Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Leders tale til landsm...

Om Nei til EU

Ditt fylke

Heming Olaussen

Leders tale til landsmøtet 2010

I 67 måneder på rad, i over 5,5 år har et klart flertall av det norske folk svart et tydelig NEI når meningsmålere har ringt og spurt det politisk mest kontroversielle spørsmålet i norsk politikk: ”Er du for eller mot norsk EU-medlemskap”.

I 67 måneder på rad – siden vinden snudde i april 2005. Kan det bli bedre?

Ja, det kan det. Fra og med juni 2010 har det klare flertallet blitt til et historisk høyt flertall! I 6 måneder på rad har nei-flertallet lagt seg på et historisk nytt og høyt nivå, slik at det på hver måling siden – i juli, august, september, oktober og november har vært minst 60% av de spurte som har svart NEI til EU på samme spørsmål.

To kriser i EU – To markante utslag i norsk opinion. Først var det grunnlovskrisa i 2005 – forsøket på å dytte på folkene i EU en uakseptabel, til dels uforståelig Grunnlovstraktat. Oppfattet – med rette – av det norske folk som et kjempeskritt i overnasjonal retning. Altså enda mer EU, enda mindre nasjonal suverenitet, enda mindre folkestyre. Nei takk, svarte nordmenn flest, og vendte ryggen til EU-prosjektet. Det ble intet oppsving for ja-siden i Aftenposten, VG, UD eller Europabevegelsen da eliten tvang gjennom blåkopien Lisboatraktaten heller. Det norske folk hadde skjønt tegninga, og syntes bacalaoen var både for sur og for salt.

Den andre krisa er den EU nå er midt oppe i – finanskrisa, den økonomiske krisa, den sosial krisa – sannsynligvis den politiske krisa, utløst av elleville spekulanter som fikk utfolde seg fritt i et regime av fri flyt av kapitalbevegelser. En av EUs hjørnesteiner. Og det norske folk ble igjen vitne til hvordan EU håndterer kriser; a) Mer overnasjonalitet – mindre folkestyre, og b) La vanlige folk blø. ”Vi vil ikke betale prisen for deres krise” som de hundretusener av demonstrerende sa det i Brussel og andre hovedsteder 29.september i år. Melding oppfattet, sa det norske folk, og hevet nei-flertallet til historiske høyder. Eller for å si det på en annen måte; Ga ja-siden historisk lav tillit. Å vake rundt 25 % var antakeligvis ikke det Paal Frisvold og Trygve Nordby så for seg da de overtok Europabevegelsen for vel et år siden – og ble utropt til ja-sidens nye riddere av en begeistret og ukritisk ja-presse. Snakker vi muligens her om Don Quijote og Sancho Pancha?

I hvert fall er det nå på måling etter måling ett hovedbilde som fester seg: ALLE er mot EU, eller mer presist: at Norge skal innlemmes i Den europeiske union. Alle. Unge og gamle, i nord, sør, vest og øst, millionærer og de fattigste blant oss, kvinner og menn. Ungdom aller mest! Flertallet av velgerne til Senterpartiet, Venstre, SV, Rødt, NKP, Kystpartiet, De grønne, KrF, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og - Høyre. Alle er mot det såkalte norske EU-medlemskap.

Det mest oppsiktsvekkende er at til og med Høyre har fått flertallet mot seg fra egne velgere. Det skyldes flere ting, men det interessante spørsmålet å stille er; Vil dette få konsekvenser for Høyres tilnærming til EU-spørsmålet? Rådet i Nei til EU – og sjølsagt ikke Aftenposten eller VG – stilte dette spørsmålet til Høyres generalsekretær Lars Arne Ryssdal for tre uker siden. Han bedyret at Høyres EU-politikk ligger fast. Ja, nettopp. Og der vil den tydeligvis bli liggende – urørlig – i lang tid framover. På spørsmål erklærte generalsekretæren at for Høyre var det viktigste fram mot 2013 å søke regjeringsmakt. EU-saken var av underordnet karakter når han så fram mot borgelige regjeringsforhandlinger. Greit å vite. For 1,5 år siden hadde pipen en helt annen låt, da Erna Solberg og Nikolai Astrup kritiserte AP-ledelsen fordi de lot seg holde i sjakk av SP og SV og ikke reiste Europa-fanen tilstrekkelig høyt. ”Arbeiderpartiet har sviktet Europa-visjonen på regjeringssamarbeidets alter” het det den gangen. Da lå Høyre og vaket på litt over 10 % og partiet diskuterte seriøst om Erna var den rette til å lede partiet. Så dramatisk kan vindene skifte i politikken!

Jeg vil suge karameller litt til. Og gratulere våre danske – og svenske - venner. I høst har Folkebevægelsen gratulert det danske folk og feiret 10-års jubileum for at Danmark har holdt seg utenfor Euroen. Vi vil også gratulere! Dere har fått rett, og folket gir dere også rett. Det var ingen god ide å skulle forlate egen valuta og gå opp i Euro-kurven. Det er ingen god ide. Det synes både folk og eksperter. Så må Euro-fanatikerne i danske ja-partier vente enda lenger, i håp om at vindene igjen skal snu.. For det vet vi: De gir seg aldri. Det er kun et ja som er et akseptabelt svar, et nei er bare en omvei. Der som her.

Nei til EU har et omfattende internasjonalt engasjement, og utviser internasjonal solidaritet i en rekke tilfelle. Slik vi så i striden om Grunnlovstraktaten og i forhold til våre irske venner i kampen mot Lisboatraktaten. Slik vi har sett det demonstrert i forhold til den spontane støtten til den danske rettssaken om Lisboatraktaten. Slik vi ser i forhold til våre islandske venner. Slik vi ser i forhold til den inhumane behandling mange flyktninger utsettes for ved for eksempel retur til Hellas – en praksis det inntil videre er stopp for, blant annet fordi det moralske og politiske presset ble for stort for justisministeren. Internasjonal solidaritet og internasjonalt engasjement er en av våre bærebjelker. Vi forventer av regjeringen utenfor Unionen skal kunne føre en sjølstendig utenrikspolitikk og alliere seg med andre enn de rike og mektige vestlige land i verden. Så praktiserer vi det sjøl også. Men det dreier seg ikke bare om solidaritet, men også om opplyst egeninteresse. Om å lære av andres erfaringer, irske, danske, svenske, islandske. Kanskje vi burde etterape den danske ”treskoprisen” på våre landsmøter? Innstifte en solidaritetspris og/eller en sjølstendighetspris? Ideen er kastet, vi får utforske den framover. På landsmøtet til Folkebevægelsen i Århus for 14 dager siden fikk jeg en knapp. Der står det; ”Bestefædre mod EU”. Ja! Tenkte jeg. Med all den dritten vi skal tvinges til å godta, av GMO, miljøgifter i tåteflasker og jeg veit ikke hva; Kanskje det er på tide vi bestefedre organiserer oss og setter noen skap på plass.

Og nå skal vi måtte høre på Carl Bildt igjen!

Jonas Gahr Støre – om hvem det så satirisk i sin tid ble sagt, av Stein Ørnhøi – at ”det hjelper ikke om du har fine slips og er god i fransk, om du ikke skjønner forskjellen på en okkupert og en okkupant” – fortsetter nå sitt og UDs debattprosjekt med det ambisøse navnet ”Refleks” – antakelig utlagt som ”refleksjon”, eller ”ettertanke” på et litt mindre subtile språk. Norsk, altså.

Støre har, for det norske folks skattepenger, tre debattmøter i rask rekkefølge i november. Et om ”olje eller idealer”, et om ”trenger vi NATO” og et om ”Hvor blir det av EU”?  Til den siste spørsmålsstillinga kunne en kommentere så mangt, for eksempel at en skal være både blind og døv om en ikke oppfatter at EU er her, hele tida, mer og mer. Men det er vel heller en slags lengsel i spørsmålet, vil jeg anta.

Jeg skal ikke kommentere de to andre møtene, utover at UD her faktisk legger opp til en viss grad av tenking, der i utgangspunktet motstridende tenkere møtes. Det kan det forhåpentligvis komme noe ut av. Når det kommer til EU-temaet synes imidlertid UDs reflekser å være som følger; Vi kan ikke ha mer av disse uintelligente ja/nei-debattene. Derfor gjenomfører vi en ja/ja-debatt. Jaja. En diskusjon mellom Støre og Carl Bildt, med Cathrine Holst som programleder; Skal vi gjette på at de sier ja til Europa? Ja til et stadig mer overnasjonalt EU? Ja til EUs krisehåndtering, lønnsnedslag, pensjonskutt, privatiseringpålegg og offentlige nedskjæringer? Alt mens de uttrykker seg bekymret over en uvillig og reaksjonær fagbevegelse, griske grekere, kunnskapsløse engelske studenter og sendrektige spanjoler? Som ikke har skjønt hva som er ”nødvendig” – for å redde finansspekulanter og banker? Det er sjølsagt ikke like forutsigbart som ja eller nei til EU, men likevel ganske trivielt. Jeg vil adressere Støre og advare; Jeg tror ikke det nytter å putte ånden tilbake på flaska. Isolering og marginalisering av nei-sida i norsk politisk debatt kan du bare glemme. Når opptil 65 % av det norske folk sier nei til EU er det totalt uakseptabelt om du uanfektet kjører videre på Europasporet og imøtekommer ja-sidens retorikk om at ”vi må inn for å påvirke” og ”vi hører hjemme i Europa” og alt dette uintelligente tøvet som ja-siden lirer av seg.

Regien er godt samstemt. I flere dager nå har Aftenposten – som en gang hadde mottoet ”Solid bakgrunn for egne meninger” – det er lenge siden nå – hatt oppslag av typen ”EUs nye felles utenrikstjeneste under ledelse av baronesse Ashton skaper store problemer for Norge”, og at forfall fra noen statsråder til felles fotografering i Brussel var et kjempeproblem for norske interesser. Det pågår med andre ord en aldri så liten kampanje, som skal overbevise oss om hvor isolert og aleine vi er, hvor liten innflytelse vi har, og at vi fortest mulig må innta ”vår plass i Brussel”. ”Norges stol står alltid klar” som det ble sagt fra EU-hovedkvarteret for noen år siden. La den fortsatt stå tom, sier vi! Eller bedre: Plasser den først som sist på roteloftet.

Vi har faktisk vår egen stol, og den er det både bedre kvalitet i, den er fleksibel og bærbar, i motsetning til EUs fasttømrede stoler og bord, der ingen andre tanker skal tenkes enn de som peker i retning mer makt til EU på bekostning av de europeiske land og folk.

Jeg for min del blir dypt bekymra når jeg ser at det Brussel holder på med – ironisk nok i EUs ”fattigdomsår” – er å skape enda flere fattige. Flere arbeidsløse. Demontere det offentlige sikkerhetsnettet. Avvikle velferdsstaten. I land etter land går de i takt på marsjordre fra Barroso og Van Rompuy. Hvordan ville reaksjonene blitt i Norge om ei regjering over natta bestemte at alle offentlige ansatte skulle gå ned 25 % i lønn, slik man gjorde i Romania? Hva med vanlige folk i Irland, Hellas, Portugal, Spania, Litauen og så videre? Elitene ordner seg alltid, og det er alltid de nederst ved bordet som må blø mest. Det er denne politikken det offisielle Norge stiller seg bak. Som styret i Nei til EU sa det i juni: Norge må solidarisere seg med ofrene, ikke med bødlene!

Saken har også en skummel side. Vi har stygge historiske erfaringer med kombinasjonen avstand folk og elite, økende fattigdom, arbeidsløshet og håpløshet. En ungdomsarbeidsløshet på opp mot 40 % burde få alt som er av alarmklokker til å ringe! Ekstreme høyrekrefter er på frammarsj i mange land. Svarer EU med mer demokrati, brød og arbeid? Nei, elitens bekymring er for mye innblanding fra det samme folket i elitens kloke beslutninger på vegne av det samme folk.

EU sliter med tillit i egen befolkning. Kun 42 % av innbyggerne har tillit til Unionen sommeren 2010 – det laveste på ni år . Hvordan svarer EU på dette – rent bortsett fra fattiggjøring og velferdsavvikling? Jo – på refleks å forordne mer overnasjonalitet, mer EU, og ved å gjøre alt de kan for å unngå det skumleste av alt i den brusselske forestillingsverden: Folkeavstemminger! Folket – Brussels verste mareritt. Vi så det da Merkel med støttekontakt Sarkozy tvang gjennom en endringsrunde av Lisboatraktaten for å få ryggen fri på hjemmebane da nye overnasjonale tiltak skulle sikres; Endringene måtte absolutt være på en så avgrenset måte at det ikke utløste marerittet over alle mareritt; Folkeavstemminger. For vi veit jo hvordan DET går. Og så meldes det fra Nederland at de mener de må gjennomføre nettopp dette. Det skal ikke være lett, for elitene. Snart må de ty til salige Brecht og hans udødelige ironiske kommentar om at ”staten får heller oppløse folket og velge seg et nytt”.

Også på Island støter EU på trollet. Folket. Meningsmålingene viser – der som her – at et massivt flertall sier nei til EU-medlemskap. Det hjelper ikke akkurat hvordan EU manøvrerer verken i Icesave-saken eller i makrellstriden, en strid der EU-entusiasten fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har manøvrert Norge inn på EUs side, noe Nei til EU tar avstand fra. Det gjorde jeg også klart på den vest-nordiske konferansen fem av oss i Nei til EUs Islandsgruppe deltok på i Reykjavik for en uke siden, der vi sammen med høytstående talere fra Island, Færøyene og Grønland utviklet ideer om et mulig vest-nordisk samarbeid som kyststater i Nord-Atlanteren. Jeg vil dele med dere noen spennende bilder av hvordan dette området kan se ut fra et færøysk perspektiv, i møtet med EU. Møtet gjorde det klart at noen Union kommer ikke på tale, verken fra norsk eller islandsk side. Taleren fra Færøyene, den framstående politiker, partileder og tidl. utenriksminister Hogni Høydal erkjente også dette, men var naturlig nok interessert i å drive spørsmålet og perspektivene videre, låst som Færøyene er i dansk overherredømme i utenrikspolitikken. Et vest-nordisk samarbeid vil kunne være et nytt og iderikt perspektiv i en ellers låst tankegang som bare går sørover – mot EU. Jeg viser til den innledning jeg sjøl holdt, og som er lagt ut på våre – nye – hjemmesider, under vignetten Islandsdebatten.

Fra vår side er det viktig å peke på den viktige seier det var at Norge nådde fram til en historisk delelinje-avtale med Russland. Det setter folkeretten og nasjonal suverenitet i fokus. Ja-sida tok feil, da de i årevis gjentok sitt retoriske gnål om at ”det eneste språket russerne skjønner er maktspråket” og at ”Norge trenger EU for å oppnå noe overfor Russland”. De tok altså feil, nok en gang. Jeg skal gi Paal Frisvold det, at han i hvert fall er i stand til å innrømme sine feil.

Problemet med norsk politikk overfor Island og overfor nordområdene, er at Støre og hans folk inntar en tilrettelegger-holdning overfor EU. Norge arbeider aktivt for at ikke-kyststaten EU skal få en plass ved bordet (!) i Arktis Råd, som fast observatør. Det motsetter både Grønland, Canada og Russland seg. Og da ble det ikke noe av, i denne omgangen. På Island går norske sosialdemokrater i takt med islandske. Derfor fikk vi aldri noe norsk solidaritetsløft da islendingene trengte det som mest. I stedet var det bittelille Færøyene som ga Island et betingelsesløst bidrag på 300 millioner kroner – et kjempehåndslag fra et lite broderfolk. Norge gjemte seg bak sterkt konservative regjeringer i Danmark og Sverige, og bak IMF. Det kommer det ikke mye ubetinget solidaritet ut av.

 

Det er på tide at Norge frigjør seg mer fra EUs tvangstrøye. Enten tvangstrøya heter EU-medlemskap, Schengen, forsvarssamarbeid eller EØS. Norge opptrer i alt for stor grad som husmenn i møtet med den rike godseieren; Lua i hånda, blikket i bakken. Unnskyld at vi står utenfor, vi ville så gjerne inn i varmen.

Problemet er særlig tydelig når det gjelder EØS. Men omsider – etter snart 17 år med tabu og taushet – skjer det noe. Etter at Nei til EUs Råd og deretter landsmøte i 2008 vedtok strategien ”NOU om EØS” ble det fart i sakene da LO-kongressen i 2009 vedtok å kreve full evaluering av EØS. Derfra tok det ikke lang tid etter de rød-grønnes valgseier i september samme år før kravet fikk plass i Soria Moria II – regjeringserklæringa. For snaut et år siden så Sejerstedutvalget, nå offisielt kalt ”Europautredningen” dagens lys. Nei til EUs styre har stilt seg positivt til utvalgets arbeid. Ikke at vi har noen illusjoner om at utvalget vil lande ned på våre konklusjoner i ett og alt. Tvert i mot vil det helt sikkert være mye derfra som vi er uenige i. Det vil jo ikke være noe nytt. Men vi tror det skal være mulig å få fram andre bilder, andre fortellinger og annen kunnskap enn den en ensidig ja-side pleier å bringe til torgs i vår hjemlige debatt.

Det viktige med Europautredningens vegg-til-vegg gjennomgang av EØS, Schengen og de andre avtalene mellom Norge og EU er at den svarte boksen endelig blir åpnet! Ferdsskriveren for EØS-avtalens historie må opp på bordet så alle kan se. Det gir noen helt nye muligheter for debatten og debattklimaet i Norge, etter at EØS-avtalen som sådan har ligget i den politiske fryseboksen siden 1994. Det skal godt gjøres å låse vekk denne rapporten og late som om ingenting har hendt.

Sjøl om vi – i motsetning til ja-siden og ja-media – stiller oss åpne og positive til utvalgets arbeid, har vi påpekt meget klart at utvalgets mandat lider av en stor og vesentlig svakhet; Det skal ikke vurdere mulige alternativer til EØS. Den debatten tør ikke Støre åpne opp for. Hans agenda er å veie plusser og minuser – skal vi gjette at plussene er flest, ett år før et ord er kommet på trykk – for så å putte EØS tilbake i fryseren igjen. ”Se, men ikke røre”, tror jeg vil være Støre og Stoltenbergs motto. Ja-siden på sin side har nedsatt et utvalg under ledelse av forhenværende rederipresident Elisabeth Grieg. Den skal blankpusse ja-sidens aller beste våpen – hvilket ikke bure være direkte uoverkommelig – og bruke Sejersted-rapporten som springbrett for omkamp om EU-medlemskapet. De har tunge odds mot seg – folket dere vet – men de vil helt sikkert få masse drahjelp fra media, med NRK i spissen.

I en slik situasjon hviler det et historisk ansvar på Nei til EU og nei-alliansen. Det er vi som må løfte fram nye og visjonære perspektiver for Norges framtid. I stedet for ja-sidens trange spor, EU eller EØS, må vi åpne flere veier mellom Norge og EU. Det finnes flere mulige veier, men de er enten gjengrodd eller uoppdaget. Vi må være stifinnerne. Men ikke bare vi, men venner og allierte må åpne opp debatten, og vise det norske folk at Norge har mange valgmuligheter utover de to tvangstrøyene. Veier som både vil sikre norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, men også kunne gi oss tilbake mer styring over eget land, økt folkestyre, mer demokrati.

Jeg har i dagens VG-kronikk skissert minst seks slike muligheter. Dag Seierstad sier han har 13. Jo flere jo bedre. Poenget nå er å utfordre ja-sidens trange verdensbilde, se muligheter, ikke begrensninger.

Jeg var sjøl til stede på flere arrangementer i samband med den sveitiske presidentens statsbesøk i Norge i oktober. Uansett hva man måtte mene om Sveits og sveitsisk politikk var det slående kontraster mellom Sveits kontante avvisning av EUs forsøk på å presse på sveitserne en EØS-avtale, og Norges nærmest underdanige forhold til den samme avtalen. ”EU må respektere at Sveits er et suverent land”, sa den sveitsiske utenriksminister, før hun la til at en ”EØS-avtale med sin automatiske overtakelser av EUs lover kan ikke aksepteres av et land med sin suverenitet i behold”. Der fikk Støre, Solberg & co den!

Det er behov for å få fram alternativene. Eksemplet Sveits? En nordisk tilnærming? En vest-nordisk? EFTA som plattform? En unik norsk bilateral avtale med EU? Det er på høy tid at dette debatteres og løftes fram. Jeg har ikke fasiten. Vi har ikke fasiten. Vi trenger sjøl oppdatert og ny kunnskap og informasjon. Våre nei-allierte trenger det. Det norske folk og norsk opinion trenger det. Vi må ikke risikere at vi kommer til 2012 og så er spørsmålet: EØS eller medlemskap? Da vil jeg også svare EØS. Sjølsagt. Men jeg vil at spørsmålet skal være: EØS eller en annen måte å ordne vår samhandel med EU på!

For å komme dit har vi en vei å gå. På landsmøtedelegatenes bord finnes det et faktaark nr. 1-2010 fra prosjektet ”Alternativ til EØS”. Nederst på arket ser dere tre logoer; logoene til Fagforbundet, El&IT-forbundet og Nei til EU. Dette prosjektet, som Nei til EU støtter både politisk og økonomisk, er de tre organisasjonenes svar på behovet for en alternativ-debatt. Under ledelse av Fagforbundet, med Sigbjørn Gjelsvik som prosjektleder og med støtte fra Bondelaget er dette forprosjektet under full utvikling. I 2011 blir det alvor!

Da snakker vi om et full-skala prosjekt. Mange flere aktører skal inviteres inn, med folk, penger og meninger. Men prosjektet er det som skal forsyne oss med ny kunnskap og nye ideer. Hente inn kompetente og kunnskapsrike mennesker, nasjonalt og internasjonalt, som kan bidra til å øke kunnskapen og flytte debatten. Lage utredninger og rapporter. Skrive kronikker. Avholde seminarer og konferanser. De fire første temaene er nevnt i faktaarket;

  • ILO (FN), ESA og den norske forskriften om offentlige anbud. Høyaktuelt!
  • Alternativdebatten i andre land; Sveits, Island med flere
  • EFTAs handelsavtaler med andre land
  • EØS og Grunnloven. Fra 1993 til i dag.

Som dere ser; Viktige, nødvendige og nyttige debatter. Ny kunnskap. Andre premisser. Og dette er bare begynnelsen.

Hva krever dette av oss?

  • Vilje og evne til skolering! Vi må ikke innbille oss at vi ”kan” dette. Vi må heller ikke innta en holdning om at det rekker om noen – som Dag Seierstad, Maria Walberg, Morten Harper  og Heming Olaussen kan det. DU må kunne det. Du må kunne snakke med familien, naboen, arbeidskameratene, treningskameratene om det. Du er ambassadøren – slik det har vært, og må være. Vel skal noen av oss delta på TV, skrive i avisa og så videre. Men som vi så grundig har lært: Det er ikke der kampen avgjøres! Så 2011 blir et skoleringsår. Men mer enn det. 2011 blir et forberedelsesår – til 2012 og 2013. Til den store EØS-debatten som kommer, eller vi skal sørge for kommer. Da må vi være forberedt! Kunne leksa. Ha prøvd ut argumentene. Laget Vett-hefter, Faktaark, fylt Standpunkt og (den nye) hjemmesida for egen del – og fått verdifull drahjelp fra det materiell prosjektet ”Alternativ til EØS” vil utstyre oss med.
  • Det må arrangeres møter og seminarer. Landet rundt. Interne og eksterne. Med egne og andre innledere. Første prioritet på alle fylkers arbeidsplaner for 2011. Har dere allerede laget en der dette var litt oversett eller glemt? Kast dem! Lag nye. Carpe Diem.
  • Se mulighetene! Det er vi – med våre allierte – som står for fornyelsen, alternativene, nytenkinga og grensesprenginga i den norske EU-debatten. Ikke de som bare har tenkt å komme med gammal ull i makeover-versjon. Dette er en historisk sjanse til å sette dagsorden for Norges framtid. Intet mindre! Da må hele landet tas i bruk, som et herværende parti pleier å si. Altså studie-, skolerings, møte- og debattaktivitet fra landsende til landsende. Prioritet nr. 1 for hele Nei til EU.
  • Og så må vi få med oss alle våre venner. I partier, fagbevegelse, landbruket, fiskeriene, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, norden-bevegelsen og så videre. Det er ikke nok at VI kan leksa vår. Den må spres. Det er litt 1994, om ikke fullt og helt. Mye de samme metodene, for deling av kunnskap, felles skolering og diskusjon, samla fokus. Det krever også sitt, i et kommunevalg- og landsmøteår, der mange vil ha mye annet å tenke på. Derfor vil vi sentralt invitere nei-alliansen til møter om dette. Derfor må dere gjøre det samme. Få en Sigbjørn Gjelsvik, Jan Tore Strandaas, Torunn Husvik, Heming Olaussen, til å komme rundt og dra opp perspektivene. Sett dagsorden!
  • Dette arbeidet står ikke i motstrid til det som gjøres i Europautredningen. Tvert i mot. Det vil på mange måter bygge på, supplere og også være et korrektiv til det arbeidet som vil bli gjort av Fredrik Sejersted, Dag Seierstad og de andre i det regjeringsoppnevnte utvalget. Alternativ-prosjektet vil søke å påvirke Europautredningen, slik Sejersted sjøl har invitert til. Med ny og annen kunnskap, med støtte til de som anlegger et kritisk perspektiv på EØS i utvalget. Men mer enn det – når Sejersted & co nå har bestilt en rekke utredninger på deltemaer, så må vi bruke dette. Ikke bare sentralt, men også lokalt. Det er klart en Dag Harald Claes kan inviteres til Stavanger for å foredra om norsk energipolitikk og EU. Vi får håpe han opprettholder sitt klare budskap om at Norge taper 4-6 milliarder årlig på å ha nedlagt det offentlige gassforhandlingsutvalget, slik han sa det i Tromsø for et par år siden. Han har sikkert mye annet å melde, om norsk oljepolitikk, vannkraft og så videre versus EU. Tilsvarende for de andre utrederne, og for medlemmene av utvalget. De kan bare si hva de sjøl står for (Utvalget har ingen offisielle standpunkter før sluttrapporten blir levert desember 2011), men det vil sjølsagt være interessant og viktig nok.

Altså: 2011. Skolering. Forberedelser. Aktivitet. EØS øverst på agendaen. Alternativer til EØS fram i debatten.

Det er tvingende nødvendig. EØS markspiser mer og mer av det norske samfunnet for hver uke som går. Jeg har litt på fleip kalt det ”5 minus i måneden.” EU gjør oss – via EØS  – dårligere i stand til å håndtere utfordringene i det norske samfunnet på en måte som er tilpassa og forankra i norske samfunnsforhold.

Det merkes særlig i arbeidslivet. EU stiller seg i veien for kampen mot sosial dumping. EU hindrer organisering og tariffavtaler, hjelper fram et uryddig arbeidsliv og truer ”den norske modellen”. Når til og med LO-ledelsen går mot arbeidsministerens knefall for ESA i saken om offentlige anbud, sier det alt. Andre er rasende på vikarbyrådirektivet, postdirektivet og utslaga som nå kommer av tjenestedirektivet. Det streikes og protesteres. Ikke bare i Norge. For den del, men også i Sverige, Danmark og i en rekke europeiske land. Men i Norge står fagbevegelsen spesielt sterkt. Derfor er den økende EU- og EØS-motstanden i norsk fagbevegelse viktig, og lovende. Nei til EU har utviklet et nært kampfellesskap med flere fagforbund, som i Alternativ til EØS-prosjektet, i kampen mot vikarbyrå- og postdirektivet med mer.  Det er av enorm betydning dersom vi skal makte å frigjøre Norge fra EUs tvangstrøye.

 

Det er viktig å få fram at det er mulig å vinne over EUs fri flyt-dogmatikk! Trond Giske har klart det – via EFTA-domstolen, i saken om Norsk Tippings spillemonopol. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vant fram i saka om differensiert arbeidsgiveravgift. Audun Lysbakken har gjort en formidabel jobb i forhold til et nytt forbrukerdirektiv. Sigbjørn Johnsen gjør så godt han kan i saken om bankinnskuddsgarantidirektivet, men ser ikke ut til å makte det. Denne saka er uhyre interessant: Her bestemmer Sveits – med sin banknæring – at de vil opprettholde sine garantier. Suverent, uten å måtte forholde seg til noe EU-direktiv, siden de ikke er med i EØS. Om Island hadde stått utafor EØS ville de sannsynligvis sluppet hele Icesave-saken. Og Norge kunne beholdt vår nasjonale bankinnskuddsgranti på 2 mill. i stedet for den EU-bestemte på max 800.000 kroner. Et skoleeksempel!

Uansett er det viktig å markere nasjonal sjølstendighet, motstand og vilje til å stå imot. Som i kampen mot postdirektivet. Saken kan vinnes! Og det er lett å mobilisere. Enten vi snakker om enstemmige kommunestyrevedtak, ordføreropprop, næringslivet utafor Oslo-gryta, aviser på lederplass, eller folk flest. Endelig et begripelig EU-direktiv! Hvem ønsker ned mot 3 dagers postombæring, og markedspris på frimerkene – som betyr tre eller fire ganger så dyr porto for folk og firmaer i ”distriktsNorge” – her inkludert Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø – som i Oslogryta? De som vil merke dette mest er nettopp firmaer, kommuner og offentlige instanser samt avisdistribusjon. Folk flest sender vel mest julekort, etter hvert. Men alle vil gjerne ha post og aviser seks eller i hvert fall fem ganger i uka.

Når denne talen holdes, har samferdselsministeren gjestet landsmøtet. Jeg veit ikke hva hun vil si, men jeg håper hun bringer godt nytt. Om at Arbeiderpartiet tar til fornuft, eller i det minste at saken trekker ut i tid. Tida jobber for oss, til å vekke opinionen, skape motstand, få folk til å reagere. Som i Tynset, der Hedmark Nei til EU gjorde en formidabel jobb med å spre informasjon, avholde et godt besøkt møte, stå på stand med Postkoms flyers – hvorpå 66 personer meldte seg inn i Nei til EU. Et strålende eksempel på dugandes politisk og organisatorisk arbeid, som fortjener landsmøtets anerkjennelse.

Kampen om datalagringsdirektivet er heller ikke avgjort. Her er forutsetningene og sitsen helt annerledes. En stortingsbehandling vil kunne gi flertall mot direktivet. Det vil være fantastisk! Både for personvernet, og for de av oss som mener vetoretten i EØS er til for å brukes når det kreves. Kampen står nå om Høyre, etter at AP-ledelsen ser ut til å ha tatt kontrollen over eget parti. Vi venter på EUs evaluering. Saklig står motstanderne sterkt. Bredden i motstanden er oppsiktsvekkende og unik. Saken uavklart. Også her har vi hørt samferdselsministeren som fagstatsråd. Nei til EU har vært aktive men diskrete medspillere for StoppDLD-kampanjen, sentralt og flere steder i landet. Nå avventer vi regjeringas behandling og innstilling for Stortinget, og avklaring i Høyre. Den burde gå mot nei, tatt den omfattende og demokratiske behandling Høyre eksemplarisk nok har gjennomført. Men demokratiet stopper åpenbart ved konklusjonen? Det skal nok mye til for en Erna Solberg å gå over i historien som den første ja-leder som sikret det første historiske veto mot et EU-direktiv. Vi får se. Kanskje EU redder henne ut av kattepina, om de i sin evaluering foreslår at EU skal gå lenger enn Høyre har bundet seg til. Reven har flere utganger.

Våre venner i Folkebevægelsen kjørte en vellykka valgkampanje foran EU-parlamentsvalget i 2009, med et strålende resultat. Deres slagord var: ”Skal EU bestemme alt? Nettopp. Sånn føler vi det også, enda vi er utenfor både fiskeri- og landbrukspolitikken, og har sjølstendighet på en rekke områder, tross alt. Danmark har sine unntak. Likevel altså; Skal EU bestemme alt?

Det siste – foreløpig siste – i rekka er forslag eller lovgivning i EU som spiser flere biter av den kaka som heter Norges Grunnlov. Den vi skal feire i 2014, om det er noe igjen av den.

EU vil la ESA bøtelegge eventuelle useriøse flyselskaper som opererer i Norge. I strid med Grunnloven. EU vil opprette et overnasjonalt finanstilsyn, som også skal holde øye med Norge. I strid med Grunnloven. Er det ikke på tide at EU begynner å respektere at Norge er et suverent land, som attpåtil to ganger har sagt nei til EU i folkeavstemminger? Og er det ikke på tide at norske ja-politikere også ser det som en aldri så liten oppgave å forsvare norsk Grunnlov? EU-tilpasninga når stadig nye, og uakseptable høyder.

Det er på tide å begynne å vikle seg ut av tvangstrøya. Få fram at en annen vei er mulig.

Det bør vi også få fram i den kommende kommunevalgkampen. Hvordan EU via EØS fungerer som ei tvangstrøye for det lokale sjølstyret, i kommuner og fylker. Her har det vært bedrevet framifrå nybrottsarbeid de siste par åra, under ledelse av Merete Furuberg og med Jens Kihl som prosjektleder. Kommunalpolitisk nyhetsbrev, eget nytt Vetthefte, (som ble ”anmeldt” av Klassekampen på lederplass!) et tett samarbeid med Fagforbundet, og et opplegg for kommunevalgkampen er noe av det som har dukket opp. Nyhetsbrevet går til 10.000 folkevalgte, og er mye lest.

Nå må vi bruke den politiske anledningen en valgkamp er til å få fram noen enkle budskap, til å være der folk er og synliggjøre oss, ta opp EØS-avtalen, postdirektivet eller andre aktuelle saker, verve til Nei til EU og styrke organisasjonen. Det er en anledning som må brukes! Det er sjølsagt ikke et stortingsvalg, så vi snakker ikke om den typen satsing. Likevel er dette foreslått som vår andre hovedsak i 2011, og den henger utmerket sammen med den første –som er alternativ til EØS:

Så vil jeg komme med en advarsel, midt oppe i begeistring for nei-målinger og ambisiøse planer. Vi må ikke tro at ja-siden har lagt seg stille ned for å dø. For det første har vi sett hvordan vinder kan snu fort. For det andre er alle de små nei-partiene på Stortinget i faresonen, faretruende nær sperregrensa. For det tredje har Europabevegelsen skjønt det. De bygger organisasjon, i fylke etter fylke. For det fjerne er regjeringskrise på ingen måte utelukket. Politikk er det muliges kunst. Det har også ja-sida skjønt.

Jeg vil avlegge Kristelig Folkeparti en liten visitt. I de årene jeg har sittet som leder av Nei til EU vil jeg si at samarbeidet med og forholdet til KrF har vært meget godt. Og det har vært viktig. Dagfinn Høybråten har vært en nøkkel til dette gode samarbeidet, sammen med nestleder Dagrun Eriksen, men også andre gode krefter. Nå er det duket for Knut Arild Hareide, slik vi kan forstå. Jeg synes det er svært lovende når Hareide uttaler i Klassekampen i går at han føler mer fellesskap med nei-siden enn med ja-siden. For Nei til EUs del vil jeg i hvert fall strekke ut en hånd og si at jeg håper Hareide vil videreføre arven fra Høybråten; Et åpent og skvært samarbeid mellom to organisasjoner som jobber for samme hovedmål – Å holde Norge utenfor Den europeiske union.

 

Vi er i beredskap for den eventuelle omkampen – om og når den måtte komme. Men det er ikke en ”vente-og-se” tilstand, det er et aktivt arbeid for å holde kunnskap og kunnskapsspredning på et høyt nivå, det er aktivt motstandsarbeid mot de ”verste” EU-direktivene, det er aktiv deltakelse i ulike slags EU-debatter i Norge, det er aktivt vennskaps- og solidaritetsarbeid utover Norges grenser, og det er altså nybrottsarbeid som det vi nå skal gjøre med ”Alternativ til EØS”-prosjektet.

Derfor vil jeg definere det vi skal gjøre som aktiv beredskap!

Vår nestleder Torunn Husvik var i NRK i går for å kommentere nok en god nei-måling. Spørsmålet en del journalister stiller er: Nå kan dere vel legge dere ned, dere har jo vunnet?

Vi får ta det som en seier at spørsmålet stilles. Samtidig viser det en journalistisk mangel på kunnskap om hva vi driver med, og hva slags oppgave vi har tatt på oss på vegne av det folket som har sagt nei til makta to ganger.

Aktiv beredskap altså. Men ganske stor vekt på aktiv.

Jeg sa at ja-siden har skjønt noe. Men det er jammen mye de ikke har skjønt også. Det historiske bokprosjektet vårt for eksempel For noen måneder siden fant Finansavisen ut at de skulle lage et oppslag på det. Oppslaget var helt OK, og viste dimensjonene i det vi har tatt på oss. Men så lot de Paal Frisvold få kommentere prosjektet, av en eller annen grunn. Hva klarte han ikke å lire av seg? Jo, følgende ”De – landbruket – pøser millioner av kroner på den bruneste og mest anti-markedsorganisasjonen i Norge”. Jeg vil bare for ordens skyld få nevne at det var samme Frisvold som kom til ledervervet i Europabevegelsen med følgende programerklæring: ”Det er på tide med en saklig EU-debatt i Norge”. Takk for bidrag, Paal.

Så skal sant sies – nok en gang var Frisvold mann for å ta sjølkritikk, riktignok bare på egen blogg – som vel har et noe mer begrensa nedslagsfelt. Det var ”brun” han hadde fått kjeft for. Resten lot han stå. Jaja. Jeg konfronterte Høyres generalsekretær med Frisvolds utsagn på vårt Rådsmøte. Den arme mannen kunne ikke gjøre annet enn å ta avstand fra sin med-kombattant. Det blir på en måte FOR useriøst.

Historiebokprosjektet vårt er derimot 100 % seriøst. Roar Madsen vil presentere seg seinere i programmet. Fylkene har gått inn i dette, billedredaksjonen er godt i gang, avtaler inngått, framdrift holdes. Finansiering er sikret. Det er et kjempeløft! Og det må sees som en del av den aktive beredskapen. Boka vil garantert styrke immunforsvaret på nei-sida, samtidig som kommende slekter vil finne oppdatert argumentasjon i en historisk kontekst. Jeg synes vi i Nei til EU skal være stolte av det vi er med på. Vi har talt og taler makta midt i mot. Vi har folket i ryggen. Vi kan stå for det vi gjør og sier. Vi rammes ikke av Finn Gustavsens perfide definisjon av en politiker; ”En som står oppreist uten ryggrad”.

Kjære venner. Nei-alliansen er intakt. Styrken til Nei til EU er intakt, og vokser. Vi har en flott ungdomsbevegelse, og en nyutspunget studentorganisasjon. Ny hjemmeside. Vi står sterkt faglig og kunnskapsmessig. Nei-siden har en overlegen ledelse på meningsmålingene. Men vi setter oss ikke i noen hvilestilling av den grunn. Oppgavene og utfordringene står i kø. Det er bare å velge – og prioritere. 

Da jeg var i Danmark på FBs landsmøte, ble jeg introdusert som ”lederen for verdens største EU-kritiske organisasjon”. Det er altså dere, mine venner.

Vi står foran 2011. Hva vil det året kreve av oss?

AKTIV BEREDSKAP!

  • At vi skal slåss for å få norske politikere til å rette ryggen og bruke veto mot postdirektivet. At vi skal få stoppet datalagringsdirektivet. At vi skal samarbeide med fagbevegelsen om å styrke kampen mot sosial dumping og for faglige rettigheter.
  • Vi skal gå inn i kommunevalgkampen med et opplysningsprosjekt – å få fram hvordan EØS rammer inn forutsetningene for lokalt sjølstyre, og dermed hindrer demokratiet i Norge – gjøre oss synlige og styrke Nei til EU. Men vi skal sjølsagt ikke stille til valg, om noen trodde det. Ikke skal vi heie på spesielle kandidater heller.
  • Vi skal åpne den svarte boksen. Vi skal åpne den norske EØS-debatten, peke på alle de andre mulighetene Norge har for å åpne en ny og annen vei mellom Norge og Brussel. Vi skal bruke 2011 på å skolere oss sjøl og andre, støtte opp om prosjektet Alternativer til EØS, slik at vi stiller forberedt til 2012 og åra etterpå.
  • Vi skal forsterke vårt nordlige engasjement, spesielt i forhold til Island og Vest-Norden, nordområdene og alt som har med energipolitiske, miljøpolitiske og geopolitiske utfordringer i det høye nord å gjøre. Men også overfor våre venner i våre naboland i Norden for øvrig, i Irland og i andre europeiske land er det behov for internasjonalt samarbeid, ny innsikt og kompetanse, til felles glede og nytte.

Sist, men ikke minst: Vi skal fortsatt være ”Verdens største EU-kritiske organisasjon”!

Takk for meg.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook