Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Heming Olaussens appel...

Heming Olaussens appell ved Norges Bondelags WTO-markering

Kjære venner.

Jeg vil gjerne få begynne med å si at jeg synes det er flott at Norges Bondelag tar initiativet til en markering som denne. Dagens tvilsomme møter inn mot WTO-forhandlingene utfordrer en del av det som kan sies å være selve grunnfjellet i det vi kaller Norge; Levende lokalsamfunn, distriktsbosettinga, sjølbergingsevnen og et trygt og sikkert samfunn. WTO-diskusjonene nå handler i all hovedsak om de transnasjonale og multinasjonale selskapenes markedsmakt, og deres ønsker om å fjerne nasjonal og lokal beskyttelse mot deres overmakt i en s.k. ”fri verdenshandel”.

I dette maktspillet stiller spesielt USA og EU med de samme målsettinger, sjøl om de også er konkurrenter innenfor denne måten å tenke og organisere verdenshandel på.

Taperne er de som er avhengige av nasjonalt lov- og regelverk for å beskytte sin produksjon mot en helt urimelig og urettferdig konkurranse. Norge og norsk landbruk kan fort bli en av disse.

Når det gjelder EUs rolle spesielt, må denne sees i sammenheng med Unionens erklærte målsettinger om å bli verdens ledende handelsblokk innen 2010 – den s.k. Lisboa- erklæringa. Men EU spiller et dobbelspill når de erklærer seg som tilhengere av en stadig friere verdenshandel; Hvis U-lands-import truer deres egne markedsandeler, iverksetter de restriksjoner, slik vi har sett i klesbransjen. EU setter også vilkår for å åpne opp for import – for å ta inn mer klær og mat, kreves det markedsadgang for tjenester. EUs image som ”ulands-vennlig” og ”bistandsvennlig” stilles i et merkelig lys, sett i et WTO-perspektiv. EUs landbrukspolitikk tåler knapt dagens lys: I mars 2005 gjorde EU sitt hittil største subsidie-oppkjøp av sukker, og hadde dermed vanvittige 127.000 tonn på lager! Mer i tråd med deres egne Lisboa-mål er deres aggresive forslag om å utvide WTOs regler for patent- og opphavsregler, for å tjene egen storindustri, og deres forslag om investeringsavtaler og konkurranseregler spesialtilpassa vestlige firma.

Det er også i dette perspektivet vi må se EUs press for å åpne tjenestesektoren via GATS. EU vurderer sin egen tjenestesektor som svært konkurransedyktig, og presser på for å få full konkurranse på en rekke områder innen tjenestesektoren. Sosial hensyn, spørsmålet om sosial dumping, hensyn til helse, miljø og sikkerhet, forbrukerinteresser osv. synes å være helt underordna konkurransehensyna. Det er slik vi også har lært EU å kjenne gjennom det famøse tjenestedirektivet, som EU etter all sannsynlighet vedtar i 2006, og som dermed kommer til Norge i 2007. Nei til EU mener at et veto mot tjenestedirektivet fra norsk side i det minste indirekte vil kunne være et håndslag til de land i den 3.verden som ønsker å bygge opp sin egen tjenestesektor, og som ønsker å ha siviliserte forhold i eget arbeidsliv.

Vi er samla her i dag fordi vi vil påvirke. Vi vil påvirke norske politikere som skal forsvare norske interesser i WTO. På grunn av at Norge er uavhengig av EU - fordi vi ikke er medlem - er det et poeng at vi bruker vår demokratiske rett til påvirkning av våre folkevalgte i handelspolitikken. I EU er det ikke slik. Hadde vi vært med i EU, hadde vi ikke behøvd å samles her i regjeringskvartalet i Oslo. Da ville ikke norske folkevalgte forhandlet på vegne av norske velgere. Da ville våre interesser vært ivaretatt av folk som IKKE er folkevalgt. Og som ikke står til ansvar overfor det norske folk, overhodet - nemlig byråkratene i EU-kommisjonen. Det er DE som forhandler for hele EU. Sverige har ingen stemme i WTO. Danmark har ingen stemme i WTO. Finland har ingen stemme i WTO. Det er EU-kommisjonen som taler på vegne av dem. Innen EU vil vi nettopp ikke ha noen sjølstendig stemme, ikke noen plass ved forhandlingsbordet i WTO - da er Norges stemme stemmen til Peter Mandelsohn! Det er tross alt folkevalgte norske politikere som taler for vårt land. Slik vil vi det skal fortsette å være - det er en viktig del av demokratiet at det er slik."

Da Norge på sin side trakk mange av sine krav om liberalisering av tjenester innen GATS, var det etter betydelig politisk press fra NGOer og andre. Et slikt press kan føre fram i Norge, og må sees som en styrke ved vårt demokrati. I EU er det helt andre krefter som rår, og vanlige norske borgere og organisasjoner har omtrent null mulighet til å øve innfltelse på politikken.

Det er nettopp dette som er så maktpåliggende for meg å få fram når vi ser på hele dette bildet, ser på EUs opptreden i internasjonale forhandlinger, vurderer WTO-forhandlingene, og ser på Norges rolle. Vi forventer av Norge og norske forhandlere at de på den ene siden ivaretar vesentlige norske interesser, og at de på den annen side viser reell solidaritet med de fattigste landa – og ikke inngår i mes-alllianser med de land som kun er ute etter å ivareta de aggressive interessene til de sterkeste kapitalkreftene i verden. Jeg vil sitere Friends of Earth, som til avisa Nationen 13.2. i år sa: det slik: ”At EUs aggressive forsøk på å åpne nye markeder for sine multinasjonale selskaper gjennom WTO-runden mislyktes, er en seier for u-land og for det sivile samfunn”.

Når det gjelder å ivareta norske interesser, kan jeg sitere seniorrådgiver Kamal Malhotra i FNs utviklingsprogram, som i Magasinet X tidligere har uttalt:

”Ettersom norsk landbruk i svært liten grad er eksportrettet, er ikke den norske subsidiepolitikken et like stort problem for de fattige landene som USAs og EUs landbrukssubsidier”.

Jeg vil gi min tilslutning til dette sitatet fra oppropet ”Ikke i vårt navn” som sto trykt i Financial Times 1.juni i år, med tilslutning fra 70 solidaritets- og miljøorganisasjoner i Europa, forma som et åpent brev til EU:

”EU har inntatt en anti-utviklingsagenda i WTO-forhandlingene. EU har aggressivt presset utviklingslandenne til å åpne opp industri- og tjenestemarkedene, mens man selv nekter å gjennomføre de nødvendige endringene for å stanse skadene som ens egen jordbrukspolitikk fører med seg. Denne posisjonen truer med å forårsake massiv skade gjennom økt fattigdom, tap av arbeidsplasser og miljøødeleggelser over hele verden”.

Det er altså en tvers gjennom logisk sammenheng mellom at Norge stiller seg solidarisk med de fattige landa i WTO, at vi ivaretar hensynet til eget landbruk og egne lokalsamfunn, og at Norge fortsatt står som et sjølstendig land, utafor den Europeiske Union.

Nå gjelder det at Regjeringa veit å benytte seg av denne handlefriheten. Vi må forvente av ei Regjering med Soria Moria som grunnlag, at den klart og tydelig tar stilling – FOR verdens fattige – at Jonas og Terje er tøffe i forhandlingene – FOR å opprettholde et norsk landbruk – og at de evner å manøvrere sånn i disse forhandlingene at det er nettopp disse interessene de ivaretar, og ikke interessene til storkapital og stormakter. Vi er her for å støtte dem i dette, og for å forhindre at de selger ut vitale norske interesser.

Vi ser dere, vi hører dere, vi følger dere. Vi forventer at dere innfrir, og ikke skuffer oss. Norges stemme må høres på den riktige sida, ikke på den gale.

Dette er det vi krever av Regjeringa i et lite, sjølstendig og uavhengig land.

Takk for meg.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook