Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Norsk EU-motstand, nor...

Norsk EU-motstand, nordområdene og vest-nordisk samarbeid utenfor EU

Det er spennende å bringe sammen EU-motstandere fra de nordiske land som står utenfor Den Europeiske Union og utforske muligheter for samarbeid, felles prosjekt, grunnlag for noe som kan være et felles alternativt forum og en felles referanse for oss som ikke er opphengt i EU som det eneste alternativ.

Jeg vil, på vegne av Nei til EU, få takke for enestående mulighet til å snakke til denne forsamling her i dag.

Dette er et historisk møte, og jeg håper at det kan innebære starten på noe stort og nytt i nord.

Det er spennende å bringe sammen EU-motstandere fra de nordiske land som står utenfor Den Europeiske Union og utforske muligheter for samarbeid, felles prosjekt, grunnlag for noe som kan være et felles alternativt forum og en felles referanse for oss som ikke er opphengt i EU som det eneste alternativ.

Dessuten er jeg spesielt glad for å få høre mer om situasjonen for Færøyene og Grønland. Norske medier er svært opptatt av det som foregår sør for oss, og er i mindre grad

Vest-vendt, dvs. de hopper over Grønland og Færøyene – og drar heller til USA , om de skal vestover.

«Islandssuget» i norsk EU-debatt

Apropos norske media. Det ble også skrevet alt for lite om vårt broderfolk på Island, før 2008. Men da finanskrisen slo til, brått og hardt, fikk det mye oppmerksomhet i Norge. Og da det ble klart at sosialdemokratene ville komme i regjering og at det kunne bli aktuelt med EU-søknad, ble det fart i norske medier og Islands-debatten i Norge. Norske medier er i all hovedsak det vi kaller ja-medier, i favør av norsk EU-medlemskap. Nei til EU forsøkte å helle litt kaldt vann i blodet. Island har aldri tidligere vært noen sentral del av norsk EU-debatt. Så hvorfor nå? Det ble fra norsk ja-side forsøkt laget en lineær beskrivelse som gikk direkte fra Islandsk søknad til islandsk medlemskap, derfra til sammenbrudd av EØS-avtalen og deretter norsk EU-medlemskap. Dette er det rene tøv, og det sa vi klart og tydelig. For det ble vi utskjelt på lederplass i landets største avis.

Nå er det stille. Helt stille. Men Island har faktisk søkt, så nå burde det være en ivrig heiagjeng i Norge?! Bortsett fra noen delegasjoner fra en svak norsk ja-side (Europabevegelsen) har ja-siden i Norge har åpenbart gitt opp troen både på islandsk medlemskap og på de eventuelle konsekvensene for norsk opinion. Det har sikkert også hjulpet at ja-sidens helt, utenriksminister Jonas Gahr Støre, har holdt en edruelig linje i denne saken. Han klargjorde at EØS ikke er konstruert for et bestemt antall land, at en eventuell islandsk exit ville bli kompensert ved justering av regelverket og at, sitat: ”Så lenge 1/3 av tyske og franske husholdninger lager maten sin på norsk gass, vil EU være interessert i ordnete handelsforhold med Norge”. EU på sin side bekreftet utenriksministerens vurdering. Og det er jo sjølsagt. Er det politisk vilje finnes det politiske løsninger. Mer om utenriksministeren og hans EU-agenda seinere.

Jeg ser forresten i dagens aviser at også noen på Island fremmer disse advarslene mht. EØS. Jeg vil si: Hør på fornuft, i stedet for på propaganda. Bevisbyrden for de s.k. «problemene» ligger i alle fall hos de som hevder dette.

Nei-sidens kompetanse og erfaringer

Jeg vil bare fastslå – uten på noen måte å mene å fornærme våre islandske venner – at Island aldri har vært noen sentral del av norsk EU-debatt, og at ja-sidens forsøk på å legge et nytt kort i kortstokken – Islandskortet – hadde preg av politisk desperasjon overfor en sterkt EU-kritisk opinion. Nei-sidens engasjement overfor Island og islendingene har derfor først og fremst karakter av fellesskap – vi unner dere ikke den skjebne å bli oppslukt av EU.

Dessuten har vi flere erfaringer med EU, gjennom to søknader og to folkeavstemminger – og to ganger nei fra folket! – og vi har ført en aktiv og opplyst EU-debatt i 40 år. Vi mener m.a.o. at vi har noen viktige erfaringer og viktig innsikt å bidra med. Det kan kanskje komme godt med, nå som EU har etablert seg med egen ambassade, og sprøyter inn millioner av kroner til så kalt nøytral forskning og informasjon. Det er lite troverdig.

Like lite troverdig som da EU gikk direkte inn i den irlandske omkampen om Lisboatraktaten og både direkte og indirekte finansierte ja-sidens budskap med ”objektiv informasjon” til millioner av euro for å få det ”eneste rette resultat – et ja” som den framtredende EU-politiker Jean-Claude Juncker sa det foran folkeavstemmingen. Det lykkes de med, godt hjulpet av finanskrisa og folks følelse av utrygghet. Den samme følelsen, vil jeg tro, islendingene satt med i 2008 da bankene kollapset.

I en EU-debatt trengs det mot-ekspertise, alternative fakta og oppdatert kunnskap. Vi tror i all beskjedenhet at det er nettopp her Nei til EUs styrke ligger. Og vi bidrar gjerne med vårt vennskap og vårt samarbeid. Det tror jeg kan trengs, for det er all grunn til å anta at EU mener «serious business» mht, islandsk EU-medlemskap. Og jeg tror det er vel så mye Islands strategiske beliggenhet som ligger i vektskålen, som deres fiskeri- og energiressurser. Ingen må bli overrasket om EU vil tilby generøse overgangsordninger, en fiskerikommisjonær og investeringsstøtte for å få et skikkelig fotfeste i nordområdene og Arktis – mer om dette temaet senere.

Hva er så situasjonen i Norge:

Vi har hatt nei-flertall i folket i 66 måneder, siden april 2005. Fra juni i år – i samband med den økonomiske krisa og eurokrisa i EU, økte oppslutningen om nei-standpunktet til over 60 %. Det er historisk høyt! Ja-siden sank på sin side til et historisk lavmål – ned til ca. 25 % tilslutning. Det betyr at det er ingen EU-omkamp i sikte. Det er nei-flertall i alle grupper i folket. Begge kjønn, alle landsdeler, alle inntektsgrupper. Det er til og med nei-flertall blant velgerne til Høyre, som er det eneste aktive ja-partiet i Norge, og et klart nei-flertall blant de sosialdemokratiske velgerne. Og det er sterkest nei-flertall blant gruppa unge under 30 år.

Diskusjonene i Norge går nå mer om EØS, og EØS-direktiver, og de andre samarbeidsavtalene mellom Norge og EU, som Schengen-avtalen, forsvarssamarbeidet, utdanningssamarbeidet osv. Regjeringa har satt ned et utvalg som skal evaluere de norske erfaringene med disse avtalene, og spesielt med EØS – den såkalte Europautredningen, under ledelse av professor Fredrik Sejersted. Dag Seierstad, som er her i dag, er også oppnevnt av regjeringen til å være medlem av dette utvalget, som ventes å avlegge sin sluttrapport ultimo 2011. Da er det ventet at vi får en bred EØS-debatt i Norge. Det kan gi en stor mulighet for å bringe inn i den norske debatten alternative ideer og tanker om hva slags samarbeid Norge og det norske folk kan være best tjent med framover.

 

Nei-siden er sterk både politisk og organisatorisk.

Nei til EU har 30.000 medlemmer – 7 av dem er statsråder i den norske regjering.

Vi er en tverrpolitisk organisasjon, med støtte fra de to regjeringspartiene SV og Senterpartiet, og med aktiv deltakelse fra ledende krefter i de to sentrumspartiene Venstre (liberale) og Kristelig Folkeparti og også fra nei-siden i det største partiet Arbeiderpartiet. Dessuten flere mindre partier. Vi har støtte fra sterke krefter i fagbevegelsen, fra landbruket, fiskerorganisasjoner og noen miljøorganisasjoner. Vi er organisert over hele landet.

Vi bringer med oss en organisasjonskultur og en organisasjonsbevissthet hentet fra de to store EU-kampene i Norge, 1972 og 1994. Vi har lært. At menneskene kan beseire makta, media og millionene, som vi sa det i 1994. Vi nyter bred tillit og anerkjennelse i Norge, og er kjent som en kunnskapsbasert og faktaorientert organisasjon. Våre motstandere i Europabevegelsen vil nok helt sikkert karakterisere oss annerledes…

I Norge har vi Europas laveste arbeidsløshet på ca. 3 %, vi bygger ut offentlig velferd, og har en velutdannet befolkning. Norge er en moderne velferdsstat, med et godt omdømme internasjonalt, og orden i finansene nasjonalt. For ordens skyld: Kombinasjonen naturressurser, demokrati og bruk av oljeinntektene på fellesskapet er kjennemerket. Også Saudi-Arabia, Kuwait, USA og Russland har olje og/eller gass. Men de bygger ikke velferd for hele befolkningen av den grunn. Det er altså ikke nok med naturressurser, man må altså ha en demokratisk sosial fordelingspolitikk i tillegg. Det har Norge.

Norden på vei opp i den norske debatten

Regjeringas Soria Moria-erklæring, som den regjerer på grunnlag av sier: Ingen EU-søknad. Den regjerer på grunnlag av EØS-avtalen. Det er et kjent kompromiss i Norge mellom ja- og nei-partier, slik at det kan etableres regjeringer over denne demarkasjonslinjen i norsk politikk.

Det er en viss og til dels økende interesse for nordisk samarbeid, noe jeg håper kan ha blitt demonstrert her på Island de siste dagene. Sjøl om motkreftene til dette perspektivet er sterke. Ikke minst de konservative i Sverige er skeptiske til alt som ikke kommer fra EU. Men Tobinskatt er satt på agendaen. Lederen for KrF, Dagfinn Høybråten, er en ivrig forkjemper for den nordiske tanken, og regjeringspartiet SV ser ut til å ha fattet ny interesse for ideen. Men på den andre siden har man utenriksminister Støres kalde skulder til Færøyenes EFTA-interesse. Det er svært skuffende, og må også forstås i en EU-kontekst.

Nei til EU er heller ikke imponert over den alt for begrensete norske solidariteten med Island i 2009. Regjeringa var alt for opphengt i hva EU, de nordiske EU-landene og IMF ville gjøre. Den burde demonstrert en tydelig solidaritet på et sjølstendig grunnlag, slik Færøyene gjorde på en imponerende måte. Nei til EU var og er kritiske til regjeringens svake handlemåte.

Nordområdene.

En av de store begivenhetene i norsk politikk dette året er avtalen med Russland om delelinjen i Barentshavet, etter mange tiårs forhandlinger. Avtalen med Russland om Barentshavet viser nok en gang at Norge utmerket kan håndtere våre interesser generelt og nordområdene spesielt på et selvstendig grunnlag utenfor EU. Fremtredende ja-folk har gang på gang hevdet at eneste farbare vei til løsning med Russland er via EU-medlemskap. Europabevegelsens leder Paal Frisvold skriver i organisasjonens pamflett Nærvær og fravær til besvær. Om Norge, EU og nordområdene bekymret om «Norsk alenegang i nord»: «I 35 år har Moskva lekt gjemsel med norske regjeringer om grenselinjen i nordområdet. Norge har kan hende Havretten på sin side. Men står vi alene, er det likevel ikke gitt at våre interesser blir hørt.» Så feil kan man altså ta – når man har grenseløse tiltro til EU og ditto nedvurderer Norges rolle og handlingsrom.

Folkeretten er den naturlige og selvsagte rammen også når vi skal diskutere muligheter og utfordringer i nordområdene. Norge har spilt en betydelig rolle i utviklingen av den internasjonale havretten. Det viser at forutseenhet, gode argumenter og geografisk legitimitet kan bety vel så mye som klassisk stormaktstyngde. Det bør stå som forbilde for norsk politikk i nordområdene – også overfor EU.

Klimaendringene vil ventelig slå inn først og kraftigst i polområdet. Om få år kan Arktis være fri for is om sommeren. Ismengden om vinteren blir også mindre. Det betyr alarmerende utfordringer både for de som bor der og dyrelivet. Samtidig åpnes nye muligheter for skipstrafikk og utnyttelse av hittil utilgjengelige naturressurser.

Forventningene om store olje- og gassressurser er EUs hovedinteresse i nordområdene. EU importerte i 2006 54 prosent av energiforbruket. Importavhengigheten vil øke til 70 prosent innen 2030, i følge EU-kommisjonen. Da må 90 % av oljeforbruket og 80 % av gassen dekkes av import. Dette er ikke bare en energipolitisk hodepine, men også unionens største sikkerhetsproblem. Russland er som kjent EUs viktigste leverandør av olje og gass, med Norge som nummer to. Hvor viktig det er for EU å sikre tilgangen til nye, stabile energileveranser ser vi både i unionens fremstøt i middelhavsområdet og Afrika, og i forhold til nordområdene.

Et grunnleggende spørsmål, som sjelden blir stilt, er hvor ønskelig det er ut fra nordiske interesser med et økt EU-engasjement i nord? Altfor ofte preges norske myndigheters tilnærming til EU av en oppfatning om at Norge er mye mer avhengig av EU enn omvendt. I forhold til energiforsyningen og nordområdene er dette en feilslutning. Norge står i dag for omtrent 20 prosent av EUs olje- og gassimport. Sett fra EUs side er Norge eneste stabile aktør som sikrer unionens forsyningsinteresser i nordområdene.

Vi mener at den norske tilnærmingen må være et avgrenset samarbeid der de ulike interessene veies opp mot hverandre fra område til område. Innenfor forskning i nordområdene er EU en sentral aktør, og her må partnerskapet utvikles videre. Når det gjelder ressursforvaltningen er det derimot neppe verken i Norges eller de andre polhavslandenes interesse at EU får prege regimet. I EU-kommisjonens nye kommunikasjon om Arktis er bærekraftig bruk av ressursene et erklært mål, men EUs kroniske underdekning på energi er et dårlig utgangspunkt for en forsiktig og langsiktig utvinningspolitikk, jfr. famøse uttalelser om at det vil være ”idioti” å ikke pumpe opp olje fra Arktis. EUs fiskeriforvaltning er heller ikke noe bravurstykke i bærekraft.

En slik avgrenset tilnærming bør være Norges bidrag til å redusere faren for et stormaktsrace mellom EU, USA og Russland. Norge har geografien og folkeretten på vår side. Ut fra EUs interesser og muligheter, vil det være oppsiktsvekkende om ikke tydelige signaler om norske begrensninger blir møtt med respekt av EU-kommisjonen.

EU har et mål om utenrikspolitisk samordning, og jo mer vekt unionen legger på nordområdene – desto mer vil EU snakke med én stemme. Derfor er det lite trolig at Norge kunne ha en frittstående regional rolle som EU-medlem. Et annet problem ved et EU-medlemskap er forholdet til Russland. Ikke bare ville vi ofte måtte gå omveien via Brussel i forhandlinger med Russland. En annen ting er EUs energiavhengighet av Russland, som selvsagt kunne bli brukt i en forhandlingssituasjon. EUs størrelse kan selvsagt gi norske krav økt tyngde. Alt i alt ville likevel et unionsmedlemskap gi nye usikkerhetsfaktorer i naboskapet med Russland.

Det finnes flere fora for samarbeid om nordområdene. For eksempel Barentssamarbeidet, som ble etablert på norsk initiativ i 1993. Norge deltar da også i «Den nordlige dimensjonen», som likestilt partner med EU, Island og Russland.

Viktigst er selvsagt Det arktiske råd. Jeg vil gjerne invitere til en debatt om hvordan vi kan bidra til å styrke det vestnordiske perspektivet i rådet. Vi ønsker å finne måter der Norge kan samarbeide tettere med Island – og Færøyene og Grønland – opp mot Canada, USA og Russland.  Hva kan være det felles grunnlaget for et slikt samarbeid?

Det må være vilje i den norske regjeringa til noe annet enn å heie på Islands EU-søknad. Sosialdemokratiets felles drøm om EU er på mange måter den svøpe vi lever under – og som skaper problemer både i Island og på Norge, og våre vest—nordiske land. Det er ikke vilje til å fullt ut satse på de gode nasjonale – og nordiske – forutsetningene som ligger der. Vi etterlyser vilje til å tenke nytt – og for eksempel se vestover i stedet for sørover i Europa. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det objektivt sett ville være en fordel for Norge å møte Færøyenes EFTA-interesse med en åpen hånd, i stedet for en lukket dør.

Det vest-nordiske perspektivet

Det Vest-Nordiske perspektivet må bygges nedenfra. Samarbeidet folk til folk må utvikles videre. Allerede finnes organisasjoner som Fritt Norden. Vi må utvikle samarbeid mellom kommuner, reiseliv og turisme, arbeidsmarked, utdanning, kultur  – men også fiskeri, forsvar og utnyttelse av naturressursene burde være gjenstand for mer oppmerksomhet. Og bør bli gjenstand for det, om vi sammen kan bidra til å løfte inn et slikt perspektiv i debatten i våre land og på et felles grunnlag.

Vi bør holde flere slike møter, utveksle erfaringer og synspunkter, få dette vest-nordiske perspektivet fram i opinionen som et annet, mer naturlig, spennende perspektiv for samarbeid – utenfor EU. Dette er et mulighetenes perspektiv.

Jeg håper vi kan konkretisere et samarbeidsgrunnlag som ikke handler om å etablere noen form for unioner eller annen form for overnasjonalitet, men som står fast på folkerettens, folkesuverenitetens og den gjensidige respektens grunn. I Norge vil en slik samarbeidsidé kunne løfte fram en forstyrrende tanke for partier, mennesker og medier som er enøyd opptatt av EU-sporet – men de er altså samtidig i et klart mindretall i vårt samfunn. For mange andre vil det kunne være frigjørende å benytte positiv energi på et prosjekt som holder oss utenfor den tvangstrøyen som EU-medlemskapsideen er.

Takk for meg.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook