Senterpartiets farlige holdning

Stikkord: Norsk EU-debatt

I dag krever §93 at 3/4 av stortingsrepresentantene må stemme «ja» for å melde oss inn i EU. Forslaget fra Per-Kristian Foss og Inge Lønning fra Høyre og Marianne Aasen og Svein Roald Hansen fra Ap går ut på å senke kravet til 2/3 av representantene. Og hva er så begrunnelsen for forslaget? Selv med all verdens godvilje, er det vanskelig å trenge gjennom den tåkeleggingen forslagsstillerne presterer. At forslaget også omfatter prosedyren i EU-saken, nevnes ikke med et ord. Forslagsstillerne skjønner nok at det ikke er populært å tukle med regelverket, og prøver for enhver pris å skjule at det dreier seg om EU. Det nevnes derimot all verdens andre organisasjoner som paragrafen skal omfatte.

Endringsforslaget til §93 går ut på at hvis det har vært avholdt folkeavstemning i en sak som gjelder innmelding i en «EU-liknende» organisasjon, kan flertallskravet i Stortinget senkes til 2/3. I Stortinget i 1962 ble folkeavstemning nevnt i debatten, men bare som et råd. Kravet på 3/4 flertall hadde en helt annen bakgrunn; bortfall av kravet om at det skulle være tema i en valgkamp, og dermed en kortere, ryddigere saksgang. Det ville isolert sett gjort det lettere å avgi suverenitet. Derfor måtte det kompenseres ved å heve flertallskravet til 3/4. Dagens forslagsstillere har ingen sans for den slags. Folkeavstemningen brukes som en brekkstang for å senke flertallskravet. Sitat: «Spørsmålet er om det ikke vil være riktig å la den vekt Stortinget bør tillegge en folkeavstemning, også komme til uttrykk ved at kravet til flertall da settes lik krav ved endringer i Grunnloven. En slik endring vil styrke folkeavstemningens vekt i beslutningsprosessen.» Vi vet at det vil bli folkeavstemning også neste gang saken kommer opp. Derfor vil altså flertallskravet i EU-saken bli 2/3. Dagens praksis (som nå er blitt konstitusjonell sedvane) brukes altså som begrunnelse for å endre prosedyren. Underlig at ingen tidligere har funnet på noe så genialt.

Mange lurer sikkert på hvorfor det er så viktig å gjøre noe med avstemningsreglene i Stortinget. De politiske partiene vedtok jo for rundt 40 år siden at velgerne skulle ha det siste ord i saken. Folkeavstemningen ble nok bragt på bane for å unngå indre strid eller endog splittelse i enkelte partier, men holdt opp mot de sakene velgerne hadde avgjort tidligere, var det nok både rett og rimelig at velgerne fikk beslutningsmyndighet. Det som verken var rett eller rimelig, og på tvers av de klare intensjonene i §93, var den gradvise godtakelsen av at velgerne kunne avgjøre saken med rent flertall. Dette har skapt forventninger hos velgerne som har tvunget nei-sida til retrett.

Senterpartiet var fra første stund en motstander av denne lettvinte omgangen med Grunnloven. De forbeholdt seg retten til å vurdere størrelsen på flertallet og hele prosessen før avstemningen. For sin konsekvente, prinsippfaste holdning har de ved enhver anledning blitt beskyldt for å være «udemokratiske».

SV var i hovedsak enige, og før avstemningen i 1994 hadde de vedtatt sitt krav om «dobbelt flertall»; innmelding i Unionen skulle kreve ja-flertall både på landsbasis og i et flertall av fylkene. Innad i partiet ble det varslet omkamp om dette kravet, og på landsmøtet i 2005 lot en Grunnlov være Grunnlov og godtok rent flertall på landsbasis. Senterpartiet har antakelig flere meningsfeller i Stortinget som kan bryte ut og trosse sine respektive partivedtak. Det er ikke noe å sette sin lit til, og det reduserer hele problemet til en politisk rulett.

I dag kreves det 43 nei-representanter for å hindre medlemskap ved et ja-flertall i folkeavstemningen. Selv det er nok i overkant av hva nei-sida kan mønstre. Om endringsforslaget skulle vedtas, ville kravet øke til 57. Da ville ja-sida kunne føle seg ganske trygge på seier om de skulle klare å få til en stemningsbølge og få pila på Youngstorget over på «riktig» side av 50-tallet.

Ja-sida har i over førti år kjempet mot at grunntanken i §93 (avståelse av Stortingets myndighet til overnasjonale organisasjoner krever et overbevisende, udiskutabelt flertall) skal kunne overføres til folkeavstemningen. De har langt på vei lykkes. Det populistiske «Et flertall er et flertall!» har med årene presset nei-sidas politikere til taushet. Nå er det bare stabeisene i Senterpartiet som holder stand. Det tåles ikke av unionstilhengerne. Nå vil de ta høyde for at Sps «villfarelser» kanskje kan komme til å deles av andre i Stortinget.

Vi vil om ikke lenge bli vitne til et nytt fordekt forsøk på å senke terskelen for EU-medlemskap. For fire år siden ble forsøket slått tilbake med klar margin (87 mot 73 stemmer).

La oss håpe den politiske anstendigheten seirer også denne gang.