Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Omkamp om EU?

Omkamp om EU?

Det er mest sannsynlig at ja-sida aldri vil få sin etterlengta omkamp om norsk EU-medlemskap, skriver Heming Olaussen i dette innlegget i Klassekampen i dag.

Foran stortingsvalget har de to partiene som har mest interesse av det – Høyre og Senterpartiet – gjort spede forsøk på å sette EU-saken på dagsorden. Det skal de ha honnør for. Det er mange sider ved EU-spørsmålet som fortjener å bli debattert, og det kommende Stortinget må ta stilling til en rekke EU-spørsmål av meget kontroversiell karakter. Likevel har jeg ingen tro på at selve EU-medlemskapet kommer på dagsorden. Ikke i valgkampen, ikke i kommende stortingsperiode – og kanskje aldri. En deprimerende tanke for norsk ja-side sjølsagt. Jeg kommer til dette.

Først noen ord om hvilke EU-spørsmål som bør på dagsorden i valgkampen.

 

  1. Datalagringsdirektivet. Direktivet må snart realitetsbehandles av norske myndigheter. De kandidatene som ønsker å bli valgt 14.september, er de som må ta stilling på Norges vegne. Mange har uttrykt skepsis til dette direktivets konsekvenser for personvernet, bl.a. Venstre og Unge Venstre, Datatilsynet både i Norge og på europeisk nivå, høyesterettsdommer Ketil Lund, professor Gisle Hannemyr, Telenor, IKT-miljøet i Norge og flere partier. Konsekvensene av å bruke vetoretten er uklare, men saklig sett uten stor risiko for Norge.
  2. Hva slags EØS-gjennomgang? Etter at LO-kongressen krevde en evaluering av EØS ble det fart på Stortinget, som i juni enstemmig anbefalte regjeringa (den neste) å gjennomgå erfaringene med 15 år med EØS-avtalen. Her er likevel mange uavklarte spørsmål. Hvem skal utrede? Hva skal utredes? Jeg tror det er av største betydning at man nå benytter muligheten til en total gjennomgang av avtalen. Hva er vunnet og tapt med EØS? Hvem har vunnet og tapt? Kan det være alternative måter å ordne vårt forhold til EU på som ikke betyr like stor grad av tapt nasjonal suverenitet? Og: alle må kunne ha tillit til at de fakta som framkommer ikke er ensidige og tendensiøse. Altså må det nedsettes et offentlig utvalg der ulike syn, profesjoner og tilnærminger er representert, og der utvalgsleder nyter allmen tillit i alle leire.
  3. Også post- og helsedirektivet vil bli hete poteter for det kommende Stortinget. Her trengs det folkeopplysning. Hvor er statsrådene? Hvor er den aktive Europapolitikken som skulle sikre bred, offentlige debatt om viktige spørsmål om EU og EØS? Det ser mer ut som om den gamle (u-)vanen med å legge vanskelige EU-spørsmål under lokk og sitte stille i båten fremdeles gjør seg gjeldende. Legg merke til LO-kongressens kritiske vedtak om disse to direktivene. Men hva mener Arbeiderpartiet?
  4. Til sist: Nok en gang er det fremmet forslag om å endre Grunnlovens § 93 – suverenitetsparagrafen. Sjøl om ja-sida gikk på et dundrende nederlag i 2008 om det samme forslaget, prøver de seg igjen. Denne gangen med forslagsstillere også fra AP og FrP. Tidligere har dette vært rene Høyre-forslag. Kan virkelig partipisken bli brukt for å tvinge forslaget gjennom denne gangen – etter at den ble tvunget inn i skapet ved forrige korsvei?

 

Alle disse spørsmålene, og noen til, er samtlige aktuelle kandidater ved stortingsvalget blitt spurt om. Av Nei til EU. Vi har fått gledelig mange svar. Resultatene av undersøkelsen vil bli framlagt i august. Jeg kan si så mye som at det gir et interessant bilde av det nye Stortingets forhold til EU-saken.

Hvorfor vil Norge mest sannsynlig aldri bli medlem av EU?

For det første: EUs utvikling. EU har grundig demonstrert sitt elitistiske og udemokratiske preg gjennom behandlinga av EU-grunnloven/Lisboatraktaten. Løfter og regler er brutt for at makta skal få det som den vil. Folkeavstemmingsresultat teller ikke, når det er ”feil”. Politisk manipulasjon og overkjøring av folkevilje er kurant for Merkel, Brown, Berlusconi og Sarkozy. Dette blir lagt merke til i opinionen. Det har vært soleklart nei-flertall i Norge i over 4 år. Jeg tror også at mange ser at EU har store interne spenninger etter alle utvidelsene, og at norske interesser vil drukne i dette spillet. Norge ser også ut til å klare seg vel så bra som EU gjennom den økonomiske krisa, når det gjelder arbeidsløshet, satsing på en sterk offentlig sektor og offentlige tiltak som motkonjunkturpolitikk. I EU rår ideologisk kamp, der mange vil la markedet ordne opp sjøl, uten politisk innblanding. Den mye utskjelte norske sjølråderetten var kanskje ikke så dum, når alt kom til alt?

Mer grunnleggende tror jeg at folks oppfatning av at Norge er et godt land å bo i, både når det gjelder arbeid, velferd og demokrati, er blitt styrket – spesielt i relasjon til EU. Dette har samtidig vært helt grunnleggende i de to foregående folkeavstemmingene vi har hatt her i landet, i 1972 og 1994.

Jeg har vanskelig for å se for meg den regjeringa som skal ta opp hansken og føre an i omkampen om EU. Det måtte i tilfelle bli en mindretallsregjering av AP, men også der er det en betydelig andel EU-skeptikere og –motstandere. Nå har LO blitt mer EU-skeptisk enn noen gang, og partiets velgere er splittet på midten. Partiet har mye å tape på en ny opprivende EU-strid. Det samme gjelder i høyeste grad FrP. En forsmak på FrPs problemer med EU fikk vi i 2008, da Siv Jensen var inne på tanken om å bruke partipisken for å få gjennom endring av § 93. Da ga grasrota klar beskjed om at du ikke kødder med EU-spillereglene. Værhårene til Carl I. Hagen vibrerte, og partipisken ble lagt død. Nå går Hagen ut av politikken, men jeg tror FrP lærte enda en lekse om risikoen i EU-saken. De kom ikke akkurat godt ut av det i 1994 heller. I sentrum av norsk politikk er det nei alle vegne – også i Venstre, til manges skuffelse og enda fleres glede. Det er sentrum som avgjør, når alt kommer til alt.

Jeg mener også at halmstrå som ja-sida holder seg med, som et eventuelt islandsk EU-medlemskap med ditto sammenbrudd for EØS er bare tøv. Det skal atskillig manipulasjon til for å få den ligninga til å gå opp. For det første er det høyst usikkert om Island overhodet går med, og i tilfelle tidligst i 2013. Dernest har både EU og Norge saklig sett overordna interesse av å ha et ryddig avtaleverk for å sikre samhandel og samarbeid. Det kan for vår del gjerne være en ordinær handelsavtale, slik Norge har med et stort antall land rundt om i verden – og antallet øker stadig. Nå sist fikk Norge en omfattende avtale med Gulf-statene. Det har EU prøvd å få til i 17 år, uten å lykkes.

Jeg ser ikke for meg en Jonas Gahr Støre som politisk back-bencher i Brussel. Norge har faktisk en positiv og konstruktiv rolle å spille i verdenssamfunnet. Det er i denne rollen Norge kan gjøre en forskjell, hva enten det gjelder forbud mot landminer og klasebomber, milliarder til bevaring av regnskogen, finansiering av fattige lands klimatilpasninger, forbud mot kvikksølv eller andre initiativ en uavhengig og fredelig, rik og europeisk nasjon kan ta, utafor den Europeiske Union.

Og til sist har vi jo folkebevegelsen Nei til EU, med spisskompetanse på å vinne folkeavstemminger. Jeg tror omkampen om EU har trange vilkår.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook