Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / To sider av samme sak?
Europakart

To sider av samme sak?

Standpunkt 1-2011: Jo Stein Moen:

Det er fascinerende og bemerkelsesverdige sammenfall og fellestrekk mellom to av de mest intense politiske konfliktområdene i dette landet.

Frontene synes fastlåst. Følelsene er i sving. Så vel befolkning som politiske partier er delt i to, mellom tilhengere og motstandere. Det handler om sentrum-periferi. Om makt og hvor beslutninger skal fattes. Om  identitet. Om et ønske om gjennomføring av historiske, irreversible endringer som vil påvirke folks hverdag for alltid. Om det noen kaller «demokratisk underskudd». Om en elite som frykter folkeavstemninger, fordi folket ofte sier nei. Om gjenkjennelige allianser. Om en ja-side som argumenter med stordriftsfordeler og synes nei-folk baserer seg på følelser. Nei, det er ikke EU-saken. Det dreier seg om kommunesammenslåing. Skjønt et trent øye kan se noen nevneverdige likhetstrekk.

Folkelig motstand

Debatten om kommunesammenslåinger har blusset opp etter at Ap-nestleder Helga Pedersen høsten 2010 ga uttrykk for ønske om tvang for å slå sammen små kommuner, selv om det motsatte er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Bakgrunnen er trolig skuffende få frivillige kommunesammenslåinger. De siste fem årene har kun åtte av ca. 430 kommuner valgt å slå seg sammen, etter rådgivende folkeavstemninger med ja-flertall (om
enn temmelig knapt). 1. januar 2005 gikk Bodø og Skjerstad sammen til én kommune (to stemmer skilte ja- og nei-siden i Skjerstad). Året etter gjorde Aure og Tustna i Møre og Romsdal, samt Ølen og Vindafjord i  Rogaland det samme. I Aure var det 51 % ja, mens jasida vant i Vindafjord med 50,1 prosent, 4 stemmers overvekt). I 2008 gikk Kristiansund og Frei sammen i en ny kommune som ble hetende Kristiansund (95 % ja i
Kristiansund, 51 % ja i Frei).

En mengde steder er sammenslåingsprosesser stanset etter folkets dom i folkeavstemning. Som i Valdres i Oppland, der det høsten 2004 ble gjennomført folkeavstemning om  sammenslåing av fire kommuner. I Aftenposten (31.1.2005) framgår det at ordførere og rådmenn fikk «et rungende nei fra befolkningen. Folket sa nei». I Øystre Slidre sa kun 13,8 % av velgerne ja til sammenslåing. I Vestre Slidre var det 16,7 % og i Sør-Aurdal 23,4 %. Nabokommunene Vang og Etnedal meldte seg tidlig ut av prosessen, og var ikke med i folkeavstemningen.

Men rett skal være rett: i én av kommunene ble det ja-flertall. I den mest folkerike og sentrale av kommunene, Nord-Aurdal, stemte 61,1 % av velgerne ja. Folk i og rundt regionsenteret Fagernes, som ligger i kommunen og naturlig nok ville blitt sentrum i en ny storkommune, ønsket altså en sammenslåing. Aftenposten skrev syrlig: «Men ellers var det langt mellom ja-stemmene, mye lenger enn ved norske EUavstemninger ». Det lokale engasjementet var stort, og betraktelig flere deltok i folkeavstemningen  enn ved kommunevalg. Parallellen til folkeavstemninger om EU-saken, sentrum-periferi, valgdeltakelse – og resultat, er slående.

Identitet og fellesskapsfølelse

For noen år siden uttalte statsviter Anders Todal Jenssen til Vårt Land at «Norge er et sært hjørne av verden, både før og etter EU-valget. Vi r veldig lokalt orienterte – mentalt sett er vi fortsatt i vikingtiden». Metaforen
om vikingtiden halter utvilsomt  noe, men det er ingen grunn til å tvile på at vi er lokalt orientert her i landet – som veldig mange andre steder.

Å skape felles identitet er en (svært krevende) forutsetning for vellykket  integrasjon på europeisk så vel som på lokalt nivå. Geograf og forsker Svein Frisvoll ved Norsk senter for Bygdeforskning har skrevet rapporten «Kommunestruktur mellom fornuft og følelser. Betydningen av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning» (2004), sammen med Reidar Almås, professor i bygdesosiologi og regionalpolitikk. Oppdragsgiver var KS.

Frisvoll mener at «når en kommune vurderer sammenslåing med en annen kommune må politikerne først og fremst utrede om det finnes en felles ‘interkommunal identitet’, en fellesskapsfølelse». Han advarer ivrige tilhengere: «Dersom en sammenslåing skal lykkes, må  innbyggerne ha en sterk, felles identitet. Hvis det ikke er på plass, er det stor sannsynlighet for at folket sier nei ved en folkeavstemning». Alternativet til folkeavstemninger med fare for nei-flertall er selvsagt tvang – en modell som for lengst er implementert i EU.

Kommunetoppenes sentrale argument for sammenslåing er visstnok stordriftsfordeler, mens de mener «folkets frykt for kommunesammenslåing er basert på følelser.» (Til forveksling lik påstanden fra slagne ja-folk etter nederlaget i 1994.) Frisvoll mener imidlertid at den følte frykten er rasjonell, da «innbyggerne vet hva de har, men ikke hva de får». Det gjelder «særlig små kommuner, hvor kommunenes tjenesteapparat, enn så svakt det kan være, er det eneste innbyggerne føler er ‘deres’ etter mange tiår med sentralisering ».

Det blir dokumentert at befolkningen er delt på midten i spørsmålet om  kommunesammenslåing: 52 % for og 48 % mot. Som i EU-saken er tendensen at ja-flertallet øker jo flere innbyggere det bor i en kommune, mens nei-flertallet var massivt i de minste kommunene, der 71 % var mot sammenslåing. I 1994 var EU-tilhengernes beste kommuneresultat som kjent Bærum med ca. 100.000 innbyggere (75 % ja), mens nei-sida sto sterkest i Flakstad kommune i Lofoten med ca. 1500 innbyggere (94 % nei). Da forskerne sjekket ut hypotesen «folk fra Ja-til-EU-partiene er i større grad tilhengere av kommunesammenslåing enn folk fra nei-partiene», konkluderte de med at «det er klare og signifikante forskjeller i holdning til kommunesammenslåing mellom personer med ulike partipreferanser.» I Høyre var det 64 prosent ja og 26 prosent nei til sammenslåing, mens i markante nei-partier som KrF og Sp var tallene henholdsvis 22 prosent ja og 64 prosent nei i KrF, og 39 prosent ja og 52 nei i Sp. Arbeiderpartiets velgere var delt i to med 53 prosent ja og 41 prosent nei.

Allianser for og mot

Undersøkelsen fra Norsk senter for Bygdeforskning viste at det  særlig er de lokale toppbyråkratene, rådmennene, som er pådrivere for kommunesammenslåing, ofte støttet av ordførere som er mer positive enn resten av de folkevalgte. Når NHO på sensommeren 2010 kastet seg inn i debatten i form av en bredt anlagt spørreundersøkelse, var det da også nettopp ordførere og rådmenn som ble spurt. Konklusjonen var at «3 av 4 rådmenn og ordførere ser fordeler ved kommunesammenslåing», og følgelig ble marsjordren gitt: «Nå vil NHO ha tvang.» I NHOundersøkelsen svarte 82 % av Høyre-toppene ja, mens 16 % svarte nei på spørsmålet «er det, etter din vurdering, noen fordeler ved kommunesammenslåing?». I FrP svarte 100% ja, mens SVordførerne var mest skeptiske. Mer enn to tredjedeler av dem svarte prinsipielt nei til kommunesammenslåing. Av alle spurte oppga 67 % at den viktigste hindringen for sammenslåing var «lokal motvilje blant innbyggerne».

Små lokalaviser ute i landet er ofte avventende og/eller avvisende til sammenslåing, mens toneangivende på ja-sida er Osloavisene Dagens Næringsliv (DN) og VG. Sistnevnte sier på lederplass klart ja til sammenslåing og hevder «argumentene mot sammenslåing er for det meste basert på følelser». Et kjent begrep fra EU-debatten kom til syne i DNs lederartikkel (18.9.2010) for sammenslåing, nemlig «demokratisk underskudd»,  knyttet til bekymring for interkommunalt samarbeid.

Ropet om økt fart i sentraliserings- og sammenslåingsprosessen – noen vil kalle det nedlegging av småkommuner – øker ettersom frivillighet og lokkemidler ikke gir ønsket resultat. Høyreleder Erna Solberg vil fjerne om lag 100 kommuner i løpet av ti år, mens det i Oslo Ap synes å være stor stemning for kommunesammenslåing, om nødvendig med tvang. Stortingsrepresentant Håkon Haugli (Ap) i kommunal og forvaltningskomitéen sa til VG (25.10.2010) at det «bør settes et konkret tall for hvor mange innbyggere en norsk kommun bør ha», og at «det kan være det riktige innbyggertallet i en idealkommune bør være 20.000 innbyggere», visstnok med enkelte geografiske forbehold. Haugli fikk sporenstreks støtte av kollega og partifelle Marianne Aasen, tidligere leder av Europabevegelsen i Asker, som uttalte til VG at hun vil at «det neste partiprogrammet til Ap skal bruke hardere virkemidler for å få slått sammen kommuner»,

Saken splitter Arbeiderpartiet og setter sinnene i kok. VG skriver (5.11.2010) om Ap-ordførere i distriktene som «varsler opprør», og flere av de mest markerte EUmotstanderne i partiet står i fremste rekke. Forslaget om tvang møter blant annet kontant motstand fra Haugli og Aasens parti- og stortingskollega  Bendiks Harald Arnesen, tidligere mangeårig ordfører i Kvæfjord i Troms. Han uttalte til lokale medier at «man kan ikke sitte i Oslo og tegne rundinger og firkanter på et kart. Alle skjønner at det blir tullete», før han la til at «størrelsen på en idealkommune er det samme som ‘tenk på et tall’». Tidligere har Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsmann slått utvetydig fast at «politisk nærhet fremmer demokratiet», noe som ligger til grunn for hans kompromissløse motstand mot sentralisering, tvungen kommunesammenslåing og innlemmelse i EU. En annen markant motstander er Hallvard Bakke, som i 1994 ledet Sosialdemokrater mot EU (SME). I en  skarp artikkel i Klassekampen (5.11.2010), kalt «Lag flere kommuner», konstaterer den tidligere handelsministeren at «de faktiske forholdene er akkurat stikk motsatt av det Håkon Haugli hevder, både når det gjelder  tjenestetilbud og demokrati». Arnesen og Bakke er blant mange som ikke lar seg begeistre av parolen «legg ned småkommuner og meld Norge inn i EU».

Det må presiseres at det selvsagt er ikke er noen automatikk i at man er for EU dersom man ønsker kommunesammenslåing med eller uten tvang, eller at man er mot EU om man er imot. Det eksisterer åpenbart nei-folk som er for kommunesammenslåinger. Blant disse er Helga Pedersen selv, etter sigende fremdeles mot EU. Heller ikke Sp-ordføreren på Stjørdal – som ønsker sammenslåing av kommuner – er tilhenger av EU. Omtrent samtidig som de 350 delegatene på AUFs landsmøte i oktober sa nei til EU-medlemskap med rekordstort flertall, valgte man å kaste seg inn i kampen for færre kommuner, gjennom landsmøteuttalelsen «Kommuner – forén eder», der målet er «færre og mer robuste  kommuner.» Tvang nevnes ikke eksplisitt, men det framgår at «beslutningen tas sentralt», så derom hersker liten tvil. På sitt årsmøte i 2010 vedtok AUF i Oppland, historisk sett et av «nei-fylkene» i AUF, at man  «ønsker å slå sammen kommunene i Oppland til 6 kommuner» primært av hensyn til barnevernet. I dag er det 26 kommuner i fylket. Får AUF-erne gjennomslag, betyr det at folk på Fagernes endelig får det som de vil, på bekostning av folkeflertallet i de andre Valdreskommunene.

En viktig demokratisk arena

Det finnes selvsagt rasjonelle og gode argumenter for kommunesammenslåing, og det er lite tvil om at ikke samtlige av dagens om lag 430 kommuner vil bestå i sin nåværende form for evig. Modellene og alternativene er mange, skjønt det avgjørende spørsmålet vil være viljen til å gjennomføre dyptgripende strukturelle endringer mot lokal folkevilje – gjennom sentralstyrt tvang fra hovedstaden.

«Kommunene befinner seg i et uforenlig krysspress mellom å være en demokratisk arena og en fagorientert tjenesteprodusent på vegne av velferdsstaten», skrev forsker Svein Frisvoll i  Adresseavisen (16.11.2010). Han mener «tvangssammenslåinger virker undergravende» på kommunenes legitimitet og rolle som arena for lokal demokratiutøvelse. De demokratiske sidene ved tvungen sentralisering skal ikke undervurderes, og for en stor del av befolkningen er folkestyre, selvbestemmelse og desentralisering helt sentrale verdier. Valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal påviste i boka «Bryssel midt imot – Folkeavstemningen om EU» (1995) at å «sikre folkestyre og demokrati» var i særklasse det viktigste argumentet for de som stemte nei 28. november 1994.

Den internasjonalt anerkjente demokratiforskeren Stein Ringen, professor i statsvitenskap og sosiologi ved universitetet i Oxford, advarte i forbindelse med utgivelsen av sin bok What democracy is for: On freedom and moral government (Princeton University Press, 2007) mot at «folkestyret er i ferd med å bli et elitestyre. Varselklokkene bør ringe når engasjerte borgere mister interessen for politikk.»

Han så det i lys av debatten om kommunestruktur i hjemlandet, og mente Høyres Erna  Solberg hadde «et håpløst prosjekt med  sin iver etter kommunesammenslåinger», fordi «man må ikke bare se på kommunen som en produsent som skal produsere tjenester mest mulig effektivt». Han minnet Aftenpostens lesere (17.6.2007) om at «kommunen er også en viktig demokratisk arena!». Professor Stein Ringens konklusjon var at «gapet mellom de styrende og de styrte må reduseres. Ellers kan folkets manglende tillit sette demokratiet i fare». For mange handler det nevnte gap mellom styrende og styrte i stor grad om hvordan vi forvalter folkestyret lokalt så vel som nasjonalt og på europeisk nivå. Derfor møter målrettet sentralisering berettiget, bred folkelig motstand.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook