Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Trenger Europa EU?
Heming Olaussen

Nei til EUs leder, Heming Olaussen

Trenger Europa EU?

Til et slikt spørsmål vil jeg i utgangspunktet svare: tja…?

Mens dette skrives fører Israel krig i Libanon, en angrepskrig inn på annet lands territorium, i strid med folkeretten. Verdenssamfunnet (FN) er den eneste myndighet som kan presse fram en våpenhvile. Der blokkerer USA. Når EU skal forsøke å ta stilling til spørsmålet, kommer den utenrikspolitiske splittelsen til syne for all verden – slik den også gjorde foran Irak-krigen. Et tannløst pip uten noen betydning var det EUs utenriksministere klarte å samle seg om den 1.8.06. Makta rår, og EU spiller ingen rolle for å skape fred, på tross av ”EU som fredsprosjekt”

Spørsmålet blir kanskje like mye: Trenger verden EU?

Når det gjelder begrepet eller konseptet ”Europa” trenger dette en nærmere presisering. Ja-sida i norsk politikk har lagt seg til den uvane å nærmest gjøre ”Europa” og ”EU” til noe synonymt. Dette er både feilaktig og dessuten historieløst. Europa omfatter altså både Russland, Ukraina, Hvite-Russland og en rekke andre øst-stater, foruten Norge, Sveits og de andre EFTA-landene. Både økonomisk, politisk og geografisk ingen uvesentlighet for den som måtte være opptatt av hva ”Europa” er tjent med. 77% av svenskene identifiserer seg med ”Europa”, mens bare 39% av dem identifiserer seg med EU (Eurobarometer vår 06) I denne sammenheng kan det være aktuelt å faktisk trekke fram EFTA. En bemerkelsesverdig organisasjon som har inngått flere handelsavtaler rundt om i verden enn EU! Dessuten en organisasjon med en viss tiltrekningskraft. Pr. dato foregår det for eksempel en debatt i det britiske konservative partiet, der EU-kritiske røster mener at EFTA kunne være et bedre alternativ for Storbritannia! Skulle en slik debatt skyte fart, vil EU virkelig få store problemer.

For å svare på spørsmålet, må en ha en forståelse av EUs karakter. Hvorfor skulle flertallet av befolkningene i EU-landene ha glede av EU? Har EU klart å løse arbeidsløshetsproblemene? Har EU bidratt til økt sosial velstand? Har EU fornøyde borgere? Har EU utvida eller utvikla demokratiet? Svarene på alle disse spørsmålene er i hovedsak: Nei.

Dette ganske mislykka og kaotiske prosjektet har imidlertid store ambisjoner, kfr. Lisboa-

strategien. For å samle alle sine målsettinger, sitt verdigrunnlag, sin liberalistisk-økonomiske tankegang, sine formelle regler osv. ett sted, utarbeida man et forslag til grunnlov (eller ”forfatningstraktat”) som man planla å få gjennom i alle medlemsland etter domino-metoden: Først de ”sikre” landa, deretter de mer usikre – som skulle presses av ja-svarene fra de sikre. Noen som husker ”svenskesuget” fra folkeavstemningene i 1994 i Sverige og Norge?

Gigantomaniprosjektet havarerte, Det franske folket, som faktisk hadde studert og debattert lovforslaget, avviste det i slutten av mai 2005. Det nederlandske folket gjorde det samme få dager etter. Krisa var et faktum, og den er fremdeles høyaktuell.

Denne grunnloven er et fantastisk prosjekt i seg sjøl. Hvor ellers i verden har man en grunnlov på 232 sider med flere hundre sider vedlegg og protokoller? Den spanske grunnloven er på 58 sider og 18000 ord. Den amerikanske på 5000 ord.

EU-tilhenger Susan George, har i et foredrag i den spanske universitetsbyen Salamanca 15.juli i år i The Salamanca Encuentros roundtable, gått denne grunnlovsteksten etter i sømmene. Plassen tillater ikke en omfattende gjengivelse av hennes poeng, så jeg får henvise interesserte til www.spectrezine.org/europe/George.htm Jeg vil likevel gi noen få sitater: ”My contribution will argue that Europe is not promoting sosial cohesion but, to the contrary, is fast travelling towards social dislocation and a lower degree of wellbeing than in the past. This outcome is not an accident but reflects, rather, deliberate policy choices, designed to promote neo-liberal, market-oriented “solutions” whose impact is not merely predictable but dire.” (..) “Europe has chosen neo-liberalism as its guiding principle and has therefore simultaneously chosen to scarify social cohesion to market-friendly options. The proposed Constitutional Treaty for Europe, quite rightly rejected by the peoples of France and the Netherlands, would have set this direction in stone”.

Susan George er en framtredende europeisk debattant, og bl.a. aktiv i europeisk Attac. Hun tror fremdeles på at et ”annet” EU er mulig, sjøl om hun nå er blitt mye mer tvilende til hele prosjektet. Dette reflekteres ofte også hos hjemlige EU-tilhengere. De har vansker med å forsvare det EU som faktisk eksisterer, mens de argumenterer ivrig for ”noe annet”; Freds-EU, miljø-EU, ”den sosiale dimensjon” og liknende etikketter. Jeg tror EU-tilhengere vil gjøre lurt i å lese Susan Georges artikkel, og bekjenne farge: Hvis man virkelig er FOR et neo-liberalt, mest mulig deregulert EU, med svak fagoreningsinnflytelse, dårlige sosiale ordninger, stor ulikhet mellom rike og fattige, svake nasjonale parlamenter, og en sterk ikke-valgt Kommisjon – ja så si det! Ta da også med hva dette sannsynligvis fører med seg av sosial uro, gratispropaganda til partier av mer høyreekstrem type osv. På den andre siden; Hvis man synes Norge er et ganske bra land å bo og leve i mht. levestandard, frihet, miljø, demokrati, bosetting i hele landet osv.: Hvorfor ta sjansen på å bytte bort dette mot å bli innlemmet i en union som EU? Med 2% formell innflytelse over politiske områder vi i dag har full frihet til å bestemme sjøl: Utenrikspolitikken, forsvarspolitikken, pengepolitikken, fiskeripolitikken, landbrukspolitikken, størstedelen av justispolitikken, handelspolitikken overfor 3.land osv.

EU er - og forblir - et prosjekt for og av eliten. Margot Wallström, EUs svenske visepresident og kommissær for kommunikasjon og interinstitusjonelle relasjoner, sa i en forelesning ved Universitetet i Oslo 18.mars i fjor at "En opinionsundersøkelse som ble gjort i høst viser at syv av ti personer i unionen vet lite eller ingenting om EU". Det er et større problem for EU enn for Nei til EU, for å si det sånn. Men det gir grunn til bekymring for kjennskap og forankring til EU blant EUs egne borgere.

EUs egne Eurobarometer-undersøkelser vise forbløffende liten oppslutning om EU som prosjekt. Rundt halvparten av EU-borgerne mener at EU-medlemskap ikke har vært bra for landet de bor i, og i flere land er det et stort flertall som ikke mener EU er en god ting. Den første gangen nederlenderne fikk stemme for eller mot mer integrasjon i EU, i 2005, stemte et overveldende flertall av folket nei. Undersøkelser viser at det primært var av hensyn til
demokratiet, tross det veritable tåketeppet som ble forsøkt lagt ut av "eksperter", som hevdet det var fremmedfrykt som lå bak såvel det franske som det nederlandske nei til EUs grunnlov.
Frank Rossavik, tidligere informasjonssjef i Europabevegelsen og korrespondent i Brussel for norske aviser, har skrevet en interessant og tankevekkende bok som jeg vil anbefale alle Minervas lesere å ta en titt på. (”Hei til EU”)
I Morgenbladet 19.08.05 sier han at "Ja-folkene må våge å innrømme at EU er et eliteprosjekt som hittil har hatt begrenset demokratisk legitimitet." Ifølge Rossavik kan "Frankrikes og Nederlands avvisning av Grunnlovstraktaten ikke bortforklares."
Tidligere EU-kommissær Frits Bolkestein, best kjent som Tjenestedirektivets far, kommer i sin bok "The Limits of Europe" fra 2004 (s.32) med en interessant erkjennelse. Bolstein skriver: "Folket har ikke forstått" er EU-elitens vanlige forklaring til innbyggernes nei-stemmer i ulike folkeavstemninger". Videre sier han at han " vil advare mot denne maktens arroganse. I mine samtaler med ledende EU-politikere får jeg mange ganger inntrykk av at folkets synspunkter ikke blir sett på som noe annet enn slitsomt og irriterende. Det virker som om få har vilje til å forstå hvorfor innbyggerne har stemt nei i ulike folkeavstemninger".

De siste årene har stadig flere nordmenn som i utgangspunktet er for norsk medlemskap uttalt seg forholdsvis nyansert om EU som prosjekt. EU-tilhenger og direktør ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad, skriver i kronikken "Tilhører fremtiden Europa?", i Aftenposten 14.mars i fjor at "EU er ennå i stor grad et eliteprosjekt med begrenset folkelig oppslutning. Nasjonalstaten vil nok i overskuelig fremtid fortsatt være europeernes viktigste referanseramme." Det er en god analyse, som bekreftes til fulle om man for eksempel sjekker ut EUs egne målinger av folks tilhørighet og identifikasjon. Det er hjemlandet, og slett ikke EU, som står høyt i kurs hos befolkningen, i alle land i og utafor EU. (EU-barometer)

Høyres fremste utenrikspolitiker gjennom tidene, C.J. Hambro, var svært opptatt av småstatenes muligheter og ansvar. Han uttalte på slutten av 1930-tallet at "Det har enorm betydning at det også i folkenes konsert kan høres den klare lille stemme som uten frykt uttaler den sannhet alle tenker eller føler - og som kanskje ikke så lett ville bli tålt hvis det hadde vært en stormakts stemme." Det er et synspunkt Nei til EU er helt enig i. Selv om
bakgrunnen var annerledes for 70 år siden, er det fremdeles viktig at det i verden finnes selvstendige stemmer. Det er en av mange grunner til at vi motsetter oss norsk innlemmelse i den Europeiske Union.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook