Du er her: Framside / Aktuelt / Nytt fra Nei til EU / Vi eier havet sammen

Vi eier havet sammen

– Alt i 1972 var det klart at det materielle fundamentet for bosettingen, levemåten og væremåten ved kysten ville få et alvorlig skudd for baugen med EU, sier Arne Pedersen.

Han var på barrikadene mot EU alt som 22-åring. Etter tolv år som Ap-polititiker i Finnmark fylkeskommune har han hengt fra seg dressjakka og blitt fisker på heltid.

– I 1968 fikk daværende havrettsminister Jens Evensen gjennomslag for norsk råderett over 200-milssonen. Det var jo ikke bare fisk, men også mineraler, gass og olje som ble vår felles eiendom, sier Arne Pedersen, styremedlem i Nei til EU.

– Det betydde noe for hele kystbefolkningen å vite at havet var får felles eiendom. Gjennom det norske demokratiet ble vi herrer over eget hav og over egen rikdom. Forvaltningen av denne rikdommen ble utformet med ønske om en solidarisk politikk, mens nå har man begynt å snakke om omsettelige kvoter, sier Pedersen.

Usolidariske kvoter

Hvorfor er omsettelige kvoter, slik EU- etter alle solemerker ser ut til å innføre, og slik norske styresmakter er i ferd med å snikinnføre, usolidarisk?

– Det finnes to måter å fordele kvoter på. Man kan bruke det norske folkestyret og si at kriteriet for å få en kvote kan være at du bor på kysten, og så gir man en distriktspolitisk begrunnelse for det. I et omsettelig system fordeler man hele torskekvoten i et visst antall kvoter, også tillater man kjøp og salg av disse kvotene.

Det sier seg selv at et slikt regime til tilgodeser de som har kjøpekraft. De fleste som bor langs kysten, har ikke flust med penger til å kjøpe kvoter på et fritt og åpent marked. Inngangsbilletten for yngre mennesker blir vanvittig mye dyrere. Ikke bare må man kjøpe seg en båt, men man må også kjøpe seg en kvote – hvis det finnes noen som vil selge.

Resultatet er at små kystsamfunn etter hvert går en framtid i møte med en befolkning som ikke har adgang til å fiske i havet rett utenfor, sier Pedersen.

EU-fiksert regjering
Han refser Oslo-politikerne som viser nærmest null interesse for å ivareta norske interesser langs kysten.

– Amerikanerne har nå rettet sine interesser for olje og gass mot Barentshavet og Nordvest-Russland. Storpolitiske prosesser foregår for fullt i Murmansk, Arkangelsk. På steder enda lenger øst hvor man bare kan komme med fly, og som du kanskje ikke har hørt om en gang, der finner du amerikanske oljefolk, sier Pedersen.

– Olje, gass og fisk vil gi grunnlag for inntekt og arbeid så langt framover som det går an å se. Gjennom å styre og eie dette kan vi sikre folk arbeid og inntekt. Vi kan ikke bare leve av å flytte papirer eller stirre inn i en datamaskin. Alt dette er knyttet til at man har en produksjon i bunnen. Det er også grenser for i hvor stor grad turistnæringen kan sikre inntekter, sier Pedersen. I dette perspektivet mener han at et norsk EU-medlemskap vil være totalt ødeleggende. Han synes det er underlig at disse problemstillingene ikke er mer framtredende i debatten.

– Norsk presse er helt uinteressert i dette. Men tollprosenten på røkelaks, det greier man å produsere artikler om i det uendelige, sier han.

Blikk på Russland
Pedersen mener man burde være mer oppmerksomme på det voksende russiske markedet.

– Det russiske markedet betyr stadig mer for norsk oppdrettsnæring. For oss i Nord-Norge er disse markedene også geografisk mye nærmere enn EU-markedet. Bare i Moskva er det 12-13 millioner mennesker, og russerne er et fiskespisende folk. Jeg tror de som bare fokuserer på EU-markedet, er i ferd med å grave sin egen grav, sier Pedersen.

Når det gjelder tollproblematikken påpeker Pedersen at det er sterke interesser innenfor EU-systemet som er lite begeistret for tollsatsene på norsk fisk. Det gjelder særlig dansk fiskeindustri, og etter hvert også Polen.

Inviterer på besøk
Han tror grunnen til at mange på det sentrale Østlandet er lite opptatt av dette, er at man bor langt unna, og at man ikke har noen eiendomsfølelse i forhold til ressursene langs kysten.

– Kom nordover, så skal vi gå opp på den høyeste topp og kikke ut over den blå åkeren som vi eier alle sammen. Dette har vi fått gjennom demokratiske prosesser i det internasjonale samfunnet. Jeg er overbevist om at når dere får kjennskap til hva dere faktisk er eiere av alle sammen, så vil dere tenke dere om to ganger, gløder Pedersen.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook