Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Kritikk av medienes EU...

Kritikk av medienes EU-dekning

«Det fester seg et inntrykk av at en del norske pressefolk er så ivrige etter EU-revansje at man senker terskelen for kritisk journalistikk overfor ja-siden.»

I rekken av tilbakeblikkprogrammer var NRK høsten 2007 kommet til 90-tallet. Programmet «Tilbake til 1994» (sendt 11. oktober) gjorde unna EU-kampen på fire minutter. Det ga reneste seerstormen på telefonen på Nei til EUs kontor. EU-tilhengerne Turid Birkeland og Thomas Hylland Eriksen var de eneste NRK hadde intervjuet. Birkeland ledet i 1994 den famøse Ja-aksjonen og uttalte i kjent stil: «Vi angrep den norske selvgodheten og nei-sidens egoisme slik som vi opplevde det, og kalte det også nasjonalistisk. (...) Jeg stiller vel fortsatt en del spørsmålstegn ved deres opplysthet og refleksjoner rundt internasjonal politikk.» Folkeflertallets syn var overhodet ikke representert i programmet. I stedet for å formidle de faktiske argumentene, laget NRK en parodi på hva nei-siden sto for.

       Nei til EU klagde programmet inn for Kringkastingsrådet. De avviste klagen med henvisning til NRKs offisielle svar om at dette var et underholdningsprogram. Har ikke NRK lært noen ting av de to EU-kampene?

Kampen om EU

Det er opplest og vedtatt at de sentrale riksmedienes dekning av EU og de stridende partene i folkeavstemningene var vesentlig mer balansert i 1994 enn i 1972. Alt i alt stemmer nok det.

       Flere endringer i mediebildet virket inn på EU-dekningen. Avviklingen av partiavissystemet betydde at den redaksjonelle styringen bl.a. av leserinnlegg var mer moderat i 1994. NRK hadde også mistet sin monopolstilling, men hovedinntrykket er at flere etermedier ikke ga noe tilsvarende større mangfold i EU-dekningen. Nei-siden mistet dessuten «sin» største avis da Dagbladet inntok et ja-standpunkt.

       Erkjennelsen av at media langt fra hadde fylt sin forventede demokratiske rolle i 1972 hadde nok en disiplinerende virkning på journalister og redaktører i møte med en ny EU-avstemning. Den store forskjellen i 1994 var at nyhetsreportasjene, intervjuene og den undersøkende journalistikken var mer balansert. Ikke en gang den argeste ja-redaktøren ville eller kunne stoppe en virkelig interessant sak, selv om den var aldri så mye til fordel for nei-siden.

       Det er likevel noen nyanser i dette bildet. Over 90 prosent av alle aviseksemplarer som ble trykt hver dag høsten 1994 kom fra aviser med et klart redaksjonelt ja-standpunkt. Kommentarartiklene uttrykte, med enkelte viktige unntak, bare ja-synspunkter.

       Studier av NRK-Dagsrevyen og TV2-Nyhetenes hovedoppslag våren, sommeren og høsten 1994 viser at Arbeiderpartiet som regjeringsparti ble referert i langt større grad enn andre partier i massemediene. Undersøkelser av EU-dekningen i Dagbladet og VG tyder også på at regjeringen og statsminister Gro Harlem Brundtland fikk mest omtale.1

       Ja-siden ble av ja-media utropt til klar vinner av nesten alle TV-debattene i sluttspurten. Etter duellen mellom Gro Harlem Brundtland og Anne Enger Lahnstein fastslo VG 8. november: «Gro slo knock-out». Og etter partilederdebatten i samme avis: «Folkets dom viser at Gro knuste Nei-Anne» (26. november).

Kritisk blikk

Utgangspunktet for denne artikkelen er et kritisk blikk på sentrale norske riksmediers dekning av EU-saken. Dette er altså ingen uttømmende gjennomgang, men kritiske betraktninger ut fra noen observerte tendenser. Vi skal i det følgende gå nærmere inn på fire problematiske sider ved dekningen av EU/EØS:

• Karikeringen av nei-siden.

• Mikrofonstativ for makten.

• Revansjismen og opphausingen av «utenforskapet».

• Politisk spill foran substans i EØS-saker.

Karikeringen av nei-siden: «Karisma som en gammel Lada»

Det er forskjell på vittig spissformulering og plump utskjelling. NRKs 1994-dokumentar er bare ett eksempel som ramler på feil side. La oss kalle det for hva dette er: vulgærpropaganda.

       Det finnes mange eksempler på nedsettende karikering av nei-siden forut for folkeavstemningen i 1994. VG beskrev Nei til EUs leder Kristen Nygaard slik: «Karisma som en gammel Lada, politisk gangsyn som en blind merr».2 VG og NRK sto også i spissen for en svært ufin latterliggjøring av økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som skrev Naturens nei om biologisk forurensning. Naturens nei ble presentert for mediene på Fornebu høsten 1994. Poenget var at flyenes bevegelser i bakgrunnen skulle illustrere budskapet: rask global bevegelse av smitteorganismer. Setreng hadde med seg medisinske og veterinære eksperter, professor Georg Kapperud og forsker ved Veterinærhøgskolen Eystein Skjerve. Det hjalp ikke. Samme kveld presenterte NRK TV de bekymrede fagpersonene som en slags eksotiske skrullinger. Slik fortsatte det. VG lagde et smededikt mot Setreng, sammensatt av de latinske betegnelsene for dyresykdommene som truet. Argumentene ble stemplet som middelalderske. Kritikken stilnet imidlertid da det to måneder etter utgivelsen brøt ut byllepest i Afrika, og flere europeiske flyplasser stengte all innflyging fra det befengte området. Og i 1995 eksploderte kugalskapen i Storbritannia. Britiske veterinærer ønsket seg tilbake til situasjonen før EUs grensefrie flyt.

       Vi burde kunne humre i dag av VGs standard bilde – både i den skriftlige metaforikken og i tegningene – av nei-siden: en stakkarslig type med nisseluen dratt godt ned over ørene, som tittet mistroisk og forskremt ut fra snøhulen på en natthimmel med strålende EU-stjerner. Sannsynligvis fungerte denne stigmatiseringen mer mobiliserende for nei-siden enn ja-siden. Problemet er at landets største avis innimellom avslører at man fortsatt er på nisselue-planet. Som når man skal forklare sannsynligheten for at Island blir medlem av EU. Under overskriften «På vei mot EU» skrev VG på lederplass 28. april 2009: «Nei til EU-leder Heming Olaussen er i den grad ubekymret at det virker påtatt. For uansett hva du mener om EU – du skal ha nisseluen godt trukket ned for å tro at Norge ikke vil bli berørt av en søknad og et påfølgende medlemskap for fiskerinasjonen Island.» Mer om Island litt senere.

Mikrofonstativ for makten: 100 000 arbeidsplasser som ikke forsvant

NHO (Næringslivets hovedorganisasjon) hevdet før folkeavstemningen i 1994 at forskjellen på et ja og nei var 100 000 arbeidsplasser. Påstanden ble presentert på en pressekonferanse 25. oktober. En rekke medier – aviser, radio og TV – slo rapporten stort opp uten motforestillinger, og den ble også fulgt opp både i riks- og regionmedier av bedriftsledere som varslet nedleggelse og utflagging hvis ikke Norge ble medlem av EU. Dette er det kanskje verste eksemplet fra 1994-debatten på at mediene velvillig lot seg bruke.

       Ekstra ille blir det når vi ser nærmere på hvordan NHO kom frem til tallet 100 000. Grunnlaget for påstanden var en undersøkelse NHO gjorde blant lederne i 608 av NHOs 10 500 medlemsbedrifter. De ble spurt om hvordan et ja og et nei i folkeavstemningen ville virke inn på antall ansatte. NHO summerte svarene og ganget opp. De fant ut at sysselsettingen totalt i medlemsbedriftene ville synke med 33 000 årsverk om det ble «nei» og øke med 32 000 om det ble «ja». Differansen på 65 000 ble rundet oppover til 100 000 fordi bedrifter med mindre enn ti ansatte ikke var med i undersøkelsen.

       Dagen etter NHOs pressekonferanse ble en rapport fra Statistisk sentralbyrå presentert med motsatt konklusjon, basert på makroøkonomiske analyser. SSB-forskerne mente ledigheten ville øke ved EU-medlemskap. Denne rapporten fikk også store oppslag, men på langt nær det samme gjennomslaget som NHOs skremsler.

       Spesielt treffende var NHOs rapport i alle fall ikke. Arbeidsløsheten i EU er tre ganger så stor som i Norge. Arbeidsløsheten i EU var i oktober 2009 9,4 prosent (totalt for de 27 medlemslandene), mens den i Norge var 3,2 prosent.

       NHO-rapporten anskueliggjør et hovedproblem ved dekningen av EU-saker: i for sterk grad begrenser media sin rolle til å være formidler av nyheter eller påstander, uten å utdype sakene med egne kritiske undersøkelser. Et nyere eksempel er dekningen av EU-toppmøtet i desember 2009, like før klimatoppmøtet i København. Klimaforhandlingene var naturlig nok en hovedsak og det var godt kjent at EU og det svenske formannskapet slet med å bli enig om posisjoner som kunne spille en rolle i forhandlingene. Et viktig spørsmål i de internasjonale forhandlingene er finansiering av tiltak for klimatilpasning i fattige land. Flere norske medier kunne fortelle at EU nå stilte opp med klimamilliarder til u-landene. Realitetene var dessverre at EU ikke hadde blitt enig om nye penger i nærheten av den størrelsesordenen man forsøkte å gi inntrykk av. De 2,4 milliarder euroene man vedtok (årlig frem til 2013), var for en stor del ombudsjetterte bistandsmidler. På møtet bestemte EU også at man ikke ville øke målsetningen om utslippskutt. Dette burde mediene klart å formidle – hvis de hadde villet.

       Det kan synes som dekningen av EU/EØS-saker, i alle fall det første, store oppslaget om en sak, ofte er preget av myndighetenes egne ukritiske vinklinger. Ser vi at mediene svikter selve oppgaven som en kritisk balanse til maktapparatet?

       Spørsmålet blir ikke mindre berettiget hvis vi også ser på leder- og kommentarartiklene. I EU-spørsmålet er de aller fleste norske redaktørene der makten er, på ja-siden. Som Ivan Kristoffersen treffende skrev i Aftenposten om sine tidligere koller: «Når de nærmer seg EU, revner buksene i ærbødighet på kommentatorer som ellers har en kritisk samfunnsprofil.»

Revansjismen og opphaussingen av «utenforskapet»

Rett nok har de månedlige meningsmålingene vist flertall mot EU-medlemskap i sammenhengende fem år, men måten mange medier kaster seg over enhver sak som kan tyde på en utvikling i ja-favør er likevel hinsides enhver nyhetsverdi. Dette så vi sist i dekningen av den økonomiske krisen på Island. Hvis man bare forholdt seg til norske medier vinteren 2008/09, kunne man få inntrykk av at bare formaliteter gjensto før Island var medlem av EU. Nå i 2010 viser meningsmålingene på Island solid nei-forsprang og forhandlingene om medlemskap har ennå ikke startet. Den islandske grunnloven må endres før et eventuelt EU-medlemskap, og det må avholdes nytt valg til Alltinget i tillegg til en folkeavstemning. Hvorfor fant så få medier det bryet verdt å opplyse om noe av dette?

       Ved siden av denne revansjismen, er en annen «retning» i EU-dekningen oppbygging av forestillingen om «utenforlandet» Norge. Ett eksempel er Aftenpostens oppslag høsten 2009 om at EØS ikke strekker til, for ikke å si står for fall, basert på et «hemmelig» notat fra den norske EU-ambassadøren i Brussel. Grundig referert uten motforestillinger. Et annet eksempel er en stor featuresak i A-magasinet 6. juli 2007 om hvor håpløst utdatert EFTA er. «Utenforklubben» var overskriften. Sentral kilde: Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen, den gangen også leder av Europabevegelsen. Men det fant ikke journalisten verdt å nevne.

       Det fester seg et inntrykk av at en del norske pressefolk er så ivrige etter EU-revansje at man senker terskelen for kritisk journalistikk overfor ja-siden. Europabevegelsens sittende leder Paal Frisvold varslet omkring tiltredelsen at han ville renske opp i EU-debatten med kunnskap og fakta. Hans største bidrag så langt har vært rabiate karakteristikker av Norge og nei-flertallet. Noen høydepunkt: «(Nordmenn er) Europas impotente kakser.»3 «Det er flaut å være nordmann i Brussel.»4 «Hvis de tror at Norge kan unngå å ta over EUs direktiver, så tror de på julenissen.»5 Samtidig som Frisvold kjører løpet som EU-emissær, dukker han stadig opp som «EU/EØS-ekspert» – tilsynelatende frikoblet den politiske rollen han har. Hvor er kildekritikken?

Politisk spill foran substans i EØS-saker

Ofte handler dekningen av EØS-saker mer om det politiske spillet omkring dem, enn det faktiske innholdet og hva som er mulige konsekvenser. Det så vi for eksempel tydelig i tjenestedirektivsaken, hvor striden i regjeringen fikk langt mer omtale enn de ulike sidene ved direktivet. Den mer substansielle dekningen vi nå ser av datalagringsdirektivet er unntaket som bekrefter regelen. Det skulle da også bare mangle i en sak som så direkte griper inn i grunnleggende friheter og endog medienes egne arbeidsmåter og tilgang til kilder.

       De tyngste politiske interessene i Norge har ønsket minst mulig støy omkring EØS-avtalen. Når det nå er satt i gang en større offentlig gjennomgang av avtalen, er det på mange måter på tvers av de politiske tyngdelovene. Det finnes mange eksempler på interessante nyhetsoppslag om EØS, men i det store bildet har dekningen vært tilfeldig og sporadisk.

       Aftenpostens Harald Stanghelle medgir i et intervju fra 1995 at det skjer en sniktilpasning til EU uten markant offentlig motstand og implisitt at media er ute av stand til – eller ikke interessert i – å avdekke dette. Han sier det slik: «We reflect the political environment; if there had been stronger signals of decline in Norwegian economy, icreasing unemployment and so on, there would have been more intensity to the debate. However, Norwegian economy is thriving – the DNA can perform the adaptation to EU that they want at the same time as the no-majority in the population is strengthened...»6 Slik sett har mediene fremstått uten evne eller vilje til å bryte EØS-tabuet i norsk politikk.

       EØS kunne vært et funn for gravende journalistikk. Hvorfor har vi ikke sett dybdesaker om vetoretten som forsvant (dvs. hos ja-partiene). Eller kritiske undersøkelser av tallmagien om EØS? Til stadighet lanseres det prosentanslag på hvor mye «EU-medlem» Norge er, hvor stor andel av lovene som kommer fra EU, hvor mange saker i et kommunestyremøte som er berørt av EØS – eller hvor stor andel av vår miljølovgivning som stammer fra Brussel. Denne siste påstanden undersøkte Nei til EU nærmere i 2009. Omkvedet fra både Europabevegelsen og norske miljømyndigheter var at 80-90 prosent av miljølovgivningen kom fra EU. Etter noen møter med Miljøverndepartementet ble det klart at dette var noe man ikke kunne dokumentere, og tallet ble trukket fra nettsider og annet informasjonsmateriell. Heller ikke Europabevegelsen kunne vise til noen beregninger. Dette ga et for nei-siden hyggelig oppslag i Nei til EUs medlemsavis Standpunkt. Nesten ingen andre medier fant saken interessant nok til å skrive om den. Og hvorfor hadde ingen medier tidligere sett nærmere på denne påstanden? I ti år hadde ja-siden i utallige medier brukt et tall som var tatt ut av løse luften!

Bred EU-debatt?

I 1972 var debattsidene preget av avisenes EU-syn. I 1994 var denne slagsiden mindre påfallende. I 2010 er vårt inntrykk at de fleste debattredaksjonene faktisk ønsker en bred EU-debatt. Med ett viktig unntak: Aftenposten. Er kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås den siste 72-er i EU-striden? Nei til EUs erfaring er i hvert fall at Aftenposten holder rekkene når det gjelder EU – vi får knapt på et innlegg under Åmås sitt regime. Men så har da også vignetten «Solid bakgrunn for egne meninger» forlengst forduftet som avisens ledetråd.

Noter

1) Jf. Folkeavstemningsprosjektet, referert i Todal-Jensen / Valen 1995, side 22 og 29.

2) Referert i Kristen Nygaards tale på Nei til EUs landsmøte i mai 1995.

3) Jasiden.no 27.10.09.

4) Nationen.no 21.12.09.

5) Tu.no 28.10.08.

6) Slaatta 1999, side 210.

Litteratur

Tore Slaatta: Europeanisation and the Norwegian news media (Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon 1999).

Anders Todal Jenssen og Henry Valen: Brussel midt imot (Ad Notam Gyldendal 1995).

Odd Rune Wolden: TV-nyheter i demokratiet. Medievridning og informasjonsverdi i NRK og TV2. En innholdsanalyse av EU-dekningen i 1994 (Hovedoppgave ved NTNU 2001).

Trine Holand: Media, mennesker og meninger. Hvilken rolle spilte media da de norske velgerne skulle ta standpunkt til EU? (Hovedoppgave ved NTNU 2000).

Tonje Raaen Nilsen: Elitedominans i EU-striden. Et innholdsanalytisk perspektiv på NRK og TV2s EU-dekning (Hovedoppgave ved NTNU 1996).

Artikkelen er hentet fra Anti-festskrift til Norsk Presseforbunds 100 års-jubileum (IJ-Forlaget 2010).

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook