Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Minneord om Ole Kopreitan
Ole Kopreitan
© Dagsavisen

Minneord om Ole Kopreitan

Ole Kopreitan døde brått på søndag hjemme på Råholt ved Eidsvoll Verk. Så seint som på torsdag var han på plass på kontoret til ”Nei til atomvåpen” i Youngsgata 4 i Oslo. Der har han vært før halv sju seks dager i uka – når han ikke har vært på reise i arbeidet mot atomvåpen.

Ole Kopreitan er født 19. september 1937. Faren døde da han var tre år gammel, og mora flytta fra Hitra til Eidsvoll med da han var ti.

I flere tiår har Ole Kopreitan vært en fast del av gatebildet på Karl Johan med den ombygde barnevogna full av plakater, hefter, løpesedler og jakkemerker om saker han brente for. ”Gi det du syns”, var svaret til Ole når det ble spørsmål om betaling.

Utan Ole Kopp hadde Folkebevegelsen blitt ein papirtiger”, skrev Andreas Hompland og Ivar Torvik i boka ”De ulydige” som ble utgitt til Ole Kopreitans 50-årsdag i 1987. Det er spissformulert sagt, og for det norske folkestyrets skyld får vi håpe at det ikke er helt sant. Men at Ole Kopreitan er den enkeltperson som betydde mest for nei-seieren i 1972, er sikkert riktig. Og enda viktigere: Ole Kopreitan er den enkeltperson som bidro til at flest andre mennesker også engasjerte seg i arbeidet for å holde Norge utafor det som den gang het EEC.

Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC ble stifta 28. august 1970 etter at stortingsflertallet i juni hadde godkjent å sende en søknad om medlemskap. Ingen hadde klare planer for hva denne folkebevegelsen skulle gjøre og hvordan den skulle jobbe. Men få uker etter stiftelsen rykka Ole Kopreitan inn i kontorene sammen med en håndfull venner og bekjente og begynte å organisere alt som måtte organiseres – stands, møter, medlemsverving og lokallag.

Han starta ikke på bar bakke. Gjennom uttallige aksjoner – mot apartheid, mot Vietnamkrigen, for Mardøla-aksjonen, for Altaelva – hadde han et nettverk av aktivister å trekke på. Som reisesekretær og partisekretær i SF i 1967-69 hadde han stifta SF-lag over hele landet og hadde”personkjennskap i dei underligaste avkrokar der som ingen kunne tru han hadde vore” (Hompland/Torvik)

Dessuten: ”Ole Kopp har samlemani. Han er Espen Askeladd som aldri kastar noe han finn, for ein kan aldri vita kva som kan koma til nytte. Og Ole Kopp hadde meir enn ei skreppe å lagre det i. Han hadde ein heil låve på Eidsvoll. Der hadde han mellom nye anna også store mengder trykksaker og brosjyrer frå anti-EEC-aksjonen i 1962. … Folkebevegelsen fekk dei i hyllene sine før dei hadde trykt eit ark sjøl.”

For Folkebevegelsen gjorde Ole Kopreitan seg uunnværlig lenge før han etter noen måneder ble ansatt som en slags altmuligmann både på kontoret og ute i organisasjonen.

Innsatsen hans for Folkebevegelsen er nok det ypperste eksemplet på det han sjøl kalte ”demokratisk grunnarbeid”. ”Det skjer ingen ting i et demokrati hvis folk bare venter på neste kaffe latte. Et levende demokrati forutsetter at det blir brukt”, sa Ole Kopreitan i et intervju med Romerikes Blad for et halvt år sia. Han levde som han lærte.

I 2002 fikk Ole 60.000 kroner i erstatning og oppreisning fordi han hadde vært utsatt for ulovlig politisk overvåking gjennom 22 år. Samme året fikk han Zola-prisen for sivilt mot (sivilcourage). Et eksempel på den anerkjennelsen han etter hvert fikk – også fra politiske motstandere - er at Kåre Willoch var til stede under utdelingen og gikk fram og gratulerte Ole med prisen.

For Nei til EU

Dag Seierstad

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook