Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / NOU om EØS!
NOU-forside

NOU om EØS!

Når Rådet i Nei til EU har vedtatt å kreve en offentlig utredning om EØS, er det samtidig et signal om at Nei til EU har begynt arbeidet inn mot stortingsvalget 2009.

Grete Berget spør i et innlegg i VG 3.4. om ”Norge skal trekke seg fra EU-samarbeidet”? Hun ramser opp en rekke samarbeidsordninger Norge har med EU, og trekker opp det åpenbart saklige politiske sluttpoeng: ”Den dagen Olaussen trekker hodet opp av sanden, vil han se sannheten i øynene”. Sannheten = norsk EU-medlemskap. Jeg er altså en struts. Sånn bringes nivået i norsk EU-debatt opp på et stadig høyere nivå.

Norge og EU: Samarbeid eller konflikt?

Norge har en rekke samarbeidsavtaler med EU, hvorav EØS er den mest omfattende. Men også Schengen-avtalen og andre justisavtaler, forsvarssamarbeid, samarbeid på utdanningsområdet, forskningssamarbeid, samarbeid om regionalutvikling, miljø- og helsesamarbeid osv. er eksempler på et villet samarbeid mellom EU og Norge. Men hva betyr så alt dette, sett opp mot at Norge ikke er, og ikke i overskuelig framtid ser ut til å bli, innlemmet i den Europeiske Union?

Alle er for samarbeid. Det er positivt ladet ord. Spørsmålet er; Om hva? Med hvem? Og – hvordan er maktforholdene i samarbeidet? Det siste er kanskje viktigste. En del av erfaringene fra internasjonalt bistandsarbeid, under hatten ”internasjonalt samarbeid”, har hatt karakter av ren utbytting fra de rike lands side. Når USA setter inn et marionettregime i Irak for bl.a. å sikre sine oljeinteresser, kan det sjølsagt også kalles samarbeid. For å ta to – av et uendelig antall – eksempler.

I Norges interesse?

Jeg vil hevde at Norges samarbeid med EU er til dels uproblematisk og nyttig, til dels svært problematisk. Før jeg tar for meg det viktigste og vanskeligste – EØS-avtalen – skal jeg komme innom et par andre problemstillinger. Ta Schengen-avtalen. Den offisielle propagandaen fortalte oss at dette var en avtale som hadde til hensikt å gi vanlige borgere ”passfrihet i hele Schengen-området”. Kan noen ta et fly uten pass i dag? Det som ble totalt underkommunisert, var Schengen-avtalens problematiske sider overfor fattige flyktinger fra sør. Her er scenariet ofte: EU og andre rike stater fra nord har plyndret eller undergravd livsgrunnlaget for millioner av mennesker i Afrika. EU-lands rovfiske og dumping av landbruksvarer er to kjente forhold som har skapt enorm nød og fattigdom. De fattige søker seg så nordover for å skape et livsgrunnlag for seg og sine. Jeg tror vi ville gjort det samme om situasjonen hadde vært tvert om. Ved ”Schengen-muren” møtes de av piggtråd, politi, innestenging og deportasjon. Tilbake til et liv i fattigdom, dersom de overlever dette møtet med det rike nord. Norge bidrar inn i dette bl.a. økonomisk. En annen innvending er svekkelsen av norsk grensekontroll, som både tollvesen og politi var bekymret for. Hva med mafiabekjempelse?

Utdanning er et interessant område. Det er nok positivt å samarbeide på dette feltet, lære av hverandre, utveksle erfaringer, få impulser. Men samarbeidet må ikke få karakter av reint underordning under EUs mer instrumentelle tilnærming til læring, der utdanning nesten utelukkende sees som et spørsmål om produktivitet; EUs s.k. ”Lisboastrategi” tilsier at EU har ambisjoner om å bli verdens ledende – kompetansebaserte – økonomi. Utdanning skal sikre konkurransekraft. I og for seg logisk, men samtidig problematisk. Det norske idealet er et dannelsesideal, der kunnskap i seg sjøl skal bidra til kritisk tenking og sjølstendighet for den enkelte. Det perspektivet kan fort bli borte i EU-målsettingene.

Stortinget har enstemmig vedtatt den s.k. ”Aktive Europapolitikken” som går ut på at Norge, for å ivareta egne interesser overfor EU, skal identifisere de saker som er viktige for Norge i EU-systemet på et tidligst mulig tidspunkt, og bruke alle arenaer strategisk for å påvirke EU. Det er en klok politikk, som Nei til EU støtter. Så sier Soria Moria at dersom EU truer ”vitale nasjonale interesser” må man ta opp kampen mot Unionen. Enten som Norge gjorde i fisketoll-saken, som vi tok til WTO og vant over EU. Eller til EFTA-domstolen, som Trond Giske gjorde. Han vant over ESA i både spilleautomatsaken og i Norsk Tippings spilleautomat-sak. Eller det kan jobbes strategisk, slik Kristin Halvorsen og Åslaug Haga gjorde i saken om differensiert arbeidsgiveravgift. De to oppnådde at Norge kunne gjeninnføre det meste av denne viktige ordninga for distrikts- Norge.

EØS-tabuet må brytes

Men EØS er en stor utfordring for Norge. Avtalen forblir en husmannskontrakt inntil Norge manner seg opp og bruker vetoretten. Slik bl.a. FrP og Venstre går inn for mot datalagringsdirektivet. Eller som store deler av fagbevegelsen krever mot tjenestedirektivet. Ja-siden krokodilletårer mot EØS er imidlertid lite troverdige. Ja-siden er tilhenger av nesten alt som kommer fra EU. Deres EØS-kritikk kan derfor forståes ikke som en prinsipiell kritikk av avtalen som sådan, men som en måte å etablere et argument for EU-medlemskap. I den politiske sfære har EØS-avtalen fungert som en del av kompromisset mellom ja- og nei-sidens stortingspartier ved begge de to siste regjeringsforhandlinger. Det er forståelig, men uholdbart. EØS-avtalens ensidighet på EUs premisser fører til en tilpasning som neppe har støtte i det norske folk. Det er grunn til å tro at den sterke EU-motstanden med historisk høye 20% forsprang til nei-siden siden oktober -07 bl.a. skyldes folks irritasjon over EØS-avtalens mange håpløse påbud og forbud, hva enten vi snakker om kommuner som ikke får drive lokal næringspolitikk eller støtte til stadionbygging (Bryne), hjemfallsrett, CO2-rensing, industrikraft eller alkoholpolitikk. Nei til EU mener Norge kan ordne seg annerledes i forhold til EU – at det finnes alternativer, i form av en form for to-sidig handelsavtale. Vi mener imidlertid at vi først må få et brudd med EØS som et tabu i norsk politisk debatt. Derfor forslår vi at Regjeringa nedsetter et offentlig utvalg, der alle synspunkter på EU og EØS er representert, som kan gjennomgå konsekvensene av EØS-avtalen for Norge. Siden avtalen i 2009 har virket i 15 år, synes vi dette vil være et logisk utgangspunkt for å vurdere avtalens forutsetninger, bruk – bl.a. vetoretten, positive og negative konsekvenser og alternativer som kan tenkes. Vi mener at en slik offentlig utredning vil kunne gi et felles grunnlag for en opplyst og åpen debatt inn mot stortingsvalget 2009. Vi forventer at den neste regjeringa – hvilken det enn blir – skal forplikte seg på å iverksette en slik utredning. Dette har Nei til EUs Råd, bredt politisk sammensatt, enstemmig vedtatt å jobbe for fram mot neste stortingsvalg. Kravet har allerede fått støtte fra så ulike hold som den nyomvendte ja-kvinne Cathrine Holst, lederen i Rødt og landsstyret i AUF. Basert på de positive erfaringene fra kampanjen mot endring av Grunnlovens § 93 i januar i år, har Nei til EU sjøltillit til å tro at dette skal være mulig å oppnå. Det burde i tillegg være i alles interesse.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook