Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Usolidarisk fiskeripol...
Tråler
© Astacus

Usolidarisk fiskeripolitikk

Verdenshavene kan være i ferd med å gå tomme for fisk. Hvis vi sammenlikner omfanget av store fisk i havet som torsk, sei, flyndre og tunfisk med det som var nivået i 1950, kan det være bare 10 prosent igjen.[i] Årsaken er at det er for mange fiskebåter som jager for få fisk med stadig bedre teknologi.

Varmere havtemperatur spiller trolig også inn. Dette er dramatisk for miljøet og for fiskere over hele verden, ikke minst i fattige land hvor alternative næringsveier kan være få. Verden trenger derfor mer enn noen gang langsiktig og bærekraftig fiskeripolitikk.

I stedet for å bidra positivt er EU dessverre en av verstingene. EUs fiskeripolitikk skiller seg klart fra den stort sett bærekraftige politikken som føres i Norge, Island, Færøyene og Grønland, som ikke er EU-medlemmer. En samlet næringskomité på Stortinget sier i innstillingen til statsbudsjettet for 2009: ”Komiteen peikar på at EU sin felles fiskeripolitikk (…) har gjennomgåande vore prega av høge, ikkje-berekraftige kvotar, svake reguleringar og mangelfull handheving og sanksjonering. (…) Resultatet (…) er sviktande bestandar i EU sine farvatn, og at EU inngår fiskeriavtalar mellom anna med fattige land på vilkår som er særs uheldige både i eit utviklings- og havmiljøperspektiv.” Det sier noe om situasjonen når også ja-partier på Stortinget kan samle seg bak en så klar kritikk av en sentral del av EU-samarbeidet. Så godt som ni av ti fiskebestander i EU er overfisket ifølge en fersk rapport fra EU-kommisjonen, en rapport som The Economist beskriver som ”bemerkelsesverdig ærlig, til og med sint”.[i]

EU har altså fisket ned mange av sine egne bestander, samtidig som unionen har en av verdens største og mest moderne fiskeflåter. For å hindre arbeidsledighet sender EU derfor fiskerne til andre lands farvann. Kommisjonen har siden 1976 forhandlet frem en rekke fiskeriavtaler med ulike land om tilgang til deres fiskeressurser. Disse avtalene ble i Brussel lenge sett på som den store suksesshistorien i EUs felles fiskeripolitikk.

Noen av avtalene fungerer riktignok relativt godt. Avtalene med rike land som Færøyene, Island og Norge innebærer at EU får tilgang til enkelte fiskebestander, mot at disse landene får tilgang til fiskeressurser i EU. Disse "nordlige" landene har stort sett en velutviklet fiskeriforvaltning og god kontroll med fiskebåtene, og avtalene gjelder i hovedsak for fiskere fra Danmark, Tyskland og Storbritannia.

Men avtalene med de fattige landene er mer problematiske. EU betaler for å få tilgang til ressursene, uten at de fattige landene får tilgang til EUs fiskebestander. EUs fiskebåtredere dekker en mindre del av utgiftene selv, mens mesteparten tas fra EUs budsjett. Bare i år 2000 bidro skattepengene til mer eller mindre uvitende EU-borgere med drøye 270 millioner euro til disse avtalene ifølge EU-kommisjonen, noe som tilsvarte nesten 30 prosent av de samlede utgiftene til EUs fiskeripolitikk. Disse avtalene kommer særlig spanske fiskere til gode, men også fiskere fra Portugal, Nederland, Italia, Frankrike og Hellas. EU har tjent mer på avtalene med de fattige landene enn med de rike ifølge en rapport utarbeidet for EU-kommisjonen[ii] .

Avtalene gir også betydelige inntekter til de fattige landene. Det vil si, det er ofte eliten i de fattige landene som får betydelige inntekter. Det har nemlig vært liten kontroll med hva pengene fra EU brukes til. EUs båter bidrar til overfiske og reduserte fangster, siden kontrollen i de fattige landene er beskjeden og forvaltningspolitikken er lite utviklet. Dermed svekkes ressursgrunnlaget for de lokale fiskerne, som ikke er konkurransedyktige med EUs industrielle fiskebåter og som ofte er blant de fattigste menneskene i disse utviklingslandene. EU-fiskerne er vinnerne, mens taperne er de fattige fiskerne, miljøet og EUs skattebetalere.

EU har for eksempel mange avtaler med vestafrikanske land. Her har forskere i en årrekke advart mot overfiske og kollaps av enkelte bestander. Sult er en reell fare dersom bestandene blir uttømt. I EUs avtale med Senegal, et land med om lag 600 000 lokale fiskere, har det ikke vært kvotebegrensning på hvor mye EUs industrielle fiskefartøy kan fiske, kun en spesifikasjon av hvor mange båter som kan fiske til enhver tid. Garnmaskene som avtalen tillater er tettere enn det EU har for sine egne farvann. Det betyr at risikoen for å få annen, mindre og mer sårbar fisk enn det man egentlig var ute etter er større. [iii]

Situasjonen blir ikke bedre av at det er Spania, en av EUs verstinger når det gjelder overfiske, som har ansvar for å føre kontroll med fiskebåtene som ilandfører fisk fra Afrikas kyst til Kanariøyene. Den kontrollen som blir utført retter seg ifølge EU-kommisjonen primært mot utenlandske fartøyer og ikke mot de mange spanske båtene. Kontrollen på fastlandet er heller ikke god. Adelino Tchuda, tidligere minister for naturressurser i Guinea-Bissau, et av landene EU har fiskeriavtale med, beskriver situasjonen slik: "Vi har ikke kapasitet til å kontrollere noe som helst. Vi har ingen marine, ei heller fly".[iv]

I Mauritania, som riktignok har både marine og fly, anslo Kommisjonen i en rapport at 85 prosent av den mengden lysing som var ilandført i landet i forbindelse med EU-avtalen, ikke var deklarert på lovlig vis.[v] I Senegal blir myndighetenes underbetalte inspektører bestukket av fiskerne for å rapportere om at ulovlige fangster er i henhold til reglene.[vi]

Professor John Lawton, lederen for Storbritannias Forskningsråd for miljøet, sier at ”stadig mer tyder på at det tradisjonelle kystfisket utenfor land som Senegal kollapser, det er praktisk talt ingenting å fiske. De europeiske båtene er aktive der – de fanger fisk lenger ute og tar dem ut av systemet, slik at det ikke blir noe igjen for de lokale båtene.” Lawton hevder at EU på denne måten, sammen med Sør-Korea og Japan som også driver industrielt fiske på Vest-Afrika-kysten, indirekte bidrar til den såkalte

”bushmeat-handelen” med aper og andre truede dyrearter på fastlandet. Siden lokalbefolkningen ikke lenger har den samme tilgangen på fisk som tidligere, må de finne andre kilder til proteiner og tyr da til kjøtt fra truede dyrearter i bushen. [vii]

Enkelte, mer ressurssterke land i sør har sett seg lei på avtalene. Utenfor Namibia fisket spanske fiskere ulovlig store mengder lysing da EU hadde en avtale med landet, til tross for at alle visste at denne lysingbestanden var truet av kollaps. Namibiske myndigheter sa derfor opp avtalen med EU i 1992 for å ta ut ressursene selv. I dag er fiskerinæringen en av de sentrale vekstnæringene i Namibias økonomi.[viii]

Spanske frysetrålere var også på ferde i Argentina for noen år siden. De bidro til overfiske av lysing og svekket mulighetene for lokale fiskere til å drive lønnsomt.[ix] Også Argentina fant derfor ut at EUs fiskeriavtaler var en dårlig deal, og har valgt å ikke fornye dem.

Det at land som Argentina og Namibia har sagt opp sine fiskeriavtaler med EU, har imidlertid gjort at unionen vender seg mot fattigere stater hvor det er mindre demokratisk kontroll med styringen av ressursene, som borgerkrigsherjede Elfenbenskysten, eller til farvann der det knapt eksisterer noen lover i det hele tatt, som Somalia.[x]

Etter at tidligere EU-ambassadør til Norge og Island, Gerhard Sabathil, for noen år siden erkjente at det ikke finnes økonomiske argumenter for at Norge bør bli medlem av EU, har ja-siden prøvd seg på å si at Norge må bli medlem av hensyn til solidaritet med andre land i Europa. Da overser man ikke bare at Norge gjennom EØS-avtalen er med i det indre marked, den delen av EU-samarbeidet som ifølge forskning gir det viktigste bidraget til utjevning mellom landene, og at vi gjennom EØS gir store summer til EUs fattigste land (dette som må sies å være en solidarisk handling, selv om resultatene av disse overføringene dessverre har en langt mer usikker effekt på mottakerlandenes verdiskaping enn deltakelsen i det indre marked). Nei, det er også noe annet ja-siden overser med sin solidaritetspåstand. Ja-siden overser de fattigste landene i verden. Ja-siden overser at Norge ved å stå utenfor EU ikke er med på EUs usolidariske fiskeripolitikk, som ikke bare skader miljøet i havet men også fattige fiskere og utviklingslands muligheter til å skape vekst som står på egne ben.

[i] The Economist, 23. april 2009. ”Fishy tales”.

[ii] IFREMER, CEMARE & CEP (1997). Evaluation of the Fishing Agreements concluded by the EU 1993-1997.

[iii] Clover, C. (2004). The end of the line. How overfishing is changing the world and what we eat. Ebury Press, Random House.

[iv] The Economist, 14. juni 2001. ”Too many boats for too few fish”.

[v] Clover (2004).

[vi] The Economist, 14. juni 2001. ”Too many boats for too few fish”.

[vii] BBC, 29. mai 2003. ”EU fishing drives bushmeat trade”.

[viii] Clover (2004).

[ix] O´Riordian, B. (1999). ”La peche au-delà des eaux communitaires. Qui paye et qui beneficie?”, El Anzuelo.

[x] Clover (2004); Lequesne (2004). The Politics of Fisheries in the European Union. Manchester University Press.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook