Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Minnenes politikk
© Eget foto

Minnenes politikk

Marina Popovic fikk Dag Seierstad-stipendet  i 2014 for masteroppgaven ”Remember Lampedusa” om flyktningtragediene i Middelhavet og EUs humanitære selvbilde. I denne artikkelen oppsummerer hun hovedfunn i oppgaven. Søknadsfrist for årets stipend er 1. september.

Taler fra EUs representanter vedrørende båtulykkene på Middelhavet viser at EUs egen struktur, politikk og system ikke blir kritisert eller tatt med i bildet, og heller ikke selve menneskene som reiser over havet og dør i forsøket. De er simpelthen ikke en del av fortellingen. I deres egen minnemarkering er ofrene fratatt en stemme, en plass og en rolle i historien. På den måten er de fjernet fra sin egen minnemarkering og fra den historien EU skriver.

EU har laget seg en identitet som normativt god med bakgrunn i at medlemslandene kollektivt tar avstand fra andre verdenskrig. Ut ifra dette har EU bygget sin politikk på verdier grunnet i menneskerettigheter, demokrati og moralsk universalisme. Samtidig er vi nå midt i en humanitær katastrofe i Middelhavet, som blir møtt med stadig økende sikkerhetspolitiske tiltak, framfor humanitære. Dette antyder at det er stor avstand mellom de verdiene som blir ytret i EUs uttalelser, og de verdiene som er til stede i politikken som blir ført.

Den 3. oktober 2013 forliste en båt utenfor den italienske øya Lampedusa hvor over 360 mennesker mistet livet. I dag er det nesten vanskelig å forestille seg hvor stort et sjokk dette var for media og lesere for bare tre år siden. Paven, den italienske statsministeren, EU-kommisærer og kommisjonspresidenten gikk alle ut med offentlige uttalelser og uttrykte sorg over ulykken. At mennesker i dag reiser og mister livet i Middelhavet vekker ikke på nær så omfattende reaksjoner fra offentlige instanser. Det har blitt daglig kost. Samtidig var ikke fluktruten over havet til Europa noe nytt i 2013. Ifølge International Organization for Migration (IOM) har det siden tidlig 2000-tall omkommet over 40 000 immigranter på havet , og et uvisst antall er savnet. Båtulykken utenfor Lampedusa markerte derimot et skille da ulykken var av et slik omfang at den krevde umiddelbar oppmerksomhet og respons fra samfunnet rundt. I ettertiden har tallet omkomne og immigranter som reiser over havet kun økt. Bare i 2016 er tallet på omkomne 4690 .

Hvilke verdier presenterer EU?

Etter Lampedusaulykken stilte EUs offentlige representanter opp til en minnemarkering, en mulighet til gjennom et offentlig sørgeritual å hedre og minnes de som hadde mistet livet i ulykken. Kranser ble lagt, statsbegravelser igangsatt og taler og stillhet holdt. I min masteroppgave ved NTNU ”Remember Lampedusa” , med støtte fra Dag Seierstad-stipendet, har jeg sett nærmere på hvilke verdier som har kommet til uttrykk gjennom minnemarkeringene til EU, og hvilken politisk betydning og påvirkning de har.

Å minnes og offentlig markere sorg er en mulighet til kollektivt å fordøye noe som angår et samfunn, og samtidig en handling som bygger en kollektiv identitet. Hvilke minner som får offentlig plass og betydning, bærer med seg en betydelig porsjon definisjonsmakt og derfor også politisk makt. Akkurat hvordan dette blir gjort av en så sammensatt og kompleks institusjon som EU, og hvilke identiteter og verdier som blir fremsnakket og representert, er verdt nærmere ettersyn. Især fordi det man ved Lampedusa skulle minnes, samtidig var og er et politisk betent tema, nemlig innvandring og grensekontroll.

Dette er ikke minst et politisk område hvor nasjonalstatene i unionen har vært minst enige om hvordan de skal forvalte, selv om mer og mer politikk i EU er styrt overnasjonalt. Hvordan har man da møtt denne tragedien når det har kommet til offentlig minnemarkering? Hva blir ytret i en europeisk minnemarkering, og hvilke verdier blir presentert når EU skal snakke på vegne av et samlet Europa eller et kollektivt ”oss”? Hvordan gjenspeiles dette i EUs politikk, og hva sier det om europeisk identitet?

”Never again” som utgangspunkt for en kollektiv europeisk identitet

For å kunne bygge en identitet som ikke truet den nasjonale identiteten, og samtidig inviterte til oppslutning og tilhørighet til Europa, ble det satt i gang identitetsbyggende prosjekt som skulle fremme og gjenspeile mottoet ”unity in diversity”. Dette har blitt gjort gjennom metoder tradisjonelt forbundet med nasjonalstaten, gjennom flagg, en offisiell EU-dag, egen valuta og til og med en egen EU-hymne. Men der frihandel og økonomisk samarbeid har kunnet ta i bruk harmonisering, ”spill-over” og utjevning av medlemslandenes politikk, har kultur- og identitetspolitikk vist seg å være et mer utfordrende område. Det som allikevel i størst grad har forenet Europa, og som Nobels fredspris i 2012 vektla, var EUs evne til å erkjenne og ta avstand fra grusomhetene begått under andre verdenskrig. Europeiske minnemarkeringer har derfor i stor grad basert seg på ritualer knyttet til andre verdenskrig. Dette har vært et viktig ledd i en forsoningsprosess, og som utgangspunkt for en felles europeisk fortelling hvor samarbeid, dialog og demokrati tilsynelatende vant over alliansebygging, realpolitikk og krig. Med rette har det blitt lagt kranser, bygget monumenter og museum som formidler krigenes forferdelige historie og viktigheten av å ”never again” la noe lignende skje.

En kollektiv avstand fra alt det nazisme sto for, krevde også en kollektiv omfavnelse av det motsatte, nemlig demokrati og menneskerettigheter. Derfor er det disse, sammen med EUs egne traktater, som har definert EUs verdier som union, og som gjennom parolen ”never again” har blitt ryggmargen i enhver tale og offentlig ytring fra EUs side. Samtidig har traktatene referert til medlemslandene som ”reunited” etter andre verdenskrig, som om de etter to omfattende kriser har funnet tilbake til sin opprinnelige fredelige tilstand, et forsøk på å male et bilde av Europa som en naturlig tilstand, fremfor en konstruert union. EU har derfor gjennom denne fortellingen bygd et selvbilde som er iboende godt, positivt, demokratisk og fredelig, og som tar avstand fra alt som strider imot dette.

Å ønske seg en positiv identitet er det i og for seg ikke noe galt i. Å ta utgangspunkt i denne når man politisk handler på tvers av disse verdiene, er derimot mer kritikkverdig. I minnemarkeringene etter Lampedusaulykken ble den positive identiteten bekreftet gang på gang, da EU i sine taler refererer til seg selv som ideologisk godt og som en trygg havn, og bygger sine argumenter på denne selvforståelsen. Samtidig argumenterer kommissærer i analyser jeg har gjort fra 2013 til 2015 for hvorfor det er nødvendig med politikk som vektlegger sikkerhetspolitiske tiltak, men gjør dette med en humanitær selvforståelse i ryggen. Dette gjør at man kan argumentere for at selv den strengeste innvandringspolitikken, eller mangelen av tilstrekkelige humanitære tiltak i møtet med flyktningekrisen, allikevel er gjort med gode intensjoner, da det er slik EU refererer til seg selv.

Fra humanitær til sikkerhetspolitisk

Når jeg i min masteroppgave har valgt å se på minnemarkeringer, og i dette tilfellet offentlige EU-taler, er det for å belyse den politiske kraften i det å minnes noe kollektivt. Å definere noen historier og skjebner som viktige og som verdige til plass på offentlige museum, gater og torg, og andre som ikke, er å definere hva vi anser som verdifullt og viktig i et samfunn og i hvor stor grad et samfunn er villig til å erkjenne sine egne feil og lære av dem. EU påstår å ha lært av andre verdenskrig, og dermed kommet frem til et sett av verdier som bygger på menneskerettigheter. Samtidig rettes det sterk kritikk mot både regelverk og rutiner for hvordan immigranter er behandlet ved grensene, som strider med grunnleggende menneskerettigheter .

I dagene som fulgte ulykken utenfor Lampedusa i 2013, ble det holdt offisielle markeringer til minne for ofrene. Året etter ble det også holdt en minnemarkering for ulykken. I 2015 var flyktningkrisen et faktum, og antallet mennesker på flukt og døde, hadde for lengst forbigått antallet ofre fra 2013. Dermed ble det ingen minnemarkering for Lampedusa, det enkelte tilfellet og den enkelte ulykke. I uttalelser ble det fra nå av referert til selve situasjonen, og den ble igjen definert som en krise. Samtidig ble det kuttet i budsjett og tiltak som kunne redde liv da man gikk fra Operasjon Mare Nostrum til Operasjon Triton.

I de tidlige minnemarkeringene tok daværende Justis- og innenrikskommissær Cecilia Malmström avstand fra omstendighetene som forårsaket ulykken. Samtidig identifiserte Malmström trusselen som migranter kjemper mot som et kriminelt nettverk av smuglere. På den andre siden ble EU referert til som en trygg havn som mange søker seg til med ønske om et bedre liv, og med utgangspunkt i EUs grunnleggende verdier ble medlemslandene oppfordret til mer solidaritet og ansvarsfordeling. Det som derimot er bemerkelsesverdig, er alt som ikke blir nevnt, verken med ulykken utenfor Lampedusa, eller ved senere taler under nåværende kommissær Dimitris Avramapolous. Først og fremst er de som minnemarkeringene er til for utelatt, nemlig de menneskene som mistet livet på havet. I mine analyser av taler fra EU vedrørende båtulykkene på Middelhavet var ofrene gjennomgående minimalt referert til. Taletid ble heller gitt motsetningsforholdet mellom ”det gode” EU og ”de onde” smuglerne, og talene maler et bilde hvor trusselen som preger Europa i form av smuglerne må bekjempes med økte sikkerhetstiltak. Her blir ikke EUs egen struktur, politikk og system kritisert eller tatt med i bildet, og heller ikke selve menneskene som reiser over havet og dør i forsøket. De er simpelthen ikke en del av fortellingen. I deres egen minnemarkering er de fratatt en stemme, en plass og en rolle i historien. På den måten er de fjernet fra sin egen minnemarkering og fra den historien EU skriver. Her har minnemarkeringen direkte funksjon som en politisk plattform hvor EU kan definere den ønskede fortellingen, et narrativ hvor immigranter simpelthen ikke er tilstede.

EUs verdier og ønskede identitet baserer seg altså på demokrati og respekt for menneskerettigheter, og henter dette som en sår lærepenge fra sin egen nære historie fra andre verdenskrig. Spørsmålet er om det er nok å si dette mange nok ganger og referere til det i hver eneste tale, da disse verdiene i stor grad er fraværende i politikkområdene som berører migrasjon og grensekontroll. I stedet for å integrere verdiene i politikken som blir ført mot en mer humanitær tilnærming til migrasjon, får EUs verdier heller funksjonen av å legitimere politikk som har røtter i sikkerhetspolitikk, fordi man hele tiden definerer seg selv som ”god ” i motsetning til de ytre farene, i dette tilfellet smuglerne.

Minne som politikk

Minner, eller mangelen av dem, utgjør i denne sammenhengen et sterkt politisk verktøy. Det vi minnes, samles rundt, og det vi gir plass til i våre gater, torg og vår felles offentlighet, bærer stor symbolsk kraft. Det er også med på å kategorisere hva som er verdt å holde frem i dagslys, og hva som skal forbli skjult, og dermed hvilken historie som skal fortelles om ”oss”. Å bygge identiteter baserer seg i stor grad på å definere seg selv mot noe annet, det finnes et oss, og det finnes et dem. I tilfellet med minnemarkeringene rundt Lampedusa, var dette en motsetning mellom EU og smuglere.

Hva med de menneskene som ikke passer innenfor kategoriene til denne historien og som ikke blir gitt plass? Migrasjonsforsker Hein de Haas påpekte hvordan ”post-mortem borgerskap” ble gitt til ofrene etter Lampedusaulykken , samtidig som bøter ble gitt til de som hadde tatt seg ulovlig inn i EU, og den groteske absurditeten i dette. Død, men borger av EU. Det må være mulig på den ene siden å ta EU på ordet og kreve at den politikken som blir ført også gjenspeiler verdiene som er å finne i unionens grunnleggende traktater. Samtidig som man forestiller seg andre måter å organisere nåværende migrasjonspolitikk, over- eller mellomstatlig, men som veier det humanitære behovet tyngre enn det sikkerhetsmessige. Hvis ikke, vil mangelen av empati og humanitær tilnærming bli et nytt, mørkt kapittel i Europas selvoppfattelse.

Å faktisk redde liv og bruke ressurser på tiltak for dette må alltid prioriteres, men det utelukker ikke at man samtidig gir plass i en kollektiv bevissthet til å sørge over de livene som har gått tapt. Ved å utelukke disse skjebnene fra den offentlige fortellingen, blir vi også fratatt muligheten til å identifisere med og relatere til dem. Samtidig er det ikke til å overse at tusenvis av mennesker har mistet livet så langt. Jo mindre vi snakker om dette, og jo mindre vi minnes og erkjenner også Europas ansvar for disse livene, jo mer vokser fortellingen om de som ikke fikk komme inn. Det sier således ikke noe om dem, men om oss og hvordan vi valgte å forholde oss til humanitær nød.

Les hele stipendoppgaven: ”Remember Lampedusa. A post-structural discourse analysis of European commemoration in the Mediterranean ” (masteroppgave i europeiske studier, NTNU i juni 2016).

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook