Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Støre på laksefiske
© Sandra Skillingsås, LO
Kommentar i Klassekampen:

Støre på laksefiske

UD kunne i 2007 feire at Norge – med WTO som dommer – vant 22-0 i laksekampen mot EU. 

EØS-debatten på LO-kongressen ble en tro kopi av debattene ute i samfunnet. EØS-kritikerne var opptatt av hvordan EØS endrer norske samfunnsforhold. EØS-tilhengerne holdt seg til ett argument: vi trenger EØS-avtalen for å for å få solgt varene våre til EU.

På LO-kongressen kom dette klarest til uttrykk ved at fem delegater fra ulike eksportbedrifter i løpet av debatten fortalte hvor avhengige de var av eksport til EU-markedet – og at bedriften knapt ville overleve hvis Norge gikk ut av EØS. Alle fem ble møtt med målbevisst applaus fra store deler av kongressen.

EØS-motstanderne tok – med et par unntak - ikke bryet med å argumentere mot EØS-tilhengerne på det punktet. Det var antakelig en strategisk feilvurdering. EØS-kritikerne var tvert imot opptatt av at EØS er så enormt mye mer enn en handelsavtale – og at mesteparten av avtalen endrer viktige forhold inne i det norske samfunnet - slik EU endrer styrkeforholdet til fordel for all slags kapitalmakt inne i hvert eneste EU-land.

Derfor ble debatten om EØS ikke noen debatt om felles problemstillinger eller utfordringer. Det var f.eks. ingen EØS-tilhengere som forsøkte å argumentere for at EU forbedrer kvaliteter ved det norske samfunnet på noen helst måte.

Ingen prøvde å benekte at forhandlingssystemet mellom partene i arbeidslivet er i stor fare i de fleste EU-land - og at fagbevegelsen svekkes både av krisepolitikken til EU og av den store arbeidsløsheten.

Mange forhold bidrar til denne utviklingen. Men ingen på kongressen prøvde å reise tvil om at det er markedsfrihetene til EU og den stadig tøffere konkurransen i arbeidslivet som er de grunnleggende årsakene.

På LO-kongressen advarte EØS-kritikerne mot at EØS-regelverket utsetter vårt eget arbeidsliv for de samme påkjenningene som EU-land utsettes for. Foreløpig er fagbevegelsen i Norge sterk nok til å verge standardene i arbeidslivet bedre enn i de fleste EU-land. Skal det kunne vare, blir det avgjørende at våre faglige – og politiske - ledere ikke bagatelliserer de farene som ligger i sjølve EØS-avtalen.

Jonas Gahr Støre valgte også det beroligende sporet – og brukte sjømateksporten som sitt kroneksempel på at det er markedsadgangen som er utfordringen i debatten om EØS-avtalen. Han advarte mot at EU kunne reagere med mottiltak mot den norske eksporten av laks - slik det skjedde for tjue år sia.

Støre nevnte ikke med et ord at da Norge til slutt reiste sak i Verdens handelsorganisasjon, WTO, var dommen klinkende klar: Det EU hadde satt inn av tiltak mot Norge, var i strid med WTO-reglene for bruk av anti-dumpingtiltak.

Pressemeldingen, datert 16. november 2007, fra det utenriksdepartementet som Gahr Støre den gang var statsråd for, starter slik: «WTO-panelets rapport slår fast at EUs anti-dumpingtiltak mot norsk oppdrettslaks er i strid med WTOs regelverk på 22 punkter. Dette er det største antall brudd på anti-dumpingregelverket som et panel har funnet i noen tilsvarende sak.»

Pressemeldingen avsluttes med å sitere utenriksminister Gahr Støre slik: «De sentrale punktene der Norge har fått medhold gjør det klart at Norge har vunnet frem med sin hovedsak. Dette bør føre til at EU i fremtiden ikke innfører tiltak mot norsk laksenæring.» (Min utheving)

For oss som hørte Gahr Støre på LO-kongressen kunne det virke som om han nå ikke føler seg like trygg for hva EU kan finne på. Så la oss kort minne om noe av det som skjedde i den såkalte laksestriden mellom EU og Norge.

De som drev med lakseoppdrett i Skottland og Irland hadde på 1990-tallet problem med å konkurrere med norske oppdrettere. De forsøkte å overbevise EU-kommisjonen om at norske oppdrettere drev prisdumping og krevde mottiltak mot norsk laks. EU innførte derfor fra tid til annen minsteprisregler for norsk oppdrettslaks. Det innebar at norsk laks i perioder måtte selges til en høyere pris enn irsk og skotsk laks.

En fem-årig avtale om minstepris ble f.eks. inngått på forsommeren 1997. Det paradoksale var at minsteprisavtalen viste seg som en fordel for norske oppdrettere. Minsteprisene ble rett og slett en garanti for god pris på den laksen de solgte. Beregninger fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforsktning i Bergen kom fram til at de norske oppdretterne kan ha tjent 2,8 milliarder kroner på minsteprisavtalen i løpet av femårs-perioden – målt i forhold til hva de ville ha tjent uten minsteprisavtalen.

Nå var det ingen enighet i EU om at prisen på norsk laks måtte holdes høy. Norsk laks var råstoff for foredling i mange EU-land — og dermed opphav til arbeidsplasser og inntekter der. Både foredlingsbedrifter og de store fiskekjøperne ville sjølsagt ha laksen billigst mulig. I et land som Frankrike var det flere som foredla norsk laks enn det var oppdrettsarbeidere i Skottland og Irland.

Norske oppdrettere og framtidige regjeringer har derfor gode muligheter for å finne sterke alliansepartnere innen EU hvis noen i EU skulle fristes av en ny laksestrid med Norge.

På ett punkt – og det var et hovedtema i alle debatter på LO-kongressen – var det full enighet mellom EØS-tilhengere og EU-motstandere: Fire blå-blå år skal ta slutt i september! Kampen for å feie Høyre-Fr.P-regjeringa ut av regjeringskontorene er den viktigste kampen for alle i LO. Det ga debattene på LO-kongressen et overbevisende uttrykk for.

Det går en historie om at kong Haakon skal ha sagt at «jeg er også kommunistenes konge» da han ble kritisert for å ha sluppet Arbeiderparti-regjeringen til Christopher Hornsrud inn i regjeringskontorene noen uker vinteren 1928.

Gahr Støre fastslo på LO-kongressen at det trengs politikere «som vil bekjempe høyrepolitikken enten den kommer fra Oslo eller Brussel!» Det er det beste utgangspunktet for at Gahr Støre kan stå fram som statsminister også på vegne av EØS-motstanderne i LO.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook