Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Hadde misfornøyde bulg...
Kart - Romania og Bulgaria

Hadde misfornøyde bulgarere veltet EU-utvidelsen?

- Bulgaria blir sammen med Romania tatt opp som EU-medlem fra 1. januar 2007. I motsetning til hva som har vært vanlig ved de siste opptakene, holdes det ikke folkeavstemning i noen av disse landene.

- Bulgarere og russere har stått hverandre svært nær siden Russland i 1878 besørget frigjøring fra 500 års tyrkervelde. Som følge av dette var den røde armeen i 1944 en langt mer velkommen gjest her enn i andre østblokkland. Bulgaria ble også eneste østblokkland der et omdannet kommunistparti (Sosialistpartiet) gikk seirende ut av det første parlamentsvalget etter murens fall.

- De mange fattige i landet har uansatt regjering hatt det langt verre under kapitalismen enn på 70- og 80-tallet. Hver eneste valgvinner etter 1989 har følgelig gjort det katastrofalt neste gang velgerne gikk til urnene. Bulgaria regjeres nå av en koalisjon dominert av Sosialistpartiet, partiet til den hjemvendte eks-tsaren Simeon og et muslimsk orientert minoritetsparti.

- Kjell Dahle er medlem av internasjonalt utvalg i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Senterpartiet. Han er statsviter, og har dessuten mellomfag i bulgarsk fra Universitetet i Oslo. Han avsluttet nylig et to uker langt opphold i Bulgaria, der han testet stemningen foran landets inntreden i EU.

- Kort tid etter at jeg ankom Sofia, fortalte en meget ivrig EU-motstander på venstresiden meg at bulgarske myndigheter avsto fra folkeavstemning fordi de fryktet å tape den. Jeg må innrømme at jeg hadde svært vanskelig for å ta påstanden alvorlig.

For det første er det ingen organisert EU-motstand å snakke om i landet. For det andre viser alle kjente meningsmålinger at bare et lite mindretall sier nei. For det tredje er det ikke en eneste politiker av betydning som står fram som motstander av bulgarsk EU-medlemskap. Hvordan i all verden skulle det ha vært mulig med et nei ved en folkeavstemning?

To uker senere var jeg langt fra like sikker i min sak. Dette skyldtes ikke først og fremst argumentasjon fra de EU-motstanderne som tross alt fins i landet. Det var en analytisk anlagt ja-mann som fikk meg til å sperre opp øynene ved å risse opp et scenario for hva som kunne ha skjedd dersom regjeringen hadde tatt sjansen på å holde folkeavstemning omkring EU-medlemskapet.

(At vedkommende ikke ønsker å bli navngitt, er nokså illustrerende for situasjonen i Bulgaria. Nå frykter nok neppe denne personen hverken å få sikkerhetspoliti eller privat organisert pøbel på døren. Men det er mer enn nok av andre som gjør det blant dem som våger å stå for avvikende oppfatninger i dette landet. En av dem jeg snakket med bodde på hemmelig adresse under falsk navn. En annen ba meg ringe på fire ganger, da han ellers ikke tok sjansen på å åpne. En tredje fikk i fjor beskjed om at hun ville bli tatt av dage med mindre hun sluttet å agitere for det hun trodde på. De tre tilhører vidt forskjellige politiske retninger. En fjerde opposisjonsgruppering holdt partikongress mens jeg var der. Denne måtte utsettes og flyttes på grunn av bombetrusel.)

Hva var det så som fikk tankene mine på gli i forhold til utfallet av en tenkt folkeavstemning? Hovedpoenget gikk ut på at misfornøyde bulgarere ville ha løpt mann av huse for å stemme makta midt imot. Den sjansen byr seg ikke uten videre ved alminnelige valg. Hverken regjeringen eller opposisjonspartiene nyter nemlig noen utstrakt tillit, for å si det mildt. Ved høstens presidentvalg brukte bare vel 40 prosent av velgerne stemmeretten sin.

Det var altså ikke noen utbredt, bevisst EU-motstand i landet som fikk samtalepartneren min til å tro at en folkeavstemning ville endt opp med et nei. EU-spørsmålet ville rett og slett ha vært et gudegitt påskudd for mange til å gi regjering og øvrig maktelite en på tygga (slik det også var for en del franskmenn). Dermed hadde EU-tilhengerne samtidig blitt straffet for sin manglende evne og vilje til å forklare folk hvorfor et EU-medlemskap er bra for Bulgaria.

Såvel EU-tilhengere og EU-motstandere i Bulgaria syntes nemlig med få unntak å mangle konkrete argumenter for synet sitt. Slik blir det gjerne når bare tilhengerne av en sak slipper til i massemedia, og det knapt finner sted noen offentlig debatt. Så lenge det ikke skal holdes folkeavstemning, trenger jo EU-tilhengerne ikke å argumentere. De vet at de får det som de vil, og kan nokså uimotsagt nøye seg med å hevde at landet ikke har alternativer. De få erklærte motstanderne virker heller ikke alltid så opptatte av å overbevise andre. Makta rår uansett, er holdningen. En folkeavstemning kunne ha forandret denne situasjonen dramatisk.

Hvor sterk er så den folkelige misnøyen i dagens Bulgaria? La meg illustrere hvor ille mange synes det er blitt. Peter Peev satt tre år i hva han kaller bolsjevikisk konsentrasjonsleir for delaktighet i anarkistenes mislykkede forsøk på å sprenge byens svære Stalin-statue i luften i mars 1953. (Eksplosivene holdt forøvrig ikke til mer enn en tå...) 20 år senere fikk mannen tre nye år i leir. Denne gangen for medansvar etter at hovedmannen bak 50-tallets sprengning hadde klart å rømme landet.

Nå kunne den hardt prøvede 83-åringen fortelle meg at han angret hele greia! Selv en mann med en slik bakgrunn mente at bulgarerne tross alt hadde hatt det mye bedre i kommunisttiden enn under den kapitalismen man fikk i stedet. En talende bevegelse med armen i retning av et avkappet rør markerte at det ikke lenger fantes oppvarming i stua. Han var alvorlig forbannet på både bulgarere og utlendinger som hadde skaffet seg naturressurser, bedrifter og annen statseiendom på billigsalg, samt på korrupte politikere og byråkrater som hadde latt det skje.

De andre gjestene hans, som tilhørte den lille marxistiske bevegelsen Sosial Protest, sluttet seg til dette budskapet og supplerte hverandre med eksempler på statlige bedrifter som under dekke av å trygge arbeidsplassene var solgt ut så godt som gratis. Ofte sto utlendinger bak oppkjøpene, og i neste omgang var fabrikkanlegg demontert og ført ut av landet. De hadde visst ikke vært så verdiløse likevel...

Hvor mye som hadde havnet i lommene til de høye herrer som sto for slike salg av "folkets eiendom", ja det må man som regel gjette seg til. Nettverk av tidligere kommunistpamper skal uansett ha vært særdeles aktive både som selgere og kjøpere, og både som långivere og låntagere. Så er det da også et faktum at overklassen i dagens kapitalistiske Bulgaria for en stor del består av tidligere makthavere fra kommunisttiden. På sidelinjen skjærer gamle antikommunister tenner, i godt selskap med veteraner som i sin tid gikk inn i kommunistpartiet for å bygge et rettferdig samfunn...

Den økonomiske globaliseringen står heller ikke høyt i kurs hos marxistene i Sosial Protest, som klaget over at fedrelandsfølelsen var borte hos den såkalte venstresiden av ferske millionærer som satt med makten i landet. De hevdet at EU-medlemskap ville tjene de rike, skape dyrtid for de fattige, være imot nasjonale interesser og tjene internasjonal storkapital. En av aktivistene beskrev bulgarernes ferd mot EU som en flokk sauer underveis til slakthuset.

De hevdet at helsepersonell og andre grupper vil få valget mellom å skifte ut bulgarsk, ikke EU-godkjent utstyr, eller legge ned. Enda flere industribedrifter vil dermed gå under, til fordel for EU-firmaer med sterke lobbyister i Brussel. Dyre EU-regisserte tiltak vil måtte iverksettes mot sykdommer på mennesker og dyr som Bulgaria har hatt langt bedre kontroll over enn EU-land flest. Enda flere penger går med det ut av landet i stedet for å bli brukt på billige velferdstiltak som virker. EU-midlene regnet man med ville havne i lommene til dem som har mer enn nok fra før.

(Avkappede rør så jeg flere ganger hjemme hos folk i løpet av oppholdet mitt. Og vinteren kan være hard i dette fjellandet. Som gjest ble jeg bedt om å sette meg med ytterklærne på, samtidig som det kom unnskyldninger over hvor kaldt man hadde det. Mange pensjonister har rundt 500 kroner i måneden å rutte med, samtidig som mange priser i raske klyv nærmer seg EU-nivå. Ikke bare strømmen, men også vannet, maten og ulike basistjenester stiger i en takt som skremmer alle bortsett fra det lille mindretallet av rike. Samtidig erstattes rimelige og vante bulgarske produkter med varer som enten er importert eller tilpasset utenlandske investorers avkastningskrav. Den sosiale velferden undergraves, og fellesgoder som biblioteker og lokale kulturinstitusjoner legges ned.)

Gamle, garvede Peev utgjør slett ikke noe utypisk eksempel på hvordan pensjonister, arbeidsløse og lavtlønnede har det i dagens Bulgaria. Det atypiske ligger i at mannen og gjestene hans var politisk bevisste, og kunne argumentere såvel mot regjeringens politikk som for hvorfor de mener at bulgarsk EU-medlemskap vil gjøre vondt enda verre.

Det store bildet er ganske så annerledes. Tallet på hjemmesittere har steget jevnt og trutt i Bulgaria etterhvert som det ene regjeringsalternativet etter det andre har prøvd seg uten å få noe til. (Først mislyktes eks-kommunistene, som vant valget i 1990. Så mislyktes den anti-kommunistiske alliansen, som vant valget i 1991. Slik har man fortsatt i tur og orden.

I 2001 vant den hjemkalte eks-tsaren Simeon valget uten å ha hatt noe presist politisk program. Dermed ble han statsminister i det landet han hadde måttet forlate mer enn 50 år før. Etter fire år var svært lite positivt skjedd, og den tidligere barne-tsaren mistet flertallet av velgerne sine. Partiet hans gikk etter dette inn som juniorpartner i en allianse dominert av eks-kommunister, og beholdt dermed en del av posisjonene sine. De siste meningsmålingene tyder på at der røk den siste resten av folkelig tillit til Simeons parti.)

Hjemmesitterne stoler ikke lenger på noen. De to eneste politiske alternativene som ikke for alvor har fått prøvd seg i Bulgaria, er det nye og sterkt populistiske partiet Ataka samt Agrarunionen som utgjorde en hovedkraft i bulgarsk politikk fra 1. verdenskrigs slutt og fram til kommunistene hadde tatt full kontroll i 1947.

Atakas leder, den framtredende pressemannen Volen Siderov, fikk som protestkandidat hele 21,5 prosent av stemmene i første valgomgang ved høstens presidentvalg. Dette partiet vet å spille på folk flests misnøye i alle mulige sammenhenger. Dels står man fram som venstrepopulister ved å forsvare restene av velferdsstaten og protestere mot USAs militærbaser. Dels står man fram som høyrepopulister ved å gå hardt ut mot minoriteter som tyrkere og sigøynere. Ataka skal en periode ha avlevert svært så entydige uttalelser mot bulgarsk EU-medlemskap. I dag nøyer man seg med å kritisere et elendig forhandlingsresultat samt å si at man er mot dagens EU, men prinsippielt for en europeisk union. (Jeg hadde tenkt å spørre representanter for partiet om det ikke var dagens EU og dagens forhandlingsresultat man nå sa ja til. Onde bulgarske tunger fortalte meg at nettopp frykt for slike spørsmål kom til å sørge for at jeg aldri fikk svar på henvendelsene mine. Det fikk jeg da heller ikke fra noen av dem jeg kontaktet.)

Agrarunionen opplevde på sin side en lovende start like etter murens fall, og så ut til å bli en tredje kraft mellom ekskommunister og byborgere. Agrarene ble imidlertid raskt splittet opp i et utall stridende fraksjoner (for tiden visstnok 18). (Fem konkurrerende agrarformasjoner har nå til sammen åtte medlemmer av Nasjonalforsamlingen. Slikt lar seg gjøre ved å knytte seg til ulike valgforbund, men oppflisingen av landets mest tradisjonsrike parti har knapt økt tilliten til politikerstanden. Et utbredt hjertesukk bulgarere imellom gikk en tid ut på at bøndene i dette landet ikke lenger produserte det daglige brød. I stedet ble det produsert stadig nye fraksjoner av Agrarunionen.)

En felles høvding for de 18 agrarformasjonene er forlengst avdøde Georgi M. Dimitrov. Gemeto, som han kalles for ikke å forveksles med kommunistlederen av samme navn, hadde et forent Europa som en av sine store kampsaker som aktiv eksilpolitiker i USA fram til sin død i 1972. Dette har utvilsomt lagt en demper på det som måtte være av EU-skepsis innenfor bøndenes politiske organisasjoner. Gemeto ble forøvrig dømt til døden in absentia to ganger for sin politiske virksomhet i Bulgaria. Først av det tyskvennlige regimet i 1941, så av det sovjetvennlige regimet i 1946. Slikt blir det legender av.

Datteren Anastasia, som aldri hadde vært innblandet i politikk før, ble på 90-tallet kalt hjem fra USA for å forene og berge farens gamle parti. (I og for seg på samme måten som det ble forventet at Simeon skulle komme hjem og redde farens gamle tsardømme. Hun ble altså like lite redningskvinne som Simeon.) Anastasia Dimitrova Moser er idag visepresident i Nasjonalforsamlingen og en av landets mest kjente politikere. Hun innrømmet overfor meg at dagens EU ikke helt er blitt den foreningen av Europa nedenfra og opp som faren gikk inn for, men går klart inn for bulgarsk medlemskap.

Hennes nestkommanderende i partiet satt som landbruksminister i Bulgaria fra 1997 til 2001. Ventsislav Vurbanov var dermed også sentral da forhandlingene med EU tok til. Han kritiserer nå etterfølgerne sine for å ha gjort en elendig jobb, særlig på vegne av bøndene. Begge er likevel overbeviste om at alternativet til medlemskap ville ha vært langt verre for landet, både økonomisk og politisk. Samtidig sier de at mange bulgarere har overdrevne forventninger til hva som vil bli følgene av et medlemskap. De understreker at veien fram til konkurransedyktighet er lang for bulgarsk næringsliv, og at sentrale EU-land har brukt 50 år på å komme dit de er.

EU-motstandere er altså idag lite tilstedeværende i Bulgaria, både i gatebildet og ifølge meningsmålingene. Spør man bulgarere flest om hvor EU-motstanden fins, får man enten høre at den er ikke-eksisterende eller at den begrenser seg til ytterliggående nasjonalsjåvinister på høyresiden og bitre tilhengere av det tidligere kommunistregimet på venstresiden. Med andre ord dem som sitter og fryser i stedet for å ta del i gamle partikollegers hemningsløse kjøpefest.

Dette bildet trenger å nyanseres en god del, selv om både brunsvidde elementer og smågrupperinger med utspring i det tidligere kommunistpartiet også hører med på nei-siden. Det fins nei-folk på venstresiden som slett ikke lengter tilbake til Sovjetunionens dager. Anarkistenes månedsavis Svobodna Misel - Fri Tanke - hadde for eksempel i oktober-nummeret en førstesidesartikkel med tittelen "EU som USSR". Der trekkes det opp likheter mellom de to unionene, og farene ved å la seg sluke opp skisseres.

Når EU-motstanden i høst har tiltatt i Bulgaria, er nok hovedårsakene å finne i folk flests hverdagsliv og sunne patriotisme snarere enn i økende tilslutning til høyre- og venstre-ekstreme bevegelser. Aller viktigst er nok EU-tilpasning i form av prisstigninger man allerede har fått forsmaken på, og som fattigfolk føler må betales av dem. De rike vil bli kompensert og vel så det. Dessuten reagerer folk på en del nyheter i pressen (først og fremst Atakas dagsavis), som at barnehjem skal nedlegges fordi de ikke tilfredsstiller EU-normer. Selv om man ikke har funnet penger til å bygge nye.

Dessuten begynner mange bulgarere å føle at de behandles som annenkategoris europeere i EU-sammenheng. Under påskudd av hensyn til helse, miljø og sikkerhet vrakes det folk oppfatter som gode nasjonale løsninger til fordel for vestlige alternativ, samtidig som EU-land gis retter i Bulgaria uten tilsvarende retter for bulgarere i EU-land. Det gjør heller ikke godt på den nasjonale selvfølelsen når utenlandsk kapital tar over lønnsom produksjon av tradisjonelle bulgarske delikatesser som saueost og yoghurt, og det spres at man beordrer vidtgående omlegging av produksjonsmetodene. Også EU-byråkrater har klart å tråkke så til de grader i salaten hva angår et par særdeles ømtålelige temaer.

Dette gjelder for det første Makedonia-spørsmålet, der Bulgaria (i motsetning til tidligere tider) har stått for en sterkt forsonlig holdning siden 1989. Nå kreves det nye særrettigheter for en folkegruppe som mange bulgarere vil si nyter godt av privilegier fra før. Videre gjelder det Bulgarias kyrilliske alfabet, som sikrer at alle ord skrives på samme måten som de uttales. Nå forlanger man i Brussel at myntenheten euro (på bulgarsk uttalt evro) skal staves på en måte som bryter med tusen år gamle tradisjoner fra den hellige nasjonalhelten Kiril!

Bulgarias inntreden i EU 1. januar innebærer et tidsskille, nesten på lik linje med murens fall. Mange bulgarere på grasrotplan svevde den gangen i en villfarelse som gikk ut på at velstand og lykke ville komme av seg selv. Noen trodde på det samme etter eks-tsaren Simeons hjemkomst i 2001. Folk ble skuffet, og er til dels vaksinerte mot nye simsalabim-løsninger. Ikke så rent få tror imidlertid at EU nå raskt og effektivt vil gjøre slutt på landets problemer.

Spørsmålet er hvor slike folk vil bevege seg politisk når de nok en gang får virkeligheten slengt i ansiktet. Om noen år kan en del av dagens bulgarske politikere komme til å angre på dagens EU-fori, og ønske at de hadde snakket litt høyere om den typen overdrevne forventninger som de selv har vært med på å nøre opp under. Særlig gjelder dette for dagens regjeringspartier.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook