Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Nei-sidas første store...

Nei-sidas første store seier! Hva nå?

Det som skjedde den 25.september 1972 var bare helt fantastisk! For første gang etter krigen fikk ikke makthaverne det som de ville. Folkeflertallet sa nei i ei folkeavstemming om Norge skulle tilslutte seg EU (den gang EF).

AP, Høyre, arbeidsgiverne, Aftenposten, VG og resten av Etablissementet led nederlag i en demokratisk prosess som skapte et engasjement og en politisk deltakelse vi knapt har sett maken til her i landet; Godt over 90 % av de stemmeberettigede brukte stemmeretten etter en folkeopplysningskampanje og en politisk mobilisering uten sidestykke.

Nei-siden ble ledet og koordinert fra Folkebevegelsen mot EF, og dens legendariske ledere, Hans Borgen, Arne Haugestad og Ragnar Kalheim, i en sterk allianse der også kristenfolket inngikk. Det var bredden i motstanden, kombinert med politisk kløkt og en massiv grunnplansorganisering som sikret seieren. Dette er kjennetegn også fra omkampen i 1994. Fra nei-siden, denne gang representert ved Nei til EU, ble slagordet: "De har makta, media og millionene - vi har menneskene". Det viste seg å holde stikk.

Og også denne gangen ble den enorme mobiliseringen helt avgjørende. Tett opp under 90 % deltok, og nei-siden vant med 52,2 mot 47,8 %. Seieren i 1972 er absolutt verdt en markering. Om to år blir det mer av det, da vil nei-siden feire vårt 20-års jubileum, blant annet med en historiebok i praktutgave.

Er dette bare nostalgi fra fjern fortid? Sjølsagt ikke. EU er fortsatt en realitet, og norsk ja-side har aldri kommet over skuffelsen over nederlagene. Drømmen om å ta plass ved "det europeiske bord" lever fortsatt, om ikke i beste velgående. Hos Erna, Jens, Jonas og den nye NHO-direktøren. Med 75 % nei og 15% ja på målingene virker nok de gule EU-stjernene fjernere en noensinne.

Når EU-entusiastene i Norge likevel ikke tar dette altfor tungt, er det nok fordi de har funnet seg en erstatning som langt på vei ivaretar des interesser, i EØS-avtalen. Og sjøl om EU alltid repeterer høflig at "Norges plass ved bordet står ledig" veit EU godt at man har fått en tung innflytelse over norsk politikk og samfunnsliv også uten at Norge har gått inn i unionen for fullt.

Derfor er det en direkte sammenheng mellom den EF-kampen som ble utkjempet i 1972, den som ble vunnet i 1994 og den kampen som føres i dag om EØS-avtalene framtid. EØS er så mye mer enn en handelsavtale. Den griper tungt og direkte inn i styringen av Norge, av utformingen av norsk lov- og regelverk, og i den norske samfunnsutviklingen.

Via denne helt spesielle àvtalen som i realiteten berører kun tre land i verden; Norge, Island og Lichtenstein, har EU fått en makt og innflytelse i Norge som man med stor rett kan stille et alvorlig spørsmålstegn ved. Var det ikke nettopp mye av dette vi sa nei til i 1972? Og i 1994? Og som vi sier nei til i dag?

Handler ikke EU-kampen helt grunnleggende sett om norsk nasjonal suverenitet, om folkestyrets betingelser og om friheten til å bestemme vår egen samfunnsutvikling uten å bli overstyrt fra Brussel?

Når vi denne dagen skal markere 40-årsjubileet for 25.september 1972; Har da den tidligere SF/SV-kjempen Finn Gustavsen fått rett i at "vi vant folkeavstemminga, men har tapt hver dag siden"? Jeg vil ikke gå så langt. Det er fremdeles nok av gode grunner til å stå utafor et EU som beveger seg i hurtigtogsfart mot en fullblods politisk union, og i retning et Europas Forente Stater (USE).

Mulighetene til å føre en sjølstendig politikk er i alle fall helt andre utafor enn innafor EU. Og vi har sett eksempler på et sjølstendig Norge i verden: Norge har vært et foregangsland i å bekjempe såvel klasebomber som landminer, vi har gått foran i global bekjempelse av kvikksølv og har høstet bred anerkjennelse for initiativ i internasjonale klimaforhandlinger m.m.

Norge er heldigvis ikke en del av EUs tildels kriminelle fiskeripolitikk, går klar av EUs felles landbrukspolitikk, og er ikke underlagt tvangsregimet Euro. Det er fremdeles mange gode grunner til å motstå EU-propagandaen.

Ikke desto mindre er det et kjempeparadoks at norske politikere har latt EU få så mye makt i Norge som unionen vitterlig har. Spesielt i fagrørsla reises det nå motstand mot ei samfunnsutvikling styrt fra Brussel, der såvel norske tariffavtaler, norsk arbeidsrett og et anstendig arbeidsliv undergraves via EU-lovgivning importert av alt for servile norske myndigheter.

Nå reises nok en gang kravet om nasjonal sjølstendighet og demokratisk styring i vårt eget land. Den tredje store EU-kampen i Norge vil ventelig ikke handle om norsk innlemmelse i den politiske unionen EU, men om å erstatte en ydmykende EØS-avtale med en ordinær bilateral handelsavtale.

En annen kamp, men likevel mye av den samme kampen som ble kjempet både i 1994 og i 1972.

© Rolf Groven

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook