Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Tall-tull om 80-90 pro...
Jo Stein Moen

Jo Stein Moen: «80-90 prosentargumentet gjentas til det kjedsommelige, av stadig nye aktører – og er i ferd med å bli noe nær en sannhet.

Tall-tull om 80-90 prosent

Prosentlek er blitt den reneste farsotten i ordskiftet om EU. Men det er ikke alltid to pluss to blir fire. Og man må alltid lese det som står med liten skrift. Standpunkt har løftet noen steiner og sett hvordan en tallmessig fjær er blitt en hel hønsefarm – og hvordan en myte skapes, opprettholdes og forsterkes.

En solfylt sommerdag for fire år siden, nærmere bestemt 23. juli 2005, holdt undertegnete et foredrag om EU og miljø i et telt i skogen nær Mjøsa. Åstedet var Ungdom mot EUs godt besøkte sommerleir. Ettersom jeg brukte lysark, er jeg i stand til å gjengi ordrett hva jeg sa: «Historien om at ’EU avgjør 80-90 prosent av norsk miljølovgivning’ er blitt en klassiker i EU-debatten. Det brukes svært ofte fra EU-tilhengere. Det er et knippe aktører som gjentatte ganger har brukt argumentet, noen bruker det fremdeles. Aktørene er ja-sidens organisasjoner (Europabevegelsen og Europeisk Ungdom), Bellona, WWF og Framtiden i våre hender.» Jeg la til: «Det er noe muffens med bruken av dette tallet,» og konkluderte: «Les alltid det med liten skrift!».

Ordene er minst like gyldige i dag. 80-90 prosentargumentet gjentas til det kjedsommelige, av stadig nye aktører – og er i ferd med å bli noe nær en sannhet. I mine øyne framstår det i dag nærmest som et nøkkelargument for de som ønsker norsk innlemmelse i EU.

Hvor kommer tallet fra?

Standpunkt har i lengre tid drevet jakt på kilden. Det ville vært avklarende å få brakt på rene hva bakgrunnen er for prosentleken. Det har slått meg at det minner om tallmagi. Ikke minst fordi i løpet av min tid i Miljøverndepartementets politiske ledelse under regjeringen Stoltenberg 1 (politisk rådgiver for miljøvernministeren fra mars 2000 til oktober 2001), var inntrykket et ganske annet enn at miljøpolitikken var styrt fra Brussel. Mitt inntrykk var at det som preget norsk miljøpolitikk i stor grad var vesentlig handlefrihet – til tross for EØS og EU.

Tall
© c a r a m e l

Når det gjelder opphavet til 80-90 prosentargumentet finnes muligens svaret i ei bok fra 1999. I boka «Utenfor, annerledes og suveren? Norge under EØS-avtalen», en omfattende artikkelsamling der eksperter analyserte ulike politikkområder, kunne man på side 133 lese at en forsker fra det anerkjente Fridtjof Nansens institutt (FNI) skrev følgende: «I dag er 80-90 % av norsk miljølovgivning berørt av EUs miljølovgivning». Kilden for denne opplysningen var ifølge en fotnote «Samtale i Miljøverndepartementet 28. januar 1999». Det framgår ikke hvem samtalepartneren var. På side 144 gjentok forskeren at «Vissheten om at 80-90 prosent av EUs miljølovgivning legger føringer på norsk miljølovgivning, gjør det viktig med aktiv kommunikasjon mellom miljøpolitiske aktører i Norge og EU». Forskerens navn var Agnethe Dahl, daværende programleder for Europaprogrammet ved FNI.

Det har ikke lyktes å finne sitater med dette poenget før dette tidspunktet. Således kan man anta at Agnethe Dahls velskrevne artikkel «Miljøpolitikk – full tilpasning uten politisk debatt» fra 1999 er opphav for historien om 80-90 prosent. Men historien stanser ikke der.

Udokumentert – men i bruk

En av aktørene som flere ganger har brukt 80-90 prosentpoenget er Rasmus Reinvang, som i flere år har vært tilknyttet norsk miljøbevegelse. I dag er hans tittel «Senior Advisor, Seconded to WWF China Climate & Energy Programme». Både på vegne av Framtiden i våre hender og WWF har han gjengitt tallet i sin argumentasjon.

Rasmus Reinvang
© Rasmus Reinvang

Jeg hadde gleden av å diskutere EU med ham i en paneldebatt på Studentersamfundet i Oslo for noen år siden. Som i alle miljødebatter om EU ble 80-90 prosentargumentet brukt i debatten, denne gang i form av et ledende spørsmål fra en ung EU-tilhenger i salen. Verken jeg eller tilhørerne var særlig i tvil om at Reinvang ønsker Norge inn i EU. Snarest. Det som er interessant i denne sammenheng, er ikke hans EU-syn, men at hans rapport «Norge, EU og miljøpolitikken – EU og norsk miljølovgivning under EØS-avtalen» fra januar 2003 inneholdt en ørliten fotnote med følgende erkjennelse:

«Tallet 80-90 % blir brukt av myndighetene, organisasjoner og forskere, og er allment akseptert. Så vidt vites finnes det imidlertid ingen konkret dokumentasjon på tallet.»

Det framgår altså i fotnote nummer 37 på side 24 i nevnte rapport at – «Så vidt vites finnes det imidlertid ingen konkret dokumentasjon på tallet». Smak på den. 80-90 prosent ble ansett som «allment akseptert» – men var altså udokumentert. Når man sjekker nettsidene til WWF i dag, under «Miljøpolitikk i EU/EØS», kan man lese at «Miljøverndepartementet anslår at EU gjennom EØS legger føringene for 80-90 prosent av norsk miljølovgiving». Uten noe forbehold.

Spørsmålet blir da: Hvor har Miljøverndepartementet dette fra – hvordan kan norske miljømyndigheter dokumentere tallet som i år etter år blir brukt – med Miljøverndepartementet som kilde?

Nei til EU – som aldri har akseptert dette «allment aksepterte» tallet – har tatt seg bryet med å spørre Miljøverndepartementet. I et års tid har Nei til EU forsøkt å få klarhet i spørsmålet (se egen sak). Da Nei til EUs leder og utredningsleder tok kontakt med Miljøverndepartementet for å komme til bunns i saken, var – ved en skjebnens ironi – den ansvarlige for å besvare henvendelsen samme person som for ti år siden selv introduserte 80-90 prosentpoenget: Agnethe Dahl. Den gang var hun forsker i FNI. I dag er hun avdelingsdirektør i Miljøverndepartementets Seksjon for multilateralt arbeid i miljøfora (herunder EFTA/EØS). Hun har i mellomtiden også vært miljøråd ved den norske EU-delegasjonen i Brussel.

Sprer det glade budskap

Av naturlige årsaker har den norske ja-sida trykket 80-90 prosentpoenget til sitt bryst. Det passer opplagt inn i bildet som forsøkes skapt om «faksdemokrati» – at Norge allerede er underlagt Brussel gjennom EØS. Og derfor like gjerne kan innlemmes i EU. Blant de som er mest entusiastiske er Europeisk Ungdom, som stadig vekk avlegger EU-hovedstaden besøk for å lære nye argumenter. Der møter de ikke mange EU-kritiske – enn si nøytrale – røster blant offisielle norske representanter, for å si det slik.

I Europeisk Ungdoms medlemsblad «Europeeren» nr. 2/2006 (s. 8), beskrives et slikt besøk i Brussel: «Den norske EU-ambassaden i Brussel fikk også et besøk. Her har hvert departement en representant. Miljøråd Agnethe Dahl kunne fortelle at mellom 80 og 90 % av all ny norsk miljølovgivning kommer fra EU. Hun avkreftet dermed myten om at Norge er et foregangsland innen miljøpolitikk». Ja vel, er det slik det er. Greit å vite.

Flere norske miljøbyråkrater sprer det glade budskap. En annen tidligere miljøråd ved Norges EU-delegasjon i Brussel, Trygve Hallingstad, holdt i januar i fjor et foredrag kalt «Norsk kommunesektor og EU/EØS» på en KS-konferanse i Tromsø. Han representerte da Statens forurensningstilsyn (SFT), og kunne på SFTs lysark opplyse et lydhørt publikum om at «80-90 % av miljøregelverket i Norge kommer fra EU». Han gjentok ordrett samme poeng – på samme lysark – på en tilsvarende konferanse i Tromsø i januar i år. Denne gang representerte han riktignok Miljödepartementet i Stockholm. Men prosentene var de samme.

Tallet – eller myten (?) – lever altså i beste velgående. Og holdes nå ved like av ja-organisasjonene og Høyres EU-politiske talsmann, Nikolai Astrup. Og norske miljømyndigheter. Et års forsøk på å få holdbar dokumentasjon av ja-sidas kanskje viktigste miljøargument har ikke gitt særlig resultat. Inntil fakta er på bordet oppfordres Standpunkts lesere til å stille følgende spørsmål når overivrige EU-tilhengere gjentar 80-90-prosentmyten: «Eh … hvilken dokumentasjon har du på det?»

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook