningslinjer er også en prisstigning på to prosent langt alvorligere enn en arbeidsløshet på ti prosent.

Det er i dette perspektiv at ØMU-avstemningen i Sverige høsten 2002 var så viktig. Det var ikke et nasjonalistisk valg til ære for den svenske kronen, flagget og kongehuset, slik norske massemedier gjerne framstilte det. Isteden var det et sosialt opprør, grasrotas protest mot eliten og det noen rett og slett kaller et klassevalg.

Det store flertallet av LO-medlemmene, med tidligere LO-leder Stig Malm i spissen, forstod at deres velferd, kollektive goder og muligheten til å drive selvstendig økonomisk politikk var alvorlig truet.

Ifølge den svenske LO-tidningen går det heller ikke an å opprettholde den svenske regjeringens syn på EU som en organisasjon for i hovedsak mellomstatlig samarbeid. Med makt over lovene, valutaen og utenrikspolitikken mener LO-organet at EU har fått alle de kjennetegn vi forbinder med en stat.

Det foreløpig siste steget i denne utviklingen er at det indre markedet, de rådende maktforhold og dagens nyliberalistiske politikk nå skal låses fast i EUs nye grunnlov. Det er derfor tale om en statsforfatning som ikke bare fastlegger konstitusjonelle spilleregler for hvordan politiske avgjørelser treffes, men som gjør det klart hva slags samfunnssystem og økonomiske politikk som skal føres.

Det har som kjent vært strid om enkelte sider ved det utkast som grunnlovskonventet har lagt fram, ikke minst når det gjelder stemmerettsregler. Men de viktigste delene av forslaget har det ikke vært noen diskusjon om, slik som når det heter i den innledende formålsparagrafen at «Unionen gir borgerne (…) et indre marked med fri og lik konkurranse». På denne måten kan EU ikke oppfattes som noe annet enn det fremste politiske uttrykket for den markedsliberalistiske offensiven i vår del av verden.

For dem som ser avgjørelsene i Brussel som en garanti for at dagens kurs fortsetter, upåvirket av politisk diskusjon og upålitelige folkemeninger, vil dette selvsagt være et godt argument for medlemskap. De kan søke trøst i det enkle faktum at traktatendringer krever at alle regjeringer – i snart 25 land – skal være helt enige akkurat på samme tid.
Men denne bærebjelken i EU burde være mer problematisk for dem som ønsker seg medlemskap for å «gjenvinne kontroll over kapitalen» og motvirke en konsernstyrt globalisering.

Selv det ytterst beskjedne forslaget om en liten avgift på kapitaloverføringer, kjent som tobinskatten, er ifølge kommisjonen i strid med både EU-traktaten og grunnlaget før ØMU. En av de mest kjente forkjemperne for en slik avgift er den finske økonomen Heikki Patomäki, som under den store globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2003 viste til at det er økende interesse for tobinskatten i land som Brasil og India.

Mot denne bakgrunn foreslo han derfor at Norge burde bruke sin frihet til å kalle inn til en internasjonal konferanse for å få forslaget opp på dagsordenen igjen. (Det er en god idé, det er slikt «utenforskapet» skal brukes til.)

«Amerikanisering» av Europa

Når det ofte tales om EU som en motvekt til USA, er dette en problemstilling som historisk har hatt mye for seg. Retter vi blikket bakover, har de fleste land i EUs kjerneområder hatt bedre offentlige velferdsordninger og sterkere fagbevegelse enn USA.

Men med en grunnlovsfestet markedsfundamentalisme, og med stadig sterkere angrep på offentlig velferd og faglige rettigheter, er det mer naturlig å se på EUs organer som en spydspiss for en «amerikanisering» av Europa.

Med dette menes et system med større makt for storselskaper, privatisering, konkurranseutsetting, mer uorganisert og midlertidig arbeidskraft, større sosiale forskjeller, private forsikringsordninger istedenfor trygderettigheter og dårligere kår for fagbevegelsen. Grunnlaget for det som tidligere ble kalt «det sosiale Europa», blir i praksis revet vekk dag for dag.

Å søke seg inn i en økonomisk og monetær union og et EU med grunnlovsfestet markedskapitalisme, samtidig som det uttrykkes forhåpninger om EU som en motvekt til USAs samfunnsmodell, er ingen overbevisende logikk.
Sammenliknet med USA, har store deler av Europa vært kjennetegnet av et mer levende demokrati og høyere valgdeltakelse.

Når vi har i tankene den demokratiske forvitringen og det «demokratiske underskuddet» i EU, med økende avstand mellom folk flest og de som styrer, tyder mye på at utviklingen også på dette feltet går i en mer USA-lik retning.

Spørsmålet må stilles: Hvorfor skal folk bry seg om folkevalgte organer når spillerommet for valg er innskrenket som følge av at det blir mer marked og mindre politikk? Et svekket folkestyre er ikke en tilfeldighet. Lederen av den norske maktutredningen, Øyvind Østerud, har utvilsomt rett når han sier at noe av poenget med regelsystemet i EU og EØS nettopp er at politikerne skal være avmektige, ettersom prinsippet er fri konkurranse på stadig flere områder (Dag og Tid, 01.03.03).

Verdens Handelsorganisasjon som pådriver for global liberalisering

For å forstå den konsernstyrte og nyliberalistiske globaliseringen, som mange etter hvert er bekymret over langt innover mot høyre i det politiske landskapet, er det viktig å rette søkelyset både mot transnasjonale storselskaper og organer som Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Her er ikke plass til å gå noe særlig inn på de to sistnevnte institusjonene, men det er ingen som hittil har klart å påvise at EU har utgjort noen motvekt til den kurs som har vært dominerende siden midten av 1980-tallet. Dette har vært en periode som er kjennetegnet av «strukturtilpasning», det vil si at låntakere i Sør – ikke minst i Afrika – må oppfylle en lang rekke krav om omlegging i markedsliberalistisk retning.

Det er den samme oppskrift som er påtvunget alle land: privatisering, friere spillerom for utenlandsk kapital, rasering av offentlige utdannings- og velferdstjenester, lavere tollsatser, fjerning av priskontroll og senket reallønn. Større satsing på råvarer til eksport er også et kjernekrav, slik at sjansen blir større for at renter og avdrag betales til banker i vår del av verden.

Disse programmene er trukket opp av Verdensbankens styrende organer, der det er USA og EU-land (sammen med Japan) som har det avgjørende ordet. Det skjer også en arbeidsdeling på toppen ved at USA alltid utpeker Verdensbankens president, mens EU-landa på sin side har hevd på stillingen som øverste sjef for IMF. Både økonomisk og sosialt har «strukturtilpasningen» ført til katastrofale resultater, og det er derfor utøvd mild selvkritikk og pyntet på en del av de verste utvekstene.

Men selv om programmene nå har skiftet navn til «fattigdomsreduksjon», er den markedsliberalistiske kjernen i hovedsak den samme. (For en grundig dokumentasjon, se Structural adjustment. The SAPRI report.) På samme måte er det stadig flere som mener at IMFs krav til latinamerikanske og asiatiske land om sjokkartet finansliberalisering, er en av de viktigste forklaringer til finanskrisene i de siste åra.

I de siste åra har kritisk søkelys i stadig høyere grad blitt rettet mot EUs politikk innenfor rammene av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), der det er utformet et omfattende regelverk for liberalisering av stadig større deler av verdensøkonomien. Selv om det er mange områder hvor EUs medlemsstater fortsatt opptrer hver for seg internasjonalt, gir det i WTO-sammenheng god mening å snakke om EU som en statsdannelse og enhetlig aktør.

Unionsorganene har det som kalles enekompetanse i alle spørsmål som drøftes i WTO. Det vil ganske enkelt si at det er kommisjonen som alene fører forhandlingene og underveis treffer de viktigste avgjørelser på WTO-toppmøtene, selv om det er ministerrådet som til slutt kan si ja eller nei til sluttresultatet. (Ved EU-medlemskap blir derfor Norge satt på gangen.)

Kommisjonens forhandlere er dessuten kjent for å ha svært tette bånd til arbeidsgiverorganisasjonene og storselskapenes lobbyister i Brussel, og ikke så få tidligere kommisjonsmedlemmer lever fett av å påvirke kommisjonen på vegne av sterke kapitalinteresser.

Et gjennomgående trekk er at EUs posisjoner i WTO-forhandlinger springer ut av interessene til de samme storkonsernene og de samme interesseorganisasjoner som har presset på for å få på plass det indre markedet, Maastricht-traktaten og den økonomiske og monetære unionen. (For dem som er interessert i grundig dokumentasjon, anbefales boka Europe Inc., utgitt av av Corporate Europe Observatory.)

WTO trådte i kraft i 1995, etter langvarige forhandlingsrunder som startet sju-åtte år tidligere. Det vil si at hovedtrekk ved WTOs politikk ble hamret på plass akkurat i den perioden hvor mektige industristater med markedsliberalistisk ideologi var på offensiven. I tid falt dette sammen med den avgjørende overgangen til det indre markedet og de nye planene om en økonomisk og monetær union i EU.

Mens forgjengeren (kjent som GATT) hadde som viktigste oppgave å senke tollsatsene på industrivarer, skjedde det et grunnleggende skifte ved overgangen til WTO. De nye avtalene omfattet en rekke nye områder som åpnet dørene for vestlig storkapital, samtidig som stadig flere WTO-regler griper inn i økonomiske avgjørelser som tidligere hadde vært den enkelte stats anliggende.

Slik favner WTO nå om både landbruk, vern om patenter og intellektuell eiendomsrett (TRIPS), tjenestesektoren (GATS) og enkelte former for regulering (eller avregulering) av vilkår for utenlandske investeringer (TRIMS).

Hvis vi trenger gjennom tusenvis av traktatsider og lovtekster, trer det fram et klart og velkjent budskap: Spillerommet for nasjonale avgjørelser innskrenkes, storselskaper gis økt råderett og inngåtte avtaler blir bare sett på som det første steg i retning av en stadig raskere liberalisering.

Noen ganger er det USA som har stått i første rekke for å innskrenke det politiske og økonomiske handlingsrommet for land i Sør, mens det andre ganger er EU som har vært den mest pågående pådriver. Det gjelder ikke minst i spørsmålet om en investeringsavtale i WTO, der kommisjonen presser på for å få til en avtale som gir økt spillerom for storselskapene. Dette er da også i samsvar med interessene til The Investment Network, med deltakere som BP, Fiat og Daimler-Benz.

På samme måte som EUs organer ønsker seg mer markedsfrihet og snevrere politisk spillerom på europeisk nivå, er WTO et tjenlig instrument for det samme på globalt nivå. Målet er altså ikke å få få til en overnasjonal og demokratisk styring av kapitalinteressene, men å bruke de internasjonale institusjonene som redskaper for avregulering og konsernmakt.

Fra Seattle til Doha

Etter at WTO-toppmøtet i Seattle i 1999 brøt sammen, noe som skyldtes både demonstrasjoner i gatene og en samlet front av utviklingsland, har kursen mot global markedsliberalisme ikke fortsatt like uhindret som før. Stadig flere land i Sør ser i ettertid at de ved opprettelsen av WTO ble overkjørt av EU og USA, og at de gav etter på felt etter felt i bytte mot løfter om bedre eksportmuligheter for sine landbruks- og industriprodukter.

Mens fattige land har gjennomført sin del av avtalene, det vil si gitt avkall på mange tiltak for å beskytte eget næringsliv mot mektige konkurrenter, har USA og EU i praksis opprettholdt mange av sine handelshindringer. Det gjelder ikke minst de mange støtteordningene for landbruk, der både USA og EU bruker eksportsubsidier og andre støttetiltak for å dumpe varer på markeder i Sør (se nedenfor).

De opptrer med høytidelige erklæringer om frihandel og «felles kjøreregler», men opptrer egenmektig og proteksjonistisk når det tjener deres interesser best. Den globalisering de ønsker seg er det samme som den sterkestes rett.

Forut for WTO-toppmøtet i Doha i 2001 ville det store flertallet av utviklingsland på nytt sette på bremsene. De var skeptiske til å starte forhandlinger på stadig flere områder, og de ville ikke gå videre med nye liberaliseringstiltak før virkningene av allerede inngåtte avtaler var skikkelig drøftet. Men på Doha-møtet møtte de liten forståelse fra Bush-regjeringen og fra EU-kommisjonens forhandlingsleder, handelskommisær Pascal Lamy.

USA og EU både truet med å holde tilbake bistand og lokket med gunstige særvilkår og bilaterale avtaler for å splitte fronten av land i Sør. Kort etter 11. september 2001 ble det også satt likhetstegn mellom terrorisme og motstand mot ytterligere liberalisering. (Doha vil bli husket for at både i-land og u-land valgte handel framfor terrorisme, uttalte landbrukskommissær Franz Fischler.)

I boka Behind the scenes at the WTO forteller en lang rekke statsråder og diplomater fra land i Sør om de pressmidler og skitne triks («bullying») de ble utsatt for. For å få gjennom sin vilje forsøkte USA og EU å kalle den nye forhandlingsrunden for en «utviklingsrunde», og dette har tydeligvis vært nok til å få Thorbjørn Jagland til å framstille det som om EU kjempet for utviklingslandenes krav og var deres støttespiller i Doha.

GATS: spydspiss for liberalisering og privatisering

Uavhengig av toppmøtene fortsetter forhandlingene i WTO om ytterligere liberalisering innenfor rammen av allerede inngåtte avtaler. Det mest kjente eksempel på dette er utvidelse av tjenesteavtalen (GATS-avtalen), der hensikten er å åpne stadig nye tjenesteområder (finanstjenester, telesektoren, energisektoren, transport, turisme, bank og forsikringsvesen, vannforsyning, helsevesen og utdanningstjenester) for likebehandling av nasjonale og utenlandske selskaper.

Avtalen brukes også som en brekkstang for å kreve mer omfattende privatiseringer. Allerede ved inngåelse av rammeavtalen i 1995 stod EU-kommisjonen fram som en spydspiss for liberalisering og privatisering, det vil si at de i praksis stod for akkurat det motsatte av å «gjenvinne kontrollen over kapitalkreftene».

Det var selvsagt ingen tilfeldighet, siden mange av de mest offensive selskapene innenfor tjenestesektoren er giganter fra EU-land. Et nærliggende eksempel på dette er bank- og finanstjenester i regi av bl.a. Dresdner Bank, Deutsche Bank, Standard og Barclays. Det er også sterke bånd mellom Brussel og lobbyorganisasjonen European Services Forum, som i virkeligheten ble opprettet etter initiativ fra kommisjonen.

Som en videreføring av GATS-avtalen utarbeidet alle stater i 2002 en liste over de områder i andre land som de vil åpne for liberalisering og friere spillerom for utenlandske selskaper. Ifølge serien av dokumenter som har lekket ut, la EU lagt fram forhandlingskrav overfor i alt 109 land, hvorav de fleste er utviklingsland.

Et av hovedområdene er krav om å slippe utenlandske selskaper til innenfor vannforsyning, som er et område som internasjonalt allerede domineres av mektige EU-selskaper som Vivendi, Suez og RWE/Thames Water. Vi ser det samme når EU kjemper for å utvide avtalen om vern av patenter og «intellektuelle rettigheter» (TRIPS-avtalen) for å sikre interessene til megaselskaper innenfor bioteknologi.

Her er EU en steil motpart til land i Sør som mener at et slikt regelverk vil være i strid med FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Dette er også Norges standpunkt i internasjonale forsamlinger, selv om vårt lands rolle som pådriver er svekket gjennom knefallet for EØS-direktivet om patent på liv.

Slaget i Cancun

Det neste slaget om WTOs framtid stod som kjent på toppmøtet i Cancun i september 2003. I tillegg til at det fortsatt var harde drakamper på velkjente områder, slik som landbruk, stod striden også denne gang om det skulle startes forhandlinger på enda flere områder.

Allerede i Doha to år tidligere presset USA og EU samlet på for et vedtak om forhandlinger om blant annet investeringer, innsyn omkring offentlige innkjøp og felles konkurranseregler. Særlig har EU-kommisjonen stått i første rekke i kampen om en investeringsavtale som sikrer storselskapenes interesser, og som i praksis vil frata land i Sør retten til slike reguleringer som blant andre Norge har benyttet seg av i oppbyggingen av en nasjonal oljeindustri.

Som kompromiss måtte USA/EU i Doha nøye seg med en uttalelse om at slike forhandlinger først kunne innledes dersom det var full enighet om dette på det kommende toppmøtet i Cancun.

I det siste halvåret før Cancun-møtet ble det klart for alle at det ikke var grunnlag for noen ny og utvidet forhandlingsrunde om nye temaer. Det kom ikke minst fram gjennom entydige vedtak fra gruppa av de 49 minst utviklete land (Least Developed Countries) og fra toppmøtet i Den afrikanske union (AU).

Som om det ikke var nok, kom det samme budskapet fra den store gruppa av tidligere kolonier som har en særavtale med EU (se nedenfor). Mot denne bakgrunn skulle en kanskje tro at EU ville dempe sin iver etter et vedtak om å innlede forhandlinger på de nye områdene.

Men istedenfor å lytte og respektere den klare oppfatningen fra Sør, allierte EU seg igjen med USA i et offensivt råkjør. (Igjen valgte kommisjonen samspill med USA framfor å være en motvekt.) Det forslaget til forhandlingstekst som WTO-ledelsen la fram, vek ikke en tomme fra den strategi som kommisjonen la opp til.

I siste øyeblikk sa riktignok handelskommisær Pascal Lamy seg villig til å droppe noen av de fire nye temaene, men det var for lite og for seint. En samlet Sør-front lot seg ikke skvise en gang til.

Sammenbruddet i Cancun har ført til en omfattende diskusjon både i Sør og Nord om veiene videre for WTO. Skal en dømme etter uttalelser fra handelskommisær Pascal Lamy og landbrukskommisær Franz Fischler (som er de to som forhandler på vegne av kommisjonen) har det imidlertid vært få tilløp til selvransakelse. I taler og dokumenter fortsetter de med å legge skylda for sammenbruddet på utviklingsland og deres støttespillere blant solidaritets- og bistandsorganisasjoner.

Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet har riktignok lagt fram en meget skarp kritikk av EUs forhandlingsposisjoner og steile opptreden i WTO, men det ser ikke ut til å ha gjort særlig inntrykk i Brussel.

Landbrukspolitikkens hellige kyr

Hvis ikke Cancun-toppmøtet hadde strandet allerede på striden om nye forhandlingstemaer, er det grunn til å tro at motsetningene på landbruksområdet også ville ha ført til sammenbrudd. Sett fra Sør er det, som nevnt ovenfor, en sterk frustrasjon over brutte løfter fra industrilandene.

Diskusjonen om landbruk, støtteordninger og matvaresikkerhet er både sammensatt og innfløkt, selv om mange tilhengere av norsk EU-medlemskap foretrekker et forenklet skremmebilde av Norge som en verdensmester i proteksjonisme og fiendtlighet overfor utviklingsland. I virkeligheten er det samlete subsidienivået i EU, USA og Norge i hovedsak det samme, men produksjonsmønsteret i jordbruket er langt fra det samme.

En vesentlig forskjell er at EU og USA driver en langt mer utstrakt – og kraftig subsidiert – produksjon for eksport nettopp av varer som konkurrerer med varer fra Sør. Det gjelder både sukker, bomull, korn, kjøtt, meieriprodukter, tomater og hermetiske grønnsaker.

Når EU bruker milliarder av euro på å dumpe tonnevis av sukker, drives bøndene i Mosambik og Zambia ut i arbeidsløshet og sult. Når EU dumper kjøtt i Vest-Afrika, presses kvegbøndene ut av sitt eget hjemmemarked. Når EU dumper melkepulver i Karibia, konkurrer de ut lokal produksjon. EU har ikke bare gale kuer, men også hellige kyr, de får to euro om dagen, det er mer enn det halvparten av jordas befolkning har å leve for.

I WTO står betydelige eksportører som Brasil og Sør-Afrika bak kravet om bedre markedsadgang i Nord, men det er så langt fra dette all strid om landbruk i WTO handler om. For en lang rekke fattige land er det viktigere at de får rett til å beskytte sine egne småbønder mot rike lands subsidierte dumping og konkurranse fra mektige storkonserner innenfor agro-business. Istedenfor å kreve liberalisering, krever de spillerom til å velge en utviklingsvei for lokalt jordbruk som styrker deres matvaresikkerhet.

Både dragkamper og samspill

På mange politiske og økonomiske områder har USA og EU sine dragkamper og sammenstøt, og det er mange eksempler på at de to gigantene bruker tollmurer, innenlandske subsidier og handelsrestriksjoner når det passer dem.

Likevel viser gjennomgangen av nærmere ti år med WTO at Washington og Brussel her har stått sammen ved de avgjørende veivalg i WTOs historie. Dette gjelder ikke minst når det er tale om et felles motsetningsforhold til det store flertallet av land i Sør. Mange spørsmål drøftes da også på forhånd i Transatlantic Business Dialogue (TABD), som er en felles lobbyorganisasjon for storselskaper på begge sider av Atlanterhavet.

De som gir uttrykk om forhåpninger om EU som en motvekt til USA, ser også bort fra den utstrakte sammenfiltringen av industri- og finansinteresser som har funnet sted i de siste åra. Det er ikke minst et resultat av at selskaper har kjøpt opp konkurrenter og slått seg sammen, slik som når for eksempel bilgiganten Daimler-Benz skaffer seg kontrollen over Chrysler. Når det gjerne heter at kapitalen sprenger nasjonalstatens grenser, så gjelder det også EUs grenser.

Et annet eksempel på samspill er ønsket fra EU-parlamentet om opprettelse av et felles vare- og finansmarked uten barrierer mellom EU og USA – det vil si en trans­atlantisk frihandelssone – innen 2015 (Klassekampen, 28.04.04). En av nøkkel­personene bak et slikt ønskemål er Elmar Brok, som leder EU-parlamentets utenriksutvalg. Han er representant for det kristeligdemokratiske partiet i Tyskland, men han er like mye representant for den tyske mediegiganten Bertelsmann AG, som også har store eierinteresser i USA.

Brok er dessuten sentral i lobbygruppa Transatlantic Policy Network (TNP), som er en møteplass for både politikere i den amerikanske kongressen og i EU-parlamentet, men som også teller innflytelsesrike medlemmer fra amerikanske og europeiske storselskaper. De storstilte planene er foreløpig bare på tankestadiet, og forslaget vekker nok større begeistring i Storbritannia og Italia enn i Frankrike.

Fra bistand til frihandelsavtaler

I diskusjonen om EU, globalisering og forholdet til den tredje verden, er det noen som trøster seg med at EU i alle fall er verdens største bistandsgiver. Nå er det selvsagt mye viktigere med rettferdige handelsregler, sletting av gjeld og anstendige råvarepriser, men bistand kan også komme godt med.

Det er riktig at EUs mange medlemsstater til sammen gir mer enn det lille Norge gjør alene, det er ingen overraskelse. Men det vanlige målet er imidlertid bistandens andel av bruttonasjonalproduktet, der tallet for EU er 0,33 prosent, det vil si 33 øre av hver hundrelapp.

Norge har så visst ikke mye å skryte av, men i overkant av 0,9 prosent er i hvert fall ikke mindre enn 0,33 prosent. Dessuten har det gjennom hele 1990-tallet vært en dramatisk nedgang i EU-landenes bistand til de aller fattigste delene av verden.

Tallenes tale er klar; andelen av utviklingshjelpen som går til Afrika har sunket i takt med at støtten er økt til balkan- og middelhavsområdene. (Det gjelder ikke minst land som har forberedt seg til medlemskap.) En slik tendens avspeiler en generell tilpasning av bistanden til det som er en felles EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk i nærområdene, det vil si der unionens egeninteresser har forrang. Derfor ble da også EUs ministerråd for utvikling lagt ned i 2002 og lagt inn under Rådet for unionens utenrikspolitikk.

De som leter et lys i mørket, trekker særlig fram det nære samarbeidet mellom EU og 77 tidligere kolonier i Afrika, Karibia og stillehavsområdet, de såkalte ACP-landene. Det er riktig at denne avtalen, som fram til 2000 het Lomé-avtalen, hadde en del positive trekk. Men den har nå gått over i historien, og det nye avtaleverket – kjent som Cotonou-avtalen – gir mindre bistand og stiller langt mer ubarmhjertige betingelser om liberalisering, privatisering, investeringsavtaler og markedsadgang for EUs eksportprodukter.

Det som EU-kommisjonen ikke får gjennom i WTO, forsøker de å presse inn bakveien gjennom bilaterale avtaler med land som er bistandsavhengige. Når forhandlingene nå er innledet om slike avtaler (Economic Partnership Agreements), er det fra mange hold uttrykt bekymring for at disse går enda lenger enn de rådende WTO-regler. Fra å være avtaler som i hovedsak var instrumenter for bistand, presses det nå på for en markedsliberalistisk form for globalisering.

En sentral økonomisk rådgiver for afrikanske land, Yash Tandon, har formulert det slik: «Se på EUs foreslåtte frihandelsavtale, Cotonou-avtalen, den er like farlig som den foreslåtte WTO-avtalen vi forkastet. EU forsøker å tvinge på oss det vi akkurat har avvist, og EU er sterk i Afrika» (Klassekampen, 31.10.03). Slik bruker EU også sin bistand til å presse gjennom fiskeriavtaler, der skip fra EU-land støvsuger havene utenfor Mauretania, Senegal og Guinea.

De som omtaler EU som et solidaritetsprosjekt og brobygger må utfordres til å gi konkrete eksempler på hvordan EU innenfor WTO (eller Verdensbanken) har stått på utviklingslandenes side når det har vært klare interessekonflikter. Her er det i alle fall ikke mye hjelp å hente fra de beskrivelser av EUs Sør-politikk som gis av bistands- og solidaritetsorganisasjoner innenfor EU-området, slik som Oxfam, Christian Aid og World Development Movement. I deres tallrike analyser og utredninger tegner de et helt annet bilde enn den idylliserende skjønnmaling som norske EU-forkjempere opererer med i sine skrifter.

Motvekt både til USA og EU

Ut fra den (altfor korte) beskrivelse som er gitt ovenfor av hovedtrekk ved dagens rådende form for globalisering, er det åpenbart at det er behov for en motvekt både til USA og EU. Men hvor kan slike motkrefter finnes?

Det er riktig at ikke så mange av den forrige EU-kampens visjoner om folkestyre, miljø og solidaritet i «annerledeslandet» er blitt virkeliggjort. Ansvaret for det må deles mellom alle partier på Stortinget. (Det ser ut til at ja-partiene sparer på kreftene i kampen for velferd, miljø og internasjonal solidaritet i påvente av at Norge blir EU-medlem.)

Resultatet er at dagens EU-tilpassete Norge har et vanskeligere utgangspunkt for å utgjøre et alternativ enn i 1994. Men selv om Norge ikke skiller seg så mye fra toneangivende EU-land når det gjelder makt- og klasseforhold, WTO-politikk og vår plass i global kapitalisme, er det grunn til å tro at det er lettere å snu Norge hvor de globale militære og økonomiske interessene tross alt er mer begrenset.

Det er også mulig å finne allierte, det å stå utenfor EU er tross alt en skjebne Norge deler med godt over 90 prosent av menneskeheten. Fortsatt har Norge tale- og stemmerett i internasjonale forsamlinger og forhandlinger, og har muligheten til å spille på lag med andre – om våre regjeringsrepresentanter vil. I 1995 bad Sverige og Danmark oss om å framføre deres standpunkter i forhandlingene om forbud mot transport av giftig avfall fra i-land til u-land, etter at kommisjonen hadde truet med EU-domstolen for å bringe dem til taushet. Forslaget fikk senere flertall.

Andre viktige arenaer var Montreal i 2000 og Roma i 2001, da Norge talte EU midt i mot og var med på å drive fram begrensninger i storselskapenes bio-piratvirksomhet og genrøveri, og dermed hindre ytterligere innskrenkinger i utviklingslandenes råderett over eget biologisk mangfold.

Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling, som ble holdt i Johannesburg i august 2002, gir kanskje det klareste eksempel på hva «utenforskapet» kan brukes til dersom Norge vil tale med en uavhengig stemme. Resultatet av en iherdig innsats fra Børge Brende og Hilde Frafjord Johnson, sammen med bl.a. Etiopia og Sveits, var at konferansen ble reddet fra et forslag om å la miljøreglene underordnes WTO-regelverket for fri handelsflyt.

Dette forslaget ble lagt fram i et dokument som EU og USA i fellesskap stod bak, og som hadde som mål å la hensynet til like konkurransevilkår og fri kapitalflyt bli overordnet hensynet til miljø og andre samfunnsinteresser. «Norge hindret noe som kunne være fatalt, jeg skulle ønske det var flere land som Norge,» uttalte Mark Malloch Brown, lederen for FNs utviklingsprogram – UNDP. «Jeg er veldig glad for at vi ikke er med i EU.

Da hadde ikke dette vært mulig,» slo utviklingsministeren fast (Verdens Gang, 03.09.02). Det skjedde fordi Norge brukte sin uavhengighet i full åpenhet og under full mediedekning, med adgang til å danne allianser som etter hvert også tvang EU til å gi etter.

Det er riktig at det er få – altfor få – slike eksempler, men at denne muligheten ikke brukes så ofte, er ikke noe argument for å gi den fra oss for godt. Dessuten skremmer også her sporene fra Sverige. I en artikkel i Dagens Nyheter (05.08.02) er det redegjort for en undersøkelse om Sveriges politikk i FN før og etter EU-medlemskapet, der to forskere gikk gjennom alle de voteringer som i hovedsak fulgte Nord/Sør-mønsteret.

Mens Sverige på 1980-tallet like ofte stemte med Sør som med Nord i denne typen avstemninger, forekommer dette praktisk aldri i de siste åra. Forskerne er ikke i tvil om at det har skjedd en EU-tilpasning i en retning som gjør de luftige vyene om EU som solidaritetsprosjekt til skamme.

Det aller viktigste er at det etter 1994 har vokst fram en gryende og verdensomspennende motstand mot en nyliberalistisk og konsernstyrt globalisering. En samlet front fra Sør er på WTO-toppmøtet i september 2003 er et vitnesbyrd om det samme. Brasil, India, Kina og Sør-Afrika har inngått et sterkere samarbeid seg imellom.

På møtene i Verdens sosiale forum (slik som i Mumbai i januar 2004) møtes titusener av grasrotaktivister og organisasjonsrepresentanter fra alle deler av kloden. Organisasjoner som representerer småbønder, fagbevegelser og lokalsamfunn reiser seg til kamp, slik vi ser det i Argentina, Mexico, Brasil, Sør-Korea, Filippinene og Sør-Afrika.

For dem som ønsker seg en grunnleggende kursendring, er det mindre ensomt utenfor EU i dag enn det var i 1994. Det er rett og slett flere alliansepartnere og forbundsfeller, det er flere som tenker på – og kjemper for – alternativer til USAs og EUs dominerende makt i verdenssamfunnet.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook