Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EU i utenrikspolitikken

EU i utenrikspolitikken

Utenriksmeldingens urealistiske bilde av EU er et dårlig utgangspunkt for en interessebasert norsk utenrikspolitikk.

Av
Heming Olaussen, leder i Nei til EU
Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU

Stortinget debatterer fredag utenriksmeldingen Interesser, ansvar og muligheter (St.meld. nr. 15). Fokuset på norske interesser og globalisering reiser viktige spørsmål også når det gjelder vårt forhold til EU. Dessverre tegner meldingen et urealistisk bilde av EU som beslutningsarena og unionens politikk på sentrale områder.

Meldingens 176 sider er rensket for påpekninger eller analyser av de mer problematiske sidene ved EU. Som det demokratiske underskuddet, aktualisert av den gjespende mangelen på interesse i befolkningen ved EU-parlamentsvalget. Den sosiale uroen i land som Hellas, Bulgaria og Latvia som uttrykk for hvordan EUs krav til kutt i offentlige budsjetter har kommet på spissen under finanskrisen. Eller EUs vingling i brennbare utenrikssaker, for eksempel om Irak-krigen og Palestina-konflikten, hvor noen få store land setter agendaen alene. Forhold av stor betydning når EU skal vurderes i en utenrikspolitisk sammenheng. Det alt for enkle bildet av EU i meldingen er et dårlig utgangspunkt for en interessebasert norsk utenrikspolitikk.

Mer overstatlig EU

Det er fortsatt uvisst om EUs Lisboa-traktat blir gjennomført. Meldingen bagatelliserer omfanget av de endringene traktaten vil innebære. Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU. Medlemslandene mister dagens vetorett på områder som justispolitikken, energipolitikken, budsjettet og forskning. EU får økt kompetanse innenfor bl.a. sysselsettingspolitikken, helse- og sosialpolitikken og i forhold til offentlige tjenester. Nye stemmeregler gjør at de store landene øker sin innflytelse på bekostning av de små. Den formelle norske innflytelsen ved et EU-medlemskap vil altså bli langt mindre etter Lisboa-traktaten.

Allerede i dag opererer EU-landene med en felles utenrikspolitikk på en rekke områder. Med Lisboa-traktaten vil denne samordningen ta flere skritt videre. På viktige områder som forvaltning av havets ressurser, landbruk og handel har Norge og EU ofte vist seg å ha ulike interesser. Det at Norge står utenfor EU gjør at vi kan fremme våre interesser direkte overfor det internasjonale samfunnet. Utenriksmeldingen nevner noen eksempler fra miljøområdet (initiativet for globalt kvikksølvregelverk og Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer), men betydningen av denne handlefriheten er underkommunisert. Vår frittstående rolle som konfliktmegler er ett eksempel. Andre eksempler er selvstendige utspill i WTO og konstruktive initiativ i de pågående klimaforhandlingene om bevaring av regnskog samt finansiering av klimahåndteringstiltak i fattige land. Likeledes arbeidet for et internasjonalt forbud mot klasevåpen og landminer.

«Europeisering» ingen naturlov

Det som før het EU-tilpasning har i meldingen fått det mer tilforlatelige navnet «europeisering». Begrepet brukes flere steder og fremstilles til tider mer som en realpolitisk naturlov enn interessebaserte politiske valg.
Altfor ofte preges norske myndigheters tilnærming til EU av en oppfatning om at Norge er mye mer avhengig av EU enn omvendt. Særlig i forhold til energiforsyningen og nordområdene er dette en feilslutning. Norge står i dag for omtrent 20 prosent av EUs olje- og gassimport. Sett fra EUs side er Norge den eneste stabile aktøren som sikrer unionens forsyningsinteresser i nordområdene. EU importerer over halvparten av energiforbruket, og importavhengigheten er økende. Ifølge EU-kommisjonen må unionen i 2030 kjøpe 90 prosent av oljeforbruket og 80 prosent av gassen utenfra

På område etter område viser utenriksmeldingen at Norge samarbeider og handler godt med EU. Stikk i strid med ja-sidens skremsler for femten år siden om politisk isolasjon og økonomisk kollaps hvis vi ikke ble EU-medlem.

Lettvint om EØS

Utenriksmeldingen hevder at EU og EØS setter viktige rammebetingelser, men identifiserer ikke hva EU og EØS mer konkret betyr for Norge. Meldingen gir feilaktig inntrykk av at det er EØS-avtalen som sikrer tilgang til EUs marked. Frihandelsavtalen fra 1974 ga i tyve år en tilsvarende markedstilgang for industrivarer. Uten EØS ville handelen reguleres av frihandelsavtalen samt WTO-regelverket. I meldingen innrømmes det da også: «Det er ikke mulig å isolere virkningene av EØS-avtalen fra de øvrige forholdene på en meningsfull måte».

Meldingens lettvinte behandling av EØS-avtalen synliggjør behovet for en bred gjennomgang av EØS. Har EØS-avtalen fungert som forutsatt? Hva har vi vunnet – og hva har vi tapt? Hvordan kan den forbedres? Hvilke alternativer har vi? De fleste vil vel være enige i at EØS-avtalen har hatt store konsekvenser for det norske samfunnet. Avtalen har gjennom sin dynamiske tolkning blitt gjort gjeldende på områder som regjeringen garanterte at ikke skulle berøres da avtalen ble vedtatt. Derfor må utenriksmeldingen følges opp av en bred offentlig utredning om EØS-avtalens virkninger og alternativer.

(Kronikk i VG 12. juni 2009.)

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook