Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EUs annus horribilis

EUs annus horribilis

29.mai 2005: EUs elite holder pusten. Kunne det virkelig skje, det umulige, det utenkelige? Kunne virkelig det franske folk finne på å stemme nei til den omhyggelig planlagte og PR-lanserte EU-grunnloven? Kunne de vende tommelen ned for selve kronjuvelen i byggverket ”Den Europeiske Union” – grunnlovsprosjektet?

Kronikk i VG 29.05 2006
Av Heming Olaussen
Leder, Nei til EU

Meningsmålingsinstituttene hadde fanget opp de dramatiske endringene som hadde skjedd i fransk opinion; Fra et flertall for grunnlovstraktaten på ca. 70 % vel et halvt år tidligere, hadde nei-sida i Frankrike tatt ledelsen på en nesten mirakuløs måte. Jo mer intens debatt, jo klarere nei. Jo bredere folkeopplysning, jo flere nei-velgere. Da president Chirac sluttet Frankrike til rekken av land i EU som skulle ta sin beslutning via folkeavstemning, var dette et grep han ikke var formelt nødt til å ta. I fransk napoleonsk tradisjon var Chiracs ide om en folkeavstemning et grep for å vise folkets tillit til sin president. Det var da heller ikke tilfeldig at Frankrike (og Nederland) var av de første land til å avholde folkeavstemning. Begge var stiftelsesland og medlem av ”den indre kjerne” i EU. Begge skulle være bølgebrytere i forhold til den motvind som var ventet fra langt mer gjenstridige folk som det britiske, det tsjekkiske og kanskje det danske. Nå ble alt snudd opp-ned. Først i Frankrike 29.mai, deretter i Nederland tre dager etter. På basis av ja-kampanjer der få dirty triks var ubrukt, var det et uhørt opprør mot elitens Europa-visjoner som fant sted disse vårdagene i hjertet av Europa.

Her hjemme fikk nei-flertallene en nesten momentan virkning. Fra en slags ”uavgjort”-stilling på EU-målingene første halvår 2005, spratt nei-sidas forsprang opp i rundt 15 %. Omkring der har den holdt seg siden. På samtlige målinger.

EU-prosjektet sporet på mange måter av i månedsskiftet mai/juni 2005. Parademarsjen oppløste seg i forvirring. Dype motsetninger innen den europeiske eliten kom til uttrykk: om langtidsbudsjett, om den økonomisk-monetære union, om videre øst-utvidelse, om ”det sosiale Europa”, om arbeidsløshet, og om veien framover for EU som politisk union. Det store spørsmålet ble: skal de ”framskredne land” fortsette integreringsprosessene i eget tempo, og la etternølerne nøle, eller skal det være ”det svakeste ledd” som bestemmer framdrifta?

EUs toppmøte i juni 2005 proklamerte en ”tenkepause”, og en rekke land skyndte seg å avlyse sine tillyste folkeavstemninger. De var ikke lenger nødvendige siden grunnlovsprosessen var lagt død, ble det sagt. Pussig nok har nå enkelte EU-land som ikke vil spørre eget folk fortsatt ratifikasjonsprosessen: Estland og Finland lar egne parlamenter behandle et dokument som andre erklærer dødt og maktesløst. Forvirring på et høyere nivå, eller en underliggende strategi for å omgå folkenes nei i Frankrike og Nederland?

Etter at Angela Merkel ble kansler i Tyskland, har hun endret tysk tilnærming til EU. Merkel utropes til en mulig redningskvinne for EU-prosjektet, og hun høstet EU- beundring for sin løsning med å tilby polakkene noen hundre millioner tyske Euro da budsjettforhandlingene gikk i stå rundt årsskiftet. Mange ser for seg en ny sterk ”akse” London – Berlin – Paris dersom Blair nå skiftes ut med den nye kosten Brown i Storbritannia, og Chiracs sorti etterfølges av for eksempel den sterkt markedsorienterte høyrepolitikeren Sarkozy i Frankrike ved valget 2007. Dette pokerspillet er imidlertid fullt av jokere, både på fransk og britisk side, og det er på ingen måte sikkert at man sitter igjen med 3 integrasjonsvennlige ess på bordet når kortene er lagt på ny høsten 2007.

Imens er det et slags ”business as usual” i EU-kommisjonen. Med basis i Lisboa-strategien, der EU har tatt mål av seg til å bli verdens ledende kompetansebaserte økonomiske enhet innen 2010, produseres det direktiver og rettsakter på løpende bånd. Noen av de markedsliberale fremstøtene forliser i møtet med virkeligheten og en sterk fagbevegelse, slik vi så havnedirektivet tape for annen gang i EU-parlamentet i vinter. Andre må tilpasses motstridende krefter, som tjenestedirektivet, men uten å miste hovedmålet om stadig skjerpet konkurranse og enklere vilkår for bedriftene av syne. Ny politikk utmeisles, som i EUs grønnbok om energi.

Ett år etter opprøret mot elitenes Europa er det uklart hvilken kurs EU tar videre. Norge vil uansett ikke bli medlem av den Europeiske Union med det første. Vi bør bruke EUs tenkepause til å tenke oss godt om sjøl: Hvordan er vi egentlig tjent med å stille oss i forhold til det europeiske Unionsprosjektet? Noen svar kommer vel i Regjeringas bebuda stortingsmelding ”EØS pluss” i juni. Men vi trenger nå en dyptgående og kritisk debatt om EU og EØS egentlig er gode svar på sentrale utfordringer i vårt eget og det internasjonale samfunn.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook