Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Makta bak overvåkingen
Overvåkningskamera
© zigazou76

Makta bak overvåkingen

Artikkel trykket i Klassekampen 30. januar 2010, skrevet av Dag Seierstad:

EU lar det sikkerhets-industrielle komplekset avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke oss.

Det utvikles et ”mektig, nytt ”interoperativt” europeisk overvåkingssystem som vil bli brukt både for sivile, kommersielle og politimessige formål og av hensyn til sikkerhet og militært forsvar”.

Det er konklusjonen i en undersøkelse som ble lagt fram i juni 2009 av Transnational Institute i Amsterdam og britiske Statewatch.. (Ben Hayes, ”NeoConOpticon. The EU Security-Industrial Complex”.

Dette overvåkingssystemet er starten på et nytt våpenkappløp der våpen peker like mye innover som utover. Det blir en stadig mer glidende overgang mellom operasjoner ”out of area”, sivil og militær kontroll av EUs yttergrenser og tett overvåking innafor disse yttergrensene.

Rapporten skisserer en utvikling av en verden med røde og grønne soner, med høyteknologisk overvåking og raske utrykningsstyrker, der det ikke er noe operativt skille mellom ”fredsbevaring” og ”krisemestring” enten det dreier seg om i forstedene til Basra eller Paris.

Dette er baksida av den utviklingen som har ført fram til mobiltelefonen, satelittnavigering, nettkameraer, Facebook, hypereffektive søkemotorer på internettet og alle andre høyteknologiske kommunikasjonssystemer som vi alle kan ha nytte og glede av.

I EU er det skritt for skritt bygd opp et ”offentlig-privat samarbeid” om å bygge opp et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten offentlig oppmerksomhet og uten politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og EU-parlamentet er bare gitt rett til symbolsk deltakelse.

I februar 2004 lanserte EU-kommisjonen et stort forskningsprogram for ”sikkerhetsforskning”, Preparatory Action for Security Research (PASR). Betegnende nok ble programmet forankra i EU-traktatens artikkel 157 om ”industriell konkurranseevne” og ikke i artikkel 163 om ”forskning og utvikling”. Dermed havna forskningsprogammet under EU-kommisjonens generaldirektorat for næringspolitikk og ikke under generaldirektoratet for forskning.

PASR førte fram til 39 forskningsprosjekt. 23 av dem ble leda av store rustningskonsern som Thales (Frankrike), EADS (Nederland), Finmeccanica (Italia), SAGEM/Safran (Frankrike) og ASD (Europas største lobbygruppe innen rustningsindustrien).

Thales har også leda en PASR-studie om ”europeisk sikkerhet”. Studien førte fram til rapporten ”New Approaches to Counter-Terrorism” som framholdt at tiltak for terrorbekjempelse også ville kunne være relevante i forbindelse med kriminalitet, større ulykker og naturkatastrofer. Det vrimler av slike studier der rustningsindustrien har spilt en hovedrolle.

PASR ble i 2005 erstatta av ESRAB (European Security Research Board) – tenkt som et mer permanent organ for å drive fram sikkerhetsforskning. Rustningsindustrien har 14 plasser i styret, medlemsstatene har 18 og forskningsinstitutter har 14. Til nå har styrelederne kommet fra rustningsindustrien.

Virksomheten til ESRAB ble i 2007 overtatt av ESRIF (European Security Research and Innovation Forum). ESRIF har en plenumsforsamling på 65 og 660 faste forskningrådgivere.

I plenumsforsamlingen er det ikke satt av noen plass til personvern- eller menneskerettighetsorganisasjoner. Det er pådriverne for overvåking, de politiske og de industrielle, som skal ha monopol på å avgjøre hva slags overvåkingsteknologi som skal utvikles.

Av de 660 forskningsrådgiverne er 443 fra tilbudssida, dvs. fra næringsinteresser innen rustnings- og sikkerhetsindustrien. Ingen av dem er fra forskningsmiljøer innen personvern og borgerrettigheter

To land utafor EU er med i ESRIF. Det er Norge og Israel. For Norge møter Frank Robert Berg fra Kredittilsynet i plenumsforsamlingen. Det er grunn til å spørre med hvilket mandat han stiller og hvem han rapporterer til.

For Israel møter en person fra anti-terroravdelingen i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Israel har en betydelig sikkerhets-industri, og en må regne med at den inngår i tett samarbeid med rustningskonsern innen EU. At Israel er med, viser hvilke frontlinjer anti-terrorarbeidet til EU ser seg tjent med å trekke opp i forhold til resten av verden.

Ifølge rapporten til Ben Hayes er medlemmene av plenumsforsamlingen oppnevnt av regjeringene og av EU. Ingen parlamenter har vært involvert.

Ifølge EU-kommisjonen er ESRIF ei ”uformell gruppe”. Den er ”verken et Kommisjons-organ eller en aktivitet drevet fram av Kommisjonen”. Det må si fall bety at EU-kommisjonen har overlatt utviklingen av et forskningsprogram til 1,4 milliarder dollar til ei ”uformell gruppe” som ikke står ansvarlig for noen offentlig eller folkevalgt myndighet.

Dermed står alle dører åpne for at de rustningskonsern som er sentrale i ESRIF, har alle fordeler i konkurransen om de forskningsoppdrag som EU-kommisjonen etter hvert utlyser på dette feltet.

Den vestlige deler av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene fort kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult, oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen.

Dit er det langt. Klimafiaskoen i København viser at ikke en gang når trusselen er akutt og felles, kan rike land avse noen smuler til hjelp for å mestre og mildne truslene mot mennesker i fattige land.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook