Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Lisboatraktatens globa...

Lisboatraktatens globale ambisjoner

Kronikk i Klassekampen 1. desember 2009 - av Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU:

Lisboatraktatens hovedprosjekt er en mer samordnet utenrikspolitikk og kvassere tenner i sikkerhetspolitikken. Men styrker det EU som internasjonal aktør?

Tirsdag 1. desember trer Lisboatraktaten i kraft. Den betyr ikke minst store endringer i EUs eksterne, internasjonale politikk. På samme måte som Fellesakten etablerte det indre markedet, Maaastrichttraktaten kom med euroen og Amsterdamtraktaten endret justisområdet, er det en mer ensartet utenrikspolitikk i bred forstand som er Lisboatraktatens hovedprosjekt.

De mest synlige uttrykkene for Lisboatraktatens globale ambisjoner er de nye stillingene som EU-president og «høytstående representant» i utenrikspolitikken. Presidenten, som velges for to og et halvt år om gangen, skal lede EU-rådet og dessuten være EUs ansikt utad. Utenriksministeren skal også representere EU utad og lede utenriksministrenes møter i rådet, i tillegg til å være visepresident i EU-kommisjonen. Stillingen velges for fem år.

De ferske utnevnelsene av lavprofilerte Herman Van Rompuy og Cathrine Ashton til hhv. unionens president og utenriksminister kan ses som en «reality check» for traktatens stormaktsambisjoner. Tyske Die Welt spissformulerte det mange tenkte når de beskrev personvalgene som «Selbstverzwergung», altså «å gjøre seg til dverg» (21. november). EUs historie har alltid vist stort sprik mellom ord og handling. Det er alt for tidlig å avskrive både Rompuy og Ashton eller realpolitikken i Lisboatraktaten.
Det har blitt sagt om den belgiske konservative kristendemokraten Van Rompuy at han ble valgt fordi han bare har vært statsminister i ett år og derfor ikke rukket å få sterke fiender blant de andre EU-landene. Han har dessuten en diskret stil og oppfattes ikke som noen konkurrent til medlemslandenes statsledere. Man skal imidlertid ikke sjekke Van Rompuys bakgrunn særlig nøye før man ser at han er langt fra noen upolitisk administrator. Han er en ivrig føderalist og forkjemper for et mer overnasjonalt EU. Utenrikspolitisk er han kjent for å støtte sterke bånd til USA.

Den konkrete rollefordelingen mellom presidenten og utenriksministeren på den internasjonale arenaen er uklar. Skal vi ta traktaten på ordet, er det utenriksministerposten som vil bli den toneangivende og mest operative. Med embetet setter EU større ressurser og et mer permanent fokus på den felles utenrikspolitikken.

Selvstendig utenrikstjeneste

EUs internasjonale aktiviteter har hittil vært atskilt mellom de sakene som EU-rådet tar seg av, det vil si den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det som EU-kommisjonen har hånd om, det vil si internasjonal handel, utviklingspolitikk og humanitær bistand samt det økonomiske samarbeidet med land utenfor EU.

Den britiske sosialdemokraten Cathrine Ashton kommer fra jobben som EUs handelskommissær. Når hun tiltrer stillingen som utenriksminister, smelter EU sammen kommisjonens avdeling for eksterne relasjoner med det høyrepresentantembetet som Javier Solana har hatt. Dermed etableres et «utenriksdepartement» som har hånd om både rådets og kommisjonens utenrikspolitikk, samtidig som utenrikstjenesten er en selvstendig enhet. Ashton blir ansvarlig for EUs relasjoner til andre land og organisasjoner. Hun skal lede EUs forsvars- og sikkerhetsoperasjoner, som de pågående operasjonene i Bosnia, Georgia og Afghanistan.

Lisboatraktaten legger store politiske og økonomiske ressurser til utenriksministerposten. I utdypende notater fra det svenske EU-formannskapet om hvordan traktaten skal forstås understrekes det dessuten at utenrikstjenesten skal styre seg selv både når det gjelder budsjett og personalhåndtering. EU-parlamentet får ingen direkte innflytelse over utenrikstjenesten. Ashton står imidlertid overfor store praktiske utfordringer. Ikke bare er rolledelingen i forhold til presidenten

Van Rompuy uklar, hun må også manøvrere med én fot i EU-kommisjonen og den andre i EU-rådet.

Ashtons maktbase blir et apparat på 5-7000 personer, hvor inntil 3000 vil være diplomater rundt omkring på planeten. Etableringen av utenrikstjenesten er trolig den største enkeltstående opprustningen av EU-byråkratiet noensinne. Selv mens det var usikkert om traktaten ville tre i kraft, startet EU-kommisjonen i vår opplæringen av de nye EU-diplomatene.

Lisboatraktaten gir også Ashton en formalisert rolle i FNs sikkerhetsråd. Det heter i traktaten at når EU har en felles holdning til en sak som behandles, anmodes EU-landene i Sikkerhetsrådet om å invitere utenriksministeren til å legge frem unionens holdning (pkt 38).

Flere flertallsvedtak

Traktaten bestemmer at EU blir én juridisk person, som betyr at unionen i seg selv kan inngå forpliktende internasjonale avtaler. I dag har EU forskjellig juridisk status i internasjonale sammenhenger. Nå blir EU og EF (altså den politiske unionsdelen og den økonomiske felleskapsdelen) omdannet til én juridisk person. Det betyr at EU i fremtiden kan inngå bindende avtaler med tredjelande og internasjonale organisasjoner som en enhet, selv om avtalene berører forhold innenfor både unionen (altså den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken) og fellesskapet (for eksempel handels-, utviklings- og miljøpolitikk).

Hovedregelen vil fortsatt være enstemmighet i utenrikspolitikken, men traktaten myker opp dette kravet på flere måter. EU-rådet kan med enstemmighet beslutte å gå over kvalifiserte flertallsvedtak på de delene av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken som ikke er spesifikt nevnt i traktaten. Når det gjelder sikkerhets- og forsvarspolitikken kan ikke den flyttes over til kvalifisert flertall.

Traktaten bestemmer dessuten at det er tilstrekkelig med flertallsvedtak på elleve områder av utenrikspolitikken, bl.a. Når det gjelder forslag fra utenriksministeren, oppbyggingen av diplomatvesenet, valg av utenriksministeren og det nye EU-fondet for utenrikspolitikk.

Så langt har vi sett at EU har en felles utenrikspolitikk i den grad stormaktene er enige. Den stadig mer omfattende utenrikspolitiske samkjøringen i EU skjer altså i hovedsak på noen få lands premisser.

Militære muskler?

EU-grunnlovens omstridte bestemmelser om felles forsvars- og sikkerhetspolitikk er beholdt ordrett i Lisboatraktaten, bl.a. at landene forplikter seg til å bygge opp sin militære kapasitet. EU skal ha en felles politikk som «vil føre til felles forsvar» (pkt 49) når EU-rådet bestemmer det med enstemmighet.

Det var på toppmøtet i Helsinki for ti år siden, i desember 1999, at EU besluttet å opprette en egen utrykningsstyrke. Med styrken ble det etablert egne institusjoner som er uavhengige av NATO. EU har også opprettet mobile kampgrupper, som kan rykke ut på kort varsel. Kampgruppene er operative, men er foreløpig ikke sendt ut på oppdrag.

Den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) blir tydeligere og rettsgrunnlaget bredere og mer konkret med den nye traktaten. Dette må forstås slik at EU har til hensikt å utvikle ikke bare den «myke» utenrikspolitikken, men også den spisse militære delen.

Lisboatraktaten inneholder en ny gjensidig forsvarsforpliktelse. Ved angrep på en medlemsstat skal landene komme hverandre til hjelp. Tilsvarende gjelder ved terrorangrep samt både naturlige og menneskeskapte katastrofer. I tillegg legger traktaten opp til at en indre kjerne av medlemsland kan gå videre i den militære integrasjonen hvis de ønsker det.

Det europeiske forsvarsbyrået blir nå skrevet inn i EU-traktaten. Byrået ble opprettet av EU-rådet i 2004 for å styrke EUs forsvarskapasitet, og dessuten bidra til forskning og teknologiutvikling samt skape et konkurransedyktig europeisk marked for forsvarsmateriell. Norge har for øvrig inngått en samarbeidsavtale med EU om forsvarsbyrået.

Svekket aktørkapital

Står Lisboatraktatens utenrikspolitiske ambisjoner i forhold til den internasjonale rollen EU har eller, nøkternt vurdert, kan innta? En første sentral motforestilling er EUs kroniske, og stadig voksende, avhengighet av å importere energi. Skal man peke ut ett motiv som kan forklare motorikken i mye av EUs utenrikspolitikk er det forsyningssikkerheten. Den avtroppende høyrepresentanten Solana har selv påpekt at unionens avhengighet av olje og gass fra ikke-demokratiske land kan alvorlig begrense unionens muligheter til å drive offisielle utenriksmålsetninger som menneskerettigheter, konfliktforebygging og demokrati.

Det er heller ikke gitt at utviklingen av militær slagkraft vil styrke EUs utenriksrolle. Tvertimot kan denne kapasiteten skape mistanker om fornyet imperialistiske ambisjoner med tap av anseelse og troverdighet i store deler av verden som resultat. Dette blir ekstra problematisk i og med at medlemslandene, i overskuelig fremtid, neppe vil forplikte seg til at EU overtar de vesentlige delene av forsvaret.

Et tredje poeng er EUs utydelighet i forhold til FN og om EU kan vedta tvingende militære operasjoner uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. EU-traktatene stiller ikke noe krav om FN-mandat, og EU-rådet har heller ikke gitt noen avklaring om at EU skal respektere FN i så henseende. Utviklingen i EU både institusjonelt og politisk har tvertimot gått i retning av mer selvstendige beslutninger. De militære styrkene som er etablert har ikke en særlig innretning til FNs rådighet, men primært på at EU selv skal være til stede med styrker i konfliktområder. I Finland har man endog gjort endringer i statsretten slik at militære operasjoner uten FN-mandat nå er lovlig. EUs egne retningslinjer for bruk av hæren sier at den skal kunne settes inn hvor som helst i verden. Alt i alt må mangelen på en avklaring fra EUs side forstås slik at styrken kan brukes uten at det foreligger et mandat fra FN.

Alt dette er forhold som svekker EUs kapital som internasjonal aktør. Om Lisboatraktaten ikke innfrir de globale ambisjonene, skyldes ikke det «noksagtene» Herman Van Rompuy og Cathrine Ashton, men snarere atskillig tyngre, strukturelle svakheter ved EU.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook