Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / EUs tvangstraktat i ru...
Valget i Irland

Olav Lerøy Drevdal fra Ungdom mot EU deltok sammen med andre aktivister fra Ungdom mot EU i Norge i, i kampanjen til People's Movement før folkeavstemningen.

EUs tvangstraktat i rute igjen

Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU, der medlemslandene mister dagens vetorett på en rekke områder. Den viktigste virkningen for Norge er at forskjellen mellom Norge utenfor EU og et EU-medlemskap
blir enda større.

Lisboa-traktaten har fått navnet fordi den ble vedtatt og signert av EUs statsledere i Lisboa under unionens portugisiske formannskap i 2007. Før traktaten trer i kraft må den godkjennes (ratifiseres) i alle medlemslandene.

I all hovedsak er bestemmelsene i Lisboa-traktaten identisk med EU-grunnloven (forfatningstraktaten), som havarerte etter at befolkningen i Frankrike og Nederland stemte nei til den i 2005. Som EU-grunnloven fører den nye traktaten EU på flere områder nærmere en føderasjon. Den viktigste forskjellen ligger i strukturen, altså måten EUs traktatverk endres på. Bestemmelsene er like juridisk forpliktende som i EU-grunnloven.

Mer makt til EU-nivået

«Det nye EU» vil være et enda mer sentralisert EU. EU-rådet ledes i dag av statslederen i det landet som har presidentskapet dette halvåret. Nå får EU en fast president, som velges for to og et halvt år om gangen. Den beryktede EF-domstolen blir til EU-domstolen. Traktaten gir domstolen kompetanse på nye områder, ikke bare det indre markedet. Med unntak av utenrikspolitikken (hvor den har begrenset kompetanse) skal domstolen nå dekke alle EUs politikkområder.

Traktaten fastslår at medlemslandene skal samordne sin økonomiske politikk, gjennom den europeiske sentralbanken og med euroen som unionens offisielle mynt. Det er ingen tvil om at Norge som eventuelt EU-medlem vil måtte godta euroen og den økonomiske politikken. Traktaten bestemmer at den økonomiske samordningen også gjelder EU-landenes sysselsettingspolitikk. Dessuten heter det at EU kan gå videre og samordne sosial- og arbeidsmarkedspolitikken.

Fiskeripolitikken er også i dag et felles område i EU, men der både EU og landene styrer på ulike nivå (delt kompetanse). Traktaten slår fast at EU skal ha enekompetanse på forvaltningen av de biologiske marine ressursene. Enda mer av fiskeriforvaltningen flyttes altså fra medlemslandene til EU.

Lisboatraktaten mangler klare grenser for EUs maktoverføring og sentralisering. Traktaten har flere bestemmelser som sier at selv om EU ikke har hjemmel, kan Unionen vedta regler når det «forekommer nødvendig».

Utenriks- og militærpolitikk

EU tar flere steg videre i retning av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU får en «høytstående representant» i utenrikspolitikken, som også skal være visepresident i EU-kommisjonen. Når EU har en felles holdning til et emne som behandles av FNs sikkerhetsråd, anmodes EU-landene i Sikkerhetsrådet om å invitere EUs representant til å legge frem unionens holdning. Traktaten bestemmer også at EU blir en juridisk person, som betyr at unionen i seg selv kan inngå forpliktende internasjonale avtaler. EU-grunnlovens omstridte bestemmelser om militarisering er beholdt ordrett i Lisboa-traktaten. EU skal ha en felles politikk som «vil føre til felles forsvar» når EU-rådet bestemmer det med enstemmighet.

Mer konkurranse

Ett av områdene der Lisboa-traktaten gir EU enekompetanse, er konkurransereglene i det indre markedet. Dermed slår traktaten fast at det er EU som suverent definerer hvordan konkurransen skal foregå og på hvilke områder den skal gjelde. Mye tyder på at traktaten vil gjøre det lettere for EU-kommisjonen å drive frem privatisering av tradisjonelt offentlige tjenester. Den svenske universitetslektoren Jan-Erik Gustaffson ved Kungliga Tekniska Högskolan konkluderer slik:

– Hvis traktaten trer i kraft, vil det bli enda vanskeligere å kjempe mot privatiseringer av alle offentlige tjenester, herunder vannforsyningen.

Små land mister makt

Den kanskje største endringen i Lisboa-traktaten er at dagens såkalte søylesystem i EU avvikles. I dag kan EU deles inn i tre søyler – fellesskapet (tollunion, landbruk, fisk og indre marked), utenriks- og sikkerhetspolitikk, og politi- og justissamarbeid – der bare den første er overstatlig. Denne endringen legger til rette for et mer overstatlig EU, der landene mister vetoretten på hele 61 områder, ifølge tenketanken Open Europe.

Med det som har blitt kalt gummiparagrafen over alle gummiparagrafer, kan EUs ministre selv bestemme at det skal være flertallsvedtak i stedet for enstemmighet på et saksfelt.

Overgangen fra enstemmighet til flertallsvedtak betyr at de store EU-landene øker sin innflytelse, på bekostning av de små landene. Tyskland har i dag en stemmevekt i EU-rådet som er fire ganger større enn Danmark. Med de nye reglene blir den 15 ganger større. Norge ville fått en stemmeandel på under én prosent.

Med Lisboa-traktaten settes det to krav til flertallet: Det skal utgjøre minst 55 prosent av landene, altså 15 av 27 land. Og det skal representere minst 65 prosent av samlet folketall. Med de nye flertallskravene har i praksis trekløveret Tyskland, Frankrike og Italia, sammen med ett mindre land, vetorett mot alle nye lovforslag.

Demokratiserende reform?

Lisboa-traktaten gir EU-parlamentet, EUs eneste folkevalgte organ, mer innflytelse. Nesten alle lover skal ifølge traktaten vedtas i fellesskap av EU-rådet og parlamentet. Betyr det at EU dermed blir mer demokratisk? Parlamentet er et direkte valgt organ, men legitimiteten er svekket av svært lav valgdeltagelse. Ved valget i juni i år stemte bare 42,9 prosent (i 2004 45,6 prosent). Parlamentet får heller ikke fremme lovforslag, det er fortsatt EU-kommisjonens bord. Svakhetene ved EU-parlamentet gjør at den demokratiske legitimiteten hadde vært vesentlig høyere om beslutningsmyndighet ble beholdt i eller flyttet til de nasjonale parlamentene.

Et annet salgsargument er at traktaten skal gi mer demokrati og åpenhet for borgerne og de nasjonale parlamentene. Med det såkalte borgerinitiativet kan minst én million borgere (fra et «betydelig antall» medlemsland) oppfordre EU-kommisjonen om å fremme et lovforslag. Kommisjonen bestemmer selv om den vil følge opp. De nasjonale parlamentene kan protestere hvis de mener et forslag fra EU-kommisjonen går på et område som er utenfor det EU skal drive med. Begge virkemidlene ber EU-kommisjonen om å gjøre noe. Man kan ikke kreve at det blir gjort. Det vil være vanskelig å praktisere innsamlingen av underskrifter i tilstrekkelig antall fra borgerne, og ikke minst samordningen av de nasjonale parlamentene. Bestemmelsene fremstår mest som symbolske markeringer, fremfor bestemmelser med stor praktisk betydning.

Hva betyr traktaten for Norge?

Lisboa-traktaten gjelder selvsagt ikke for Norge. Traktaten endrer ikke EØS-avtalen, men kan likevel få betydning for praktiseringen av både EØS og Schengen-avtalen. At søylestrukturen forsvinner i EU kan i prinsippet gjøre det vanskeligere å avgrense hva som faller innenfor eller utenfor EØS. Dette er imidlertid en mer praktisk enn politisk utfordring. Også i dag er det slik at spørsmålet om en EU-regel er EØS-relevant eller ikke er en egen vurdering som gjøres av Norge, Island og Liechtenstein sammen med EU. Norske myndigheter må raskt få på plass klare føringer for hvordan dette skal administreres i fremtiden, slik at det ikke skjer en reell utvidelse av EØS-avtalen.

Politi- og justisområdet er i dag mellomstatlig i EU. Volumet av regelverk fra EU gjennom Schengen-avtalen vil sannsynligvis øke når EU-landene mister dagens vetorett, og ikke minst kan vi vente at flere kontroversielle regler – blant annet i forhold til personvernhensyn – vil bli vedtatt. Dette gjør det ekstra viktig at norske myndigheter foretar grundige, selvstendige vurderinger av reglene før de eventuelt innføres også i Norge.

Den aller viktigste virkningen for Norge er likevel at forskjellen mellom Norge utenfor EU og et EU-medlemskap blir enda større. Gjennom Lisboa-traktaten sentraliseres EU enda mer og beslutningsmåten – der de største landene får mye mer makt – viser hvordan et EU-medlemskap ville svekke det norske folkestyret.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook