Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EU på is (?)
Gro Harlem Brundtland, leder i Arbeiderpartiet 1981–1992.
© World Economic Forum

Gro Harlem Brundtland, leder i Arbeiderpartiet 1981–1992.

EU på is (?)

Mye tyder på at Arbeiderpartiet for første gang på lenge legger EU-medlemskap på is. En gjennomgang av partiprogram fra 1969–2017 gjør at man kan skjønne Europabevegelsens fortvilelse...

Kommentar fra Standpunkt 2-2017. 

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at Arbeiderpartiets sentralstyre i sitt forslag til partiprogram har gått inn for å endre partiets Europapolitikk. Dersom forslaget til Arbeiderpartiets partiprogram for 2017–2021 blir vedtatt innebærer det i realiteten en ny linje i EU-spørsmålet. Aftenposten meldte 6. februar i år at «I gjeldende partiprogram slår Ap fast at ‘medlemskap i EU ville være en fordel for Norge’. I utkast til nytt program er setningen strøket».

Ikke overraskende var Europabevegelsen mildt sagt avmålt i sin reaksjon: «Det er vanskelig å forstå Arbeiderpartiets syn på EU i programforslaget som nå ligger på bordet». Leder Jan Erik Grindheim mente «partiet må ha mot til å ha en prinsipiell holdning til verdien av norsk EU-medlemskap», og spurte «Hvor er det blitt av solidariteten og forståelsen av at vi er i et skjebnefellesskap med resten av Europa?». Han anklager nå Arbeiderpartiet for at det «trekker Norge enda mer inn i en nasjonal forståelsesramme».

Partileder Jonas Gahr Støre forklarte til Aftenposten bakgrunnen for forslaget slik: «Formuleringen om vår holdning til samarbeid i Europa i partiprogrammet er godt tilpasset vår tid». Han la til at partiet «er tilhengere av sterkt politisk samarbeid i Europa og har ved to tidligere anledninger anbefalt ja til medlemskap i EU. Men medlemskap i EU er ikke en aktuell problemstilling i dag». En forholdsvis pragmatisk og lidenskapsløs tilnærming, kan man vel si.

Historisk sus

Gjennom historien har Arbeiderpartiet være en ledende kraft på norsk Ja-side, og nyorienteringen er derfor av stor viktighet. Undertegnede har vært medlem i partiet siden 1987 og har fulgt partiets EU-politikk forholdsvis nært, både gjennom mange år i AUF og partiet, og ikke minst som organisasjonssekretær i kamporganisasjonen Sosialdemokrater mot EU (1993–94). Derfor har jeg gått tilbake i enkelte partiprogram for å se hvordan programformuleringene om europeisk samarbeid har vært.

Programmet «Politikk for en ny tid: Vekst – Trygghet – Trivsel» ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1969 for perioden 1970–1973. Dette programmet lå til grunn for den første folkeavstemningen om EEC/EF: «Arbeiderpartiet mener at samling av Europa er av sentral betydning både for vårt land og utviklingen i verden som helhet. Vi går derfor inn for fortsatt sterk innsats for europeisk samling. Norge må opprettholde søknaden om medlemskap i EEC».

I folkeavstemningen om EEC/EF i september 1972 fikk Arbeiderpartiet og statsminister Trygve Bratteli en på snuten: Nei-sida vant med 53,5% av stemmene. En stor andel av partiets velgere stemte nei. Det påfølgende landsmøtet tok inn over seg nederlaget og vedtok i arbeidsprogrammet for perioden 1974–1977: «Når det gjelder forholdet til De Europeiske Fellesskap, vil Arbeiderpartiet legge til grunn resultatet av folkeavstemningen. Ut fra dette må forholdet til EF baseres på en handelsavtale. Grunnlovens bestemmelser om 3/4 flertall i Stortinget for å avgi suverenitet opprettholdes.»

Etter hvert utover 1970- og 80-tallet blir partiprogrammenes formuleringer om Europa mer og mer vage, fram til slutten av 1980-tallet da EF-spørsmålet igjen blir aktualisert etter at AUF satte saken på dagsorden internt i Arbeiderpartiet. I lys av dette blir formuleringene i partiprogrammet fra 1990 nokså interessante:

«I vår egen verdensdel er det klare tendenser til økt samarbeid og kontakt mellom landene. Sterkest gjør dette seg gjeldende innenfor EF, men det er også tegn til en gradvis nedbygging av øst/vest-skillet i Europa. Norge må støtte opp under en slik utvikling og søke aktiv deltakelse i den europeiske integrasjonsprosessen. Norge må ha en nær tilknytning til EFs indre marked.»

Arbeiderpartiets program i 1993 konkluderte med å si ja til norsk EU-medlemskap i en votering som delte partiet. I folkeavstemningen 1994 vant nei-sida nok en gang. Som på 1970-tallet var de første partiprogrammene etter nei-seieren i 1994 relativt nøkterne og opptatt av å respektere folkets avgjørelse, men etterhvert som tida gikk økte lysten på ny diskusjon og kanskje en ny folkeavstemning.

2001–2005: Langt og positivt

I Arbeiderpartiets program for 2001–2005, vedtatt på landsmøtet 12. november 2000 er omtalen av EU lang og positiv. Partiprogrammet åpner for omkamp om EU: «Arbeiderpartiet mener at Norge må ha handlefrihet i forhold til mulige endringer i tilknytningsform. Det betyr at en ny søknadsprosess kan startes opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad tidligst i 2005–2006.»

Ved årtusenskiftet var det reell sjanse for en tredje folkeavstemning og det ser man om man leser følgende formuleringer i Arbeiderpartiets program nøye: «En [...] ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet. Dersom det blir aktuelt å endre Norges forhold til EU, vil Arbeiderpartiet etter grundig debatt i partiorganisasjonen behandle saken på et landsmøte, og eventuelt tilrå at det avholdes ny folkeavstemning.»

2005: Tyrkia inn i EU?

På landsmøtet 10. april 2005 vedtok partiet programmet «Ny solidaritet», der troen på EU fremdeles er nokså tydelig, og «Tyrkia-argumentet» gjør seg gjeldende: «Et eventuelt tyrkisk EU-medlemskap kan medføre en ny, stor endring i Europa. Et så tett og omfattende samarbeid mellom et stort, muslimsk land og et stort antall land med kristen kulturbakgrunn, vil kunne være et viktig brobyggende bidrag til fred, stabilitet og demokrati i regionen, samt dialog mellom kulturer og religioner.»

Programmet slo fast at «EØS-avtalen har vært positiv og viktig for Norge». Deretter kommer det man kan kalle prosessformuleringene: «Det norske folk har ved to folkeavstemninger sagt nei til norsk EU-medlemskap. Arbeiderpartiet har begge ganger anbefalt at det beste for Norge er å bli medlem i EU. [...] Dette er fortsatt Arbeiderpartiets syn. [...] Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad er en stabil tilslutning i folket».

I partiprogrammet for 2009–2013 var formuleringene nokså like: «Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for. [...] Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.»

Inneværende periode: EU ville vært en fordel

I inneværende periode heter det i Arbeiderpartiets program, vedtatt på landsmøtet 21. april 2013:«Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at medlemskap i EU ville være en fordel for Norge. Samtidig er Arbeiderpartiet et parti hvor det er rom for ulike syn i EU-spørsmålet. Vi mener at Norge må ha handlefrihet til å vurdere om det igjen skal søkes medlemskap i EU, basert på en stabil tilslutning i folket. Et slikt spørsmål skal være gjenstand for ny landsmøtebehandling i Arbeiderpartiet. Vi mener at en eventuell medlemssøknad bør behandles på samme måte som tidligere, og vil respektere utfallet av en folkeavstemning.»

På denne bakgrunn kan man muligens forstå at Europabevegelsen ikke er helt fornøyd med de temmelig nøkterne Europa-formuleringene i forslaget til partiprogram for 2017–2021:

«Arbeiderpartiet er tilhenger av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Ved to tidligere folkeavstemninger har vi derfor anbefalt å si ja til norsk medlemskap. Samtidig er det hos oss rom for ulike syn i EU-spørsmålet. Dersom et medlemskapsspørsmål skulle bli aktuelt skal det være gjenstand for ny landsmøtebehandling i Arbeiderpartiet.»

Lengden på omtalen av EØS er mer enn dobbelt så lang som EU-delen av Europakapittelet, som i realiteten utgjør de fire linjene ovenfor. Det vil vise seg på landsmøtet i slutten av april om Europabevegelsens leder lykkes i sin oppfordring til partiets EU-tilhengere: «Jeg håper alle europeerne i Ap gjør sitt ytterste for at det endelige programmet tydeliggjør partiets syn på EU som politisk aktør og ikke bare en handelspartner.» Jeg tror partiledelsen får gjennomslag – den pleier å få det i Europaspørsmål.

Gro Harlem Brundtland, leder i Arbeiderpartiet 1981–1992.
© World Economic Forum
Trygve Bratteli, leder i Arbeiderpartiet 1965–1975.
© regjeringen.no
Thorbjørn Jagland, leder i Arbeiderpartiet 1992–2002.
© EU
Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet fra 2014.
© Arbeiderpartiet

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook