Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Hvorfor feire 1905?

Hvorfor feire 1905?

Det offisielle Norge har et merkelig forhold til hundreårsminnet for 1905. De gjør alt de kan for å tone ned at det er noe å feire og kaller det hele en markering. Men likevel har de i flere år bevilget uhorvelig mange penger.

Angivelig skal de gå til denne markeringen, men i virkeligheten kastes pengene etter alt det som faller i myndighetenes smak uten at det har noe med 1905 å gjøre. Fellesnevneren er at pengene brukes til å kamuflere 1905. Alt dette åpenbart for å hindre at JA-partiene skal bli svekket i stortingsvalget neste år.

Desto viktigere
Er 1905 da noe å feire? I de første 90 åra etter 1905 ville svaret opplagt ha vært ja, for hvem ville ha drømt om annet enn at det norske folkestyret var noe å feire? Men EØS-ordningen vil kaste en mørk skygge over hundreårsjubileet. Likevel gjør forholdet til EU og EØS det enda viktigere å feire 1905.

Riktignok er det mange som synes å mene at nordmenn er et folkeferd som er spesielt nasjonalistiske, derfor tåler vi ikke å markere nasjonale festdager. Men andre folk feirer sin frihet uten slike motforestillinger. I sommer har vi sett enorme markeringer i Frankrike av frigjøringen i 1944 etter fire års tysk okkupasjon. Det blir da litt merkelig at vi ikke skal ha lov til å feire at vi etter 500 år endelig ble herrer i eget hus.

Lang historie
Det norske selvstyret kom ikke av seg selv, og det forsvinner heller ikke av seg selv. Nei, både selvstyret og tapet av selvstyret er resultat av politiske kamper og manipulasjoner. De har pågått i hundrevis av år, og de har nå blusset kraftig opp.

I seinere år har EU-tilhengere og intellektuelle urbanister omtalt Norge som en ung og umoden nasjon. Denne unge nasjonen skal først ha blitt unnfanget i 1814, og den skal ha blitt fullbyrdet så seint som i 1905. Det vil da si at Norge er en yngre nasjon enn USA og omtrent jevngammel med Australia.

Disse påstandene ville særlig ha opprørt generasjonene nettopp fra 1814 og 1905. Ikke noe inspirerte dem mer enn at Norge var en gammel nasjon. De kan jo ha tatt feil, men gjorde de det?

Nei, på 1800-tallet hadde Norge en lang historie bak seg – landet var kjent som Norge og folket som nordmenn alt før Harald Hårfagre. Det utviklet seg en norrøn kulturkrets, og her tok de i bruk sitt eget språk som skriftspråk, i motsetning til andre europeiske land som brukte latin – latin var i middelalderen også administrasjonsspråket i Danmark og Sverige, men ikke i Norge.

Da Norge gikk inn i unionen med Danmark i 1380, hadde landet en halvt tusen år lang historie som kongerike. De norske lederne sørget for traktatbestemmelser om at Norge skulle være likestilt med Danmark, og i alle seinere traktater før 1536 ble det gjentatt at Danmark og Norge var likestilte riker med egne lover og eget innenlandsk styre.

Eneveldet innføres
I seinmiddelalderen var det særlig den norske kirken som førte videre den kulturelle arven fra den norrøne selvstendighetstida. Men unionskongen holdt seg til Danmark,og motarbeidde selvstyret i Norge. Det endte med at han og det danske riksrådet avskaffet det norske riksrådet og den norske kirken i 1536.

I 1536 ble Norge et dansk lydrike, og i 1660 gjorde kongen seg eneveldig. København ble da en imperiehovedstad for en overnasjonal og flernasjonal stat. Ved å beholde sin riksstatus ble Norge likevel anerkjent som en historisk og politisk nasjon. Myndighetene mistenkte nordmennene for mangelfull lojalitet, men et pennestrøk kunne ikke avskaffe en eldgammel realitet.

Under eneveldet etter 1660 klarte så kongen å bygge opp et stort militærvesen i Norge. Han appellerte da stadig til den norske patriotismen og smigret nordmennene som et tappert fjellfolk, og myndighetene satte likhetstegn mellom forsvaret av konge og fedreland. Dermed fikk den norske identiteten større offisiell prestisje, særlig fordi nordmennene hevdet seg godt de gangene svenskene prøvde å erobre landet.

Historisk bevissthet
Den intellektuelle eliten har bestandig undervurdert vanlige folk, så når dagens postmodernister hevder at folk flest ikke har hatt tanker og følelser for landet sitt, er det i en gammel universitetstradisjon. I dag ser de glatt bort fra at det fantes en historisk bevissthet om Norge som gav seg uttrykk i fortellinger, sagn og folkeviser.

I seinmiddelalderen gav bøndene uttrykk for at de ville styres av innenlandske menn – etter 1536 var det blitt umulig. Men folket møtte jevnlig på bygdetingene, og de kjente den gamle norske loven. Bøndene fungerte som lensmenn og lagrettemenn, de førte rettssaker og drev handel, mange gjorde militærtjeneste, og minst like mange forfattet klager og referte jevnlig til sine rettigheter ifølge Norges lov.

I møte med danske embetsmenn la de merke til forskjellen mellom dansk og norsk. Og danskene merket godt at Norge var annerledes. Lenge la de mest vekt på de negative trekkene ved disse forskjellene: at naturen var streng og hard og at også folket var stritt og hardt.

Maktbruk
Men på 1700-tallet ble det vanlig å beundre den norske bondefriheten, nordmennene var stolte av de store utenriksnæringene sine, og slik som kongen skrøt de av at de klarte å forsvare landet i krig. Det var en nasjonalstolthet som var gull verd i 1814, og den ble videreutviklet til 1905.

I dag er vi alle fredselskere, men den virkelighet de før måtte forholde seg til var at militær styrke alltid avgjorde statenes skjebne. Da unionskongen avskaffet det norske selvstyret i 1536, satte han det igjennom med militær makt. Landavståelsene til Sverige ble drevet gjennom med militær makt (1645 og 1658).

Avståelsen av Norge til Sverige i 1814 ble tvunget fram med militær makt, og så seint som i 1895 tvang den svenske regjeringen det norske Venstre i kne. Venstre måtte gå bort fra stortingsflertallets krav om utenrikspolitisk likestilling av Norge, det skjedde under trussel om militærmakt. Ennå i 1905 var det fare for at Sverige ville gå til militært angrep. Da trosset storting og regjering den faren.

Forsvarte selvstyret
Med vårt kjennskap til ja-partienes EØS-politikk de siste åra er det oppsiktsvekkende at nordmennene både i 1814 og 1905 klarte å forsvare selvstyret sitt. I 1814 overbeviste regjering og storting både Sverige og stormaktene om at de var fast bestemt på selvstyre, og de klarte å gjenreise en egen norsk stat i union med Sverige.

I forhold til de planer Karl Johan og svenskene hadde tomlet med i åra før 1814 var dette et fantastisk godt resultat: Svenskene hadde tatt sikte på å innlemme Norge i Sverige, men kanskje først ved å stykke landet opp slik at Trøndelag og Nord-Norge ble innlemmet i første omgang og så resten siden, eller kanskje også å utslette Danmark, slik at Sverige i tillegg til Norge også kunne sikre seg Sjælland, mens de allierte kunne overta de andre øyene og Jylland.

Under hundreårsmarkeringen vil det skinne igjennom at når unionen med Sverige kom til å bli så løs og fungere så bra for begge land, skal vi takke svenskene for det. Men for det første må det da sies at Sverige den gang ikke ble styrt av det svenske folk, men av en aristokratisk elite med et kongehus grunnlagt av en av Napoleons marskalker.

Trosset kongen
Karl Johan fikk det ikke slik i Norge som han egentlig ville. Han hadde altså en tendens til å gi seg for bestemt motstand fra nordmennene – det gjentok seg flere ganger i hans regjeringstid. Det var altså de norske politiske lederne som hver gang reddet og forsterket grunnloven, og de gjorde det ved å trosse kongen.

De viste da et stort mot. Ta bare ett eksempel: Som den første nasjonalforsamling i Europa avskaffet Stortinget adelen ved å vedta adelsloven mot kongens vilje for tredje gang i 1821. De gjorde det selv om de fikk høre at alle Europas stater ville gå i mot dem, og de opplevde at Karl Johan nær Christiania lot leire en hær som en dårlig skjult trussel.

Gjentatte riksrettsprosesser mot kongens statsråder var uttrykk for den samme viljen til å forsvare og utvide folkestyret. Dette kulminerte med den dramatiske riksretttsdommen mot regjeringen Selmer i 1884, igjen under en farlig trussel om at kongemakten ville bruke væpnet makt mot Stortinget. Dermed sørget Stortinget for at det norske selvstyret fikk stadig større tyngde, det ble ikke politisk mulig for de svenske aristokratene å omstøte det.

Egalitært samfunn
Etter 1814 framstod Norge som Europas mest demokratiske og egalitære land. Her hadde det vanlige folket større muligheter til å delta i styret, og her fantes det ikke et aristokrati som var sterkt nok til å stoppe demokratiseringen. Dette bidrog også til en kulturell forløsning som kan forklare hvorfor et så fåtallig folk skaffet fram så mange kunstnere som slo igjennom internasjonalt.

Og her hjemme var det en skog av kulturarbeidere, skolefolk og politikere som stod folket nært og trakk det med seg i frivillige sammenslutninger og organisasjoner. Perioden 1850-1980 var gullalderen for den norske frivillighetskulturen.

I seinere år har vi mer og mer hørt påstander om at nordmenn er selvgode og nasjonalistiske. Disse påstandene er likevel ikke nye. De som ledet den politiske og kulturelle reisingen på 1800-tallet møtte stadig sterkere motbør fra overklassen. Den hadde røtter i dansketidas dansk-norske elite.

Menn fra overklassen hevdet at Norge fikk sin kultur utenfra via Danmark, og at de som ville satse på egne krefter var sneversynte og manglet høyere kultur og dannelse. Igjen og igjen har dermed de som har arbeidd for å utvikle norsk kultur og selvstyre måttet gjenta at det ikke er noen motsetning mellom å ha sitt eget ståsted og å være åpen mot den øvrige verden. Det måtte Henrik Wergeland forsvare seg med – og det måtte Ivar Aasen, Arne Garborg, Bjørnstjerne Bjørnson, Johan Sverdrup og mange flere – og det samme må vi forsvare oss med i dag.

Åpenhet
De stadige påstandene om norsk sneversyn er underlige, fordi folk i dette landet i hundrevis av år har hatt svært omfattende og tette kontakter med omverdenen, i handel, skipsfart, inn- og utvandring og i ivrig interesse og engasjement i det som har foregått ute i verden. Norge er og har i tusen år vært veldig åpent for impulser utenfra!

Den offisielle markeringen neste år fokuserer svært mye på forholdet mellom Norge og Sverige. Det er viktig, men det er samtidig et sidespor. Som sagt var det ikke det svenske folket som styrte Sverige den gang, men tvert imot høyrekrefter som svermet for Sveriges militaristiske storhetstid med Karl 12. som sin helt. Dette visste nordmennene. Og det visste svært mange svensker som ikke likte det.

Disse svenskene gjorde en stor innsats for å motvirke den storsvenske arrogansen, det var særlig den svenske arbeiderbevegelsen og de svenske liberale som gjorde det. Men verken for dem eller for nordmennene var forholdet mellom Sverige og Norge egentlig hovedsaken.

Nei, hovedsaken var folkesuvereniteten, at det var folket selv som skulle bestemme, ikke fyrsten og de aristokratiske elitene som han støttet seg til. For Norge med sin halvtusenårige unionshistorie var dette et frigjøringsverk på bred front, der det politiske var det fundamentalt viktige. Uten å bli herrer i eget hus kunne de ikke komme videre.

Sterke motkrefter
Derfor var også motkreftene så sterke, ikke bare i den svenske kongemakten og i det svenske aristokratiet, men også i eliten i den norske hovedstaden. Christiania hadde vært en dansk provinshovedstad i Norge, og i løpet av den svensk-norske unionen utviklet byen seg til å bli en bastion for høyrekreftene. Hovedstaden stod imot den brede demokratiseringen. 1905 var derfor en dobbelt seier, over elitebastionene både i Stockholm og i Christiania.

I dag står vi i akkurat samme situasjon i forhold til de som dominerer i Oslo. De som motarbeider og undergraver det norske selvstyret er uhyre sterke i Norges hovedstad. Derfor er det spesielt tungt og spesielt viktig å arbeide for folkesuvereniteten nå som i åra fra 1814 til 1905.

Oslo fikk posisjonen som norsk hovedstad i gave fra landet ellers, og nå gjør eliten her alt den kan for å kvitte seg med den. Derfor blir 1905-feiringen kamuflert, og derfor bør Nei til EU gjøre jubileet til en feiring av folkestyret over hele landet.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook