Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Festning Europa under...
© Josh Zakary

Syriske flyktninger på jernbanestasjonen i Wien, august 2015. 

Festning Europa under press

Kommentar i Standpunkt 4-2015 .

«Hjerteskjærende scener utspiller seg hver natt ved EUs ytre grenser i øst, for eksempel på den transbalkanske jernbanen mellom Bulgarias hovedstad Sofia og storbyen Thessaloniki i det nordlige Hellas, der fortvilte mennesker som forsøker å komme seg inn i EU ved hjelp av nattog, blir stoppet på grensen.»

Nei, dette er ingen beskrivelse av situasjonen i vår verdensdel i september 2015. Ordene ble skrevet for elleve år siden og baserte seg på en reise jeg hadde med tog til Hellas fra Bulgaria i desember 2002. Formuleringen er hentet fra boka «Et nytt nei» (Spartacus forlag), som kom ut 28. november 2004, på tiårsdagens for folkets nei. I boka forsøkte undertegnete sammen med tre andre sosialdemokrater å legge premisser ved det vi trodde var inngangen til en ny EU-kamp. Det ble som kjent ikke noen EU-kamp i 2005, men en god del av det vi skrev den gangen holder seg godt den dag i dag.

Når man ser dagens situasjon, er det nesten skremmende å lese de elleve år gamle formuleringene om flyktningkrisen: «Siden 1993 er det dokumentert at mer enn 5.000 mennesker har mistet livet i forsøk på å krysse EUs grenser», skrev vi i 2004. «Mennesker som er druknet i Middelhavet eller Gibraltarstredet, som er kvalt i lastebilcontainere eller har begått selvmord i en av EUs mange flyktningeleire. Eksemplene er mange. Altfor mange.»

Tankene går til dagens situasjon og bildene vi ser på nyhetene nesten daglig: Desperate mennesker i overfylte båter. Folk som bokstavelig talt forsøker å presse seg gjennom trange vinduer på overfylte tog. Til de 71 menneskene som ble funnet døde i en lastebil i Østerrike i slutten av august 2015. Til store grupper med barn og unge, voksne og gamle, som tar beina fatt og går langs motorveien på vei nordover. Og tankene går til treåringen Aylan Kurdi som led den sørgelige skjebne å bli verdenskjent etter sin død, i strandkanten i Tyrkia.

Enkeltskjebnens kraft
En sjelden gang skjer det ting som man aldri glemmer. Enda sjeldnere skjer det ting som de fleste aldri glemmer. Bildet av den lille, døde gutten på stranda i Tyrkia sensommeren 2015 er et bilde som har satt seg fast i hver enkelts bevissthet og er samtidig blitt del av vår felles, kollektive bevissthet. Vi vil alltid huske det bildet.

Høsten 2015 knaker EU-systemet i sine grunnvoller. Honnørordene om «det grenseløse Europa» er erstattet med murer, piggtråd og lukkete grenser. Det snakkes om at Schengen-avtalen er i ferd med å bli irrelevant. Og at det såkalte «Dublin-samarbeidet» som bestemmer hvilket land som har ansvaret for å behandle en søknad om beskyttelse, kan ha utspilt sin rolle. Kan hende vil flere land etablere grensekontroller seg imellom, og Ungarns grensegjerde er kanskje bare begynnelsen. Hvor dette ender, vet ingen. Festning Europa er under press. Og det er ingen grunn til å anta at utfordringene med mennesker på flukt vil avta med det første.

Vi aner konturene av et EU der noen tar ansvar for mye, mens andre synes å ha nok med seg selv og/eller sliter med å få kontroll på situasjonen. Norges linje virker relativt avventende, mens Sverige og Tyskland står fram og tar et hovedansvar. Tida vil vise hvordan norske myndigheter velger å respondere på vår tids største humanitære utfordring, de mange syriske flyktningene.

«Se oss dø»
I kjelleren her på Byåsen har jeg en gammel VHS-videokassett liggende øverst på en bokhylle. Den fikk jeg tilsendt tidlig på 1990-tallet fra NRK på Marienlyst. Dette var mange år før internett og CD-rom, og videofilmen var sendt fra NRK slik at vi i Byåsen AUF og fylkeslaget kunne se den på kurs og samlinger. Mange av oss så filmen om og om igjen. Jeg husker godt at filmen gjorde voldsomt inntrykk på mange av oss fordi vi mente det ikke var et usannsynlig scenario som ble beskrevet med dokumentarisk presisjon.

Filmen heter ganske enkelt Marsjen («The March») og var produsert av BBC i 1990. Den var en storsatsing som ble vist på tv samme kveld i hele 20 europeiske land, deriblant Norge. Blant skuespillerne fra mange land var nordmannen Sverre Anker Ousdal. Marsjen var en slags pessimistisk framtidsfabel som viste et tenkt scenario med masseimmigrasjon fra den fattige til den rike verden. Fra Afrika til Europa. Ved hjelp av en blanding av dokumentarfilm og fiksjon ga filmen seerne en dyp følelse av alvor. Filmens ene hovedperson er en sympatisk, empatisk kvinnelig EU-politiker som kjemper for å bedre situasjonen for de fattige og som besøker flyktningleire og etter hvert kolonnen med tusener av afrikanere som tar seg nordover mot Middelhavet for å ta seg over til Europa. Hun mister sakte, men sikkert sine illusjoner.

Den andre hovedpersonen i filmen er en fattig og karismatisk mann fra Sudan, kjent som «El Mahdi», som leder den lange marsjen mot Europa med en tilsynelatende enkel, men effektiv logikk: «Vi er fattige fordi dere er rike». Etter hvert slutter titusener seg til den saktegående kolonnen med afrikanere, og kampropet deres blir «Se oss dø». 

De mener det er like greit å miste livet i Europas gater som det er å leve uverdige liv, og dø nytteløst, på det afrikanske kontinent. Det dramatiske scenariet og logikken i budskapet gir meg fortsatt gåsehud og gjør meg frustrert. I filmen blir vi vitne til hvordan EU-systemet og rasjonell realpolitikk trumfer visjonen om solidaritet, og den apokalyptiske slutten der hundrevis av båter krysser Middelhavet og menneskene vasser i land på Europas strender, er direkte gripende. Men på strendene venter alvorlige EU-soldater med skarpladde maskingevær. Så lyder det første skuddet ...

Det tenkte dystre framtidsbildet fra filmen i 1990 framstår dessverre som et ikke helt utenkelig scenario.

Først og fremst en europakrise
Det finnes mange måter å se på dagens internasjonale situasjon på. Den anerkjente nederlandske historikeren Geert Mak, mannen bak tv-serien «Europa – en reise i det 20. århundret», uttalte til Adresseavisen 23. september at «flyktningekrisen er ikke først og fremst en flyktningekrise, men en Europakrise». I hans øyne er det en katastrofe for flyktningene og Syria når én av fire syrere er drevet på flukt. «Men at det kommer et antall på 0,25 prosent av EUs befolkning og søker asyl, er ingen flyktningkrise for Europa», mener Mak, som slår fast at «Det er først og fremst en krise at Europa ikke takler det bedre.» Historikeren følger opp med å peke på at det som preger vår samtid er «en dobbel krise som har samme årsak, Eurokrisen og flyktningekrisen».

Han viser til at europrosjektet og Schengen-avtalen «bygger på kompromisser der forhandlerne ikke greide å vedta dype nok samarbeid – og ble enige, så å si på overflaten». Ifølge Mak er det ikke nok med samme valuta når man ikke har samme finanssystem. «Eurokrisen er farlig, fordi euroen er en giftpille i systemet», sier nederlenderen. «Vi prøver å forene helt ulike økonomiske kulturer. Kløften mellom nordeuropeisk og søreuropeisk økonomisk politikk er kjempedyp», sier han, og det er lett å gjenkjenne den skepsis mot ØMU og euro som mange av Nei til EUs medlemmer har kjent på siden før euro ble innført.

Ifølge Mak er også Schengen-samarbeidet resultat av at man valgte «verken–eller» da man forhandlet seg fram til systemet: «Du kan starte et Schengen-samarbeid om grensene, men trenger egentlig også en felles grensepolitikk. Nå betaler vi prisen for at man vek unna de vanskelige spørsmålene for 10–15 år siden», mener han.

Hvorom allting er: Det er i alle fall hevet over tvil at når eurokrisen og den økonomiske og politiske ustabiliteten i Hellas skjer samtidig med økt press på EUs ytre grenser gjør det situasjonen meget krevende. Vi får sette vår lit til at politikere på alle nivåer lar seg motivere av det folkelige engasjementet man ser til fordel for mennesker på flukt og at man velger en linje preget av solidaritet i møtet med den største flyktningekatastrofen siden annen verdenskrig.

Se filmene selv
Hele filmen «Marsjen» ligger på nettet. 

En meget god animasjon/tegnefilm om bakgrunnen for flyktningekatastrofen finner man her. 

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook