Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Ikke EU men EØS

Ikke EU men EØS

Ja-sidas drøm om en ny EU-kamp er fjern. Derimot er tida kommet for EØS-debatten. I stortingsvalgåret 2009.

Redaktør Olav Versto gir i lederartikkelen ”Stadig mer EU” (9.12.08) uttrykk for ja-sidas oppfatninger av forholdet mellom Norge og EU. Sett fra et nei-standpunkt er det rimeligere å si: ja-sidas myter om forholdet mellom Norge og EU. Det faktum at ja- og nei-sida i stor grad er uenige om selve virkelighetsbeskrivelsen tilsier at ja-sida og VG bør gi støtte til Nei til EUs krav om en offentlig utredning – en ”NOU om EØS” – eller som Liv Signe Navarsete har uttrykt det: ”En forskningsbasert totalgjennomgang av EØS-avtalen”. Så langt har kravet fått støtte på lederplass av bl.a. Adresseavisen, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende, Nationen og Klassekampen, i tillegg til bl.a. AUF og Europeisk Ungdom (men ikke Europabevegelsen). Også deler av Høyre er enige, og FrP er i bevegelse. SV og SP støtter kravet. Jeg vil gjerne ønske VG velkommen om bord.

Versto fremmer i VG følgende påstander (gjengitt i kortform):

  • Norge er mer integrert i EU enn mange medlemsland
  • Det er snart bare det formelle medlemskapet som gjenstår
  • Antallet rettsakter via EØS gjøres til et argument for medlemskap – ”faxdemokrati”
  • Vi tror vi står utenfor, mens vi i virkeligheten er om bord med begge beina
  • Juvelen i kronen: Det er nei-et til EU-medlemskap som har gitt demokratisk underskudd – i Norge!

Her er det mer å ta fatt i en i en kronikk alene! La meg bare slå fast at jeg er enig i at Norge har gått alt for langt i EU-tilpasning. Langt utover det jeg mener folket har gitt mandat for i to folkeavstemminger. Ja-sida har forholdt seg til nei-flertallet som et brysomt hinder, men har for øvrig undergravd det så godt som mulig. Det er ja-sida som er totalt servile i forhold til EU, og ikke har hatt ryggrad eller vilje til å kjempe for vitale norske interesser. Nei-sida har protestert og kjempet i forhold til en rekke saker, men fordi ja-sida effektivt har holdt EU- og EØS-spørsmål utenfor enhver valgkamp – godt hjulpet av ja-media – har velgerne satt sammen Stortinget ut fra helt andre kriterier. Vi har dermed fått ja-Storting ved hvert valg. Rett nok har ”sjølmordsparagraf” blitt en forutsetning for enhver regjeringsdannelse, men det er ingen politisk dødsfare forbundet med integreringsvilje og bindinger til EU, enten vi snakker om ”patent på liv”-direktivet (som KrF og Venstre dissenterte på i regjering, men Høyre trumfet gjennom), tilknytning til de antakelig grunnlovsstridige ”Nordic Battle Groups”, matsminkedirektivet, tjenestedirektivet (som AP trumfa gjennom i regjering med det historiske tallet 10-9 mot SP/SV) eller andre integreringstiltak. Ja-sida bruker makta si for å svekke motstanden mot EU, ved å tilpasse oss stadig mer til EUs politikk og institusjoner.

Påfallende da at motstanden mot EU er sterkere enn noen gang i det norske folk! I det dette skrives (11.12.08) er situasjonen den at samtlige meningsmålinger i sammenhengende 44 måneder – siden april 2005 – har vist nei-flertall. Sentios november-måling ga rekordresultatene 55,6% nei, 32,8% ja. Det er ”all time low” for ja-sida. 23% forsprang for nei-sida, betyr at vi er milevidt unna ja-sidas basisforutsetning for en ny EU-søknad; At det er et varig og klart ja-forsprang i folket. Sammen med de mulige regjeringskonstellasjoner som foreligger foran stortingsvalget 2009, kan vi konstatere at drømmen om revansj sitter meget langt inne.

En annen sak er at nei-sida støtter den stortingsvedtatte strategien med en ”aktiv europapolitikk”, som betyr at norske myndigheter skal ivareta landets interesser ved å aktivt søke å påvirke EU, med basis i at vi ikke er medlemmer. Det er derfor bra når Giske nedkjemper ESA i EFTA-domstolen på tippemonopolet (spillemidler til ballbinger i stedet for til aksjonærer i Ladbrokes), når Halvorsen og Haga vinner fram med påvirkning slik at vi får beholde store deler av den differensierte arbeidsgiveravgifta, eller når regjeringa tar hjemfallsretten til domstolen, og på basis av dommen finner fram til et vern av fellesskapets eiendomsrett over vår felles vannkraft. I samme gate stiller også Helga Pedersens seier over EU i WTO på fisketoll, eller Norges kamp mot EUs miljøkriminelle utkastregime av fisk.

Forestillingen om at Norge er ”nesten-medlem” og et ”faxdemokrati” er av de myter ja-sida elsker å holde seg med. Vi er mindre integrert i EU enn noe EU-medlemsland. Vi fører en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk, tollpolitikk og avtaler med tredjeland, rentepolitikk, står utenfor Euro (ØMU), har full råderett over fiskeripolitikken og landbrukspolitikken, for å nevne noe. Hvorfor later ja-sida som om dette ikke er kjensgjerninger? Hvorfor underslår man forskjellen mellom de folkerettslige avtalene EØS, Schengen osv. og fullt medlemskap? Ved medlemskap går Norge inn i en politisk union, og overfører – formelt og reelt – myndigheten på de fleste politikkområder fra Stortinget til EUs organer, hvorav det viktigste (EU-kommisjonen) ikke en gang er folkevalgt. I EU får Norge formelt ca. 1,5% av stemmene i EU-parlamentet ut i fra folketall. Det er kjøttvekta som teller til slutt. EU sier sjøl at unionen mangler demokratisk legitimitet. Antallet rettsakter: I følge offisiell statistikk vedtok EU i perioden 1997-2007 44 074 rettsakter. Totalt 4004 ble tatt inn i norsk lov via EØS. Det er under 10%. Fakta versus myter. For de siste fem årene er tallene h.h.vis 25 101 – og 1677. EØS-avtalen er langt mer begrenset enn EU-medlemskap.

Så er det påfallende hvordan ja-sidas EØS-kritikk er taktisk betonet. På den ene siden skal argumentasjonen virke til å bygge ned motstanden mot medlemskapet; Vi er ”nesten-medlem” likevel. Dermed blir det ”udemokratisk” at vi ikke er med ”der beslutningene tas”. På den annen side er det ikke måte på hvor godt EØS har ivaretatt norske interesser og norsk næringsliv. Vi spør: Er dette også myter – eller fakta? Hva har Norge tjent på EØS? Det finnes statistikk som tilsier at Norge ville klart seg like godt med en handelsavtale, kfr. for eksempel tidligere handelsminister Halvard Bakke (AP). Det er grunn til å tro at EU og EUs næringsliv har tjent langt bedre på denne avtalen enn Norge og norske bedrifter. Professor Dag H. Claes har for eksempel hevdet at den norske oppgivelsen av gassforhandlingsutvalget var en ren gavepakke på flere milliarder kroner i året til EU – i beste snillistiske ja-ånd overfor storebror. Professor Fredrik Sejersted mener Norge må ta langt flere konflikter med EU og prøve ut EØS-avtalen, slik det er vanlig med alle andre avtaler.

Hovedproblemet er at EU/EØS-debatten blir full av myter. At det er strid om fakta og sannhet. Noe av dette er ren politikk. Men faktagrunnlaget for den politiske debatten bør klargjøres. Derfor er kravet om en kunnskapsbasert og forskningsbasert gjennomgang av EØS-avtalen så rimelig. Og enkelt. Hvem er redd for kunnskap?

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook