Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / TTIP – gigantisk, dram...

TTIP – gigantisk, dramatisk og udemokratisk

I juli 2013 begynte myndighetene i EU og USA å fremforhandle en omfattende frihandelsavtale. Avtalen kalles Transatlantic Trade and Investment Partnership, eller bare TTIP, og er nå under forhandling. Svært få vet hva som blir de konkrete resultatene av forhandlingene ettersom forhandlingsdokumentene er hemmelige og forhandlerne holder kortene tett til brystet.

Bakteppet for TTIP-forhandlingene er finanskrisen i 2008, som rammet EUs og USAs økonomier hardt. I 2011 ble det satt ned en høynivågruppe som fikk i oppgave å identifisere tiltak som kunne øke handel, stimulere til flere arbeidsplasser og legge til rette for økonomisk vekst i de to gigantøkonomiene. Gruppen foreslo å sette i gang TTIP. 

Tilhengerne av avtalen mener at TTIP vil gi både EU og USA sårt tiltrengt økonomisk vekst og flere arbeidsplasser. Fra den amerikanske kongressen blir det påpekt at avtalen kan bidra til å demme opp for kinesisk dominans på verdensmarkedet og knytte tettere bånd mellom Europa og USA i en periode der stadig mer amerikanske oppmerksomhet rettes mot Stillehavsregionen. 

Kritikken mot TTIP er mangfoldig og kommer fra mange kanter. Avtalen blir beskyldt for å ta mer hensyn til transnasjonale selskaper enn til borgerne og for å sette miljø, arbeidstakeres rettigheter og nasjonal selvråderett i fare. Kritikere både i USA og i EU frykter at importsensitive sektorer kan bli hardt rammet av frihandelsavtalen og er kritiske til at innholdet i avtalen foreløpig ikke er kjent for de folkevalgte forsamlingene som skal vedta den eller for borgerne som vil bli påvirket av den.

En annen bekymring som ofte reises fra skeptikerne er at den såkalte tvisteløsningsmekanismen for investorstater som partene ønsker at skal bli en del av avtalen vil gi transnasjonale selskaper rett til å kreve store kompensasjoner fra myndighetene dersom et land innfører reguleringer som hindrer selskapers mulighet til å tjene penger i landet.

TTIP er grunnleggende udemokratisk, ettersom forhandlingene hittil har vært svært lukket og det konkrete innholdet i forhandlingene foreløpig ikke er offentlig kjent. Det var først etter en rapport fra EUs ombudsmann som krevde større innsyn i forhandlingene at EU publiserte dokumentasjon på hva som har vært tema i forhandlingene. Denne dokumentasjonen er likevel svært overordnet og tilfredsstiller ikke ombudsmannens krav til hva slags informasjon borgerne burde ha tilgang til. Etter åtte forhandlingsrunder er fortsatt hoveddelen av partenes standpunkter og foreløpig oppnådde resultater hemmelig. 

Omrisset av avtalen vet vi imidlertid en del om allerede. Blir den endelige avtalen så omfattende som USA og EU ønsker vil TTIP bli verdens største handelsavtale. I 2012 sto EU og USA alene for 45 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt og utgjorde tolv prosent av verdens befolkning.

TTIP vil omhandle et svært bredt spekter av sektorer og temaer, blant annet offentlige innkjøp og finansielle tjenester, landbruk, fiskeri, statlig eide selskaper og energi. I tillegg vil avtalen ha vidtrekkende konsekvenser for arbeidstakere, miljø, tolltariffer, datarettigheter, patentrettigheter og rettigheter til produksjon av TV-programmer. Kort sagt vil avtalen omfatte de fleste sektorer og ha stor påvirkning på økonomiske og samfunnsmessige forhold i landene som blir berørt. 

For Norge er avtalen viktig fordi det er svært sannsynlig at en del av endringene i reguleringer og krav til standarder vil få konsekvenser for norske borgere og bedrifter hvis avtalen blir vedtatt. En viktig ambisjon for avtalen er nettopp at endringene som fremforhandles mellom EU og USA skal bli nye «internasjonale standarder» også for land utenfor avtalen. 

Så hvor sannsynlig er det at en så omfattende avtale som USA og EU ønsker faktisk blir en realitet? På sensitive områder som for eksempel matområdet, rett til TV-produksjon og tvisteløsningsmekanismen for investorstater er det sannsynlig at avtalen blir mindre omfattende enn forhandlernes ambisjoner tilsier. Her står partene for langt fra hverandre til at det virker sannsynlig at de kommer frem til løsninger som begge kan være tilfredse med.

I januar ba USAs president Obama begge partiene i Kongressen om å gi ham såkalt «fast track authority» til å fremforhandle TTIP. Fast track authority innebærer at Kongressen frasier seg sin grunnlovsfestede rett til å forhandle handelsavtaler med andre land og til å gjøre endringer i avtalen når den kommer til avstemming. Fast track authority blir sett på som en forutsetning for å få TTIP endelig vedtatt i Kongressen. Demokratene i Kongressen er skeptiske til både TTIP og til å gi Obama fast track authority. Og motstanderne i Obamas eget parti er ikke hvem som helst. De inkluderer blant annet lederen for demokratene i Representantenes hus, Nancy Pelosi, som krever mer innsyn i TTIP-forhandlingene for å kunne gi sin støtte til Obamas ambisjoner.

Nøkkelen til å få hurtigspormekanismen vedtatt ligger hos republikanerne, som nå har flertall i begge kamrene i Kongressen. Republikanerne er overveldende positive til TTIP, men det er fortsatt uklart om de vil gi Obama støtte i en så viktig sak nå som neste presidentvalgkamp nærmer seg med stormskritt. 

Og hva har så en eventuell TTIP-avtale mellom USA og EU å si for Norge? Norge har tre valg hvis avtalen blir vedtatt: Å stå utenfor, å forhandle om å bli tilknyttet TTIP eller å forhandle frem en egen avtale med USA. USA og EU er våre to suverent største handelspartnere. Ettersom frihandelsavtaler i bunn og grunn handler om å gi privilegier til land på innsiden er det som regel lite godt nytt for landene på utsiden.

For Norge er situasjonen mer sammensatt ettersom vi er en del av EUs indre marked gjennom EØS. Fordi vi kan regne med at de fleste av regelverksendringene som blir forhandlet frem i TTIP vil bli innført i Norge gjennom EØS vil norske eksportbedrifter kunne nyte godt av blant annet forenklede regler for handel med USA selv uten at Norge knytter seg til TTIP eller forhandler frem en egen avtale. Dette taler for å bli stående utenfor TTIP.

Blir Norge stående på utsiden av TTIP frykter likevel en del bedrifter og noen næringer at de vil gå glipp av handelspreferanser som USA og EU vil gi hverandre. Dette gjelder spesielt fiskerinæringen, som står i fare for å tape omlag 800 millioner av en eksportverdi som i 2013 var på 60 milliarder kroner. Fiskerinæringen vil derfor se seg tjent med at Norge blir med i TTIP eller forhandler en egen avtale med USA.

Den store taperen hvis så skulle skje vil være landbruket og matindustrien. Det er svært sannsynlig at USA vil kreve full tollfrihet og store liberaliseringer på landbruksområdet for å inngå en avtale med Norge. Dersom USA får økt tilgang til å eksportere til Norge vil EU høyst sannsynlig kreve minst like god tilgang til det norske matmarkedet, ikke minst fordi landbruket i EU kommer til å møte enda hardere internasjonal konkurranse etter TTIP.

Norsk tilknytning til TTIP eller en egen avtale med USA vil føre til nedbygging og sterk sentralisering av norsk landbruk. Konsekvensene for norsk matindustri vil også bli store: Det er vanskelig å se for seg at Norge skal importere råvarer fra Europa og USA for å bearbeide dem i Norge, hvor lønnsnivået er betraktelig høyere. 90 000 norske arbeidsplasser i landbruket og matindustrien kan derfor stå på spill dersom regjeringen velger å gjøre alvor av sine ambisjoner om å knytte Norge til TTIP. 

 

Anne Marie Aanerud er politisk rådgiver i Senterpartiets stortingsgruppe. For tiden er hun i permisjon fra sin stilling på Stortinget for å være gjesteforsker ved George Washington University i Washington, DC der hun forsker på TTIP-avtalen og konsekvenser for Norge. 

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook