På kne for EU i EØS

Kommunenes Sentralforbund (KS) forteller at kanskje så mye som 60 prosent av beslutningene som fattes i kommunestyrene er berørt av EØS-avtalen. Er dette kjent i lokalpolitikken?

I sommer gikk det en debatt i Nationen som stilte spørsmålet: Bør Harlem-Brundtlands løfter om EØS-avtalen fra 1992 granskes? Saken er reist i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Flere av de forutsetningene et knapt stortingsflertall la til grunn når de i 1992-93 vedtok EØS-avtalen, viser seg nå å være feil. Vi kan nevne i fleng: Vinmonopolet, den norske veterinærordningen for mat-kontroll, olje- og gass-forvaltningen, kontrollen over kraftverkene – hjemfallsordningen.

I Klassekampen (28.juni d.å) retter Peter Ørebech, første-amanuensis ved universitetet i Tromsø, sviende kritikk mot EFTA-domstolen for den tolkningen de gjør av §125 i EØS-avtalen som slår fast at avtalen ”på ingen måte berører avtalepartenes regler om eiendomsretten” - det finnes bare ett unntak - §paragraf 124 som går mot å diskriminere på nasjonalt grunnlag. Altså ikke i spørsmålet om privat og offentlig som hjemfallsdommen legger til grunn. Kanskje har ESA (kontrollorganet for EØS-avtalen i EFTA) fått mindre rett på dette punktet enn de tror, og at det er den norske regjeringens håndtering av sitt eget regelverk, EFTA-dommerne slår ned på. Men uansett – her overkjøres den norske regjering på et område som var utlagt å være underlagt vår fulle suverenitet.

Brundtland-regjeringen argumenterte i 1992 for at hjemfallsordningen var utenfor EØS-avtalens virkeområde. Men i et slikt avtaleverk synes det ikke å være sjanse for det som ikke er spesifikt avtalt å være utenfor. Peter Ørebech hevder i samme intervju at det nå foregår en forskyvning i rettsoppfatningen i EFTA-domstolen som legger til grunn EF-domstolens praksis og unnlater å vurdere traktatene konkret. Jussen tar med andre ord over. Denne kritikken rammer EU-systemet i stadig nye sammenhenger, ikke minst i drakampene om tjenestedirektivet. Eiendomsretten undergraves av at konkurranse-betingelsene som ligger i Roma-traktatens fire forbud, overordnes retten til å bestemme over nasjonal eiendom. Jfr. når EU truet Norge med milliardbøter dersom gassforhandlingsutvalget ikke ble oppløst i Norge på slutten av 90-tallet. (Gro Harlem Brundland er sitert for å ha uttalt at EU’s oljedirektiv fra 1995 var en uvennlig handling mot Norge)

Hjemfallssaken er ekstra delikat når en av tre EFTA-dommere, Henrik Bull, er samme person som en kunne klandre for å ikke ha gjort jobben sin for Norge når EØS-avtalen ble utformet – da i egenskap av juridisk ekspert for regjerningen Brundtland. En annen aktør i avtale-forhandlingene, dagens utenriksminister Jonas Gahr Støre, var i den indre krets som statssekretær i Brundtland-regjeringen på begynnelsen av 90-tallet. Saken er vel verdt å få belyst konstitusjonelt.

Heldigvis må Norge bare innføre om lag 20 % av direktivene fra EU siden vi ikke er medlemmer, men bare deltar i EØS-avtalen. Men også dette er på mange måter problematisk.

EØS-avtalen angripes etter hvert fra mange hold. Det er et faktum. Likevel er det med undring en kan konstatere at denne avtalen på mange vis er politisk freda – og hevet over offentlig debatt. Mange av realitetene om dette legges fram i en leder i Stavanger Aftenblad 27.juni – etter hjemfallsdommen. ”EØS-avtalen er i prinsippet ein husmannskontrakt og eit demokratisk problem. Norge sit ikkje ved bordet, men må godta dei direktiv som kjem. Vetoretten er for alle praktiske føremål ein illusjon”, sies det i lederen og lenger nede kommer konklusjonen, ”…Me får derfor bita i oss våre EØS-nederlag, og utnytta så godt me kan det handlingsrommet som trass alt finst”.

Hva slags innstilling er dette? Avtalen er oppsigelig (§127: ”Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtalepartnere”). Den erstatter en tidligere handelsavtale med EU (EF) som ga gjensidig tollfrihet på industrivarer. Hvorfor argumenterer ikke Aftenbladet for eventuelt positive sider med EØS-avtalen? Skal vi leve i husmannsånden? Ligger det til grunn realiteter om maktforhold som vi ikke får klargjort, men skal ta for gitt?

Denne mangelen samsvarer med et ukritisk EU-blikk i Aftenbladets spalter over lang tid. Tjenestedirektivet er en stor politisk sak her til lands, en sak som førte til faglig storm og krav om reell politisk behandling og som trolig ennå skaper store spenninger i regjeringssamarbeidet fordi det ikke er tatt stilling til hvordan saken skal behandles politisk – ennå. Vi som har prøvd å få opp debatten om tjenestedirektivet, vet hvor vanskelig det har vært i lokale og regionale media. Og tjenestedirektivet kommer også seilende inn i norsk lovgivning på EØS-avtalen.

Det er sjelden vi ser positiv og konkret argumentasjon for EØS-avtalen. Kanskje skyldes dette at EØS-avtalen på mange vis ble det vi måtte tåle av EU-dominans for å hindre at ja-sida fikk gjennom sitt ønske om fullt medlemskap i EU. At deler av nei-sida betraktet det – for den saks skyld kanskje med rette – som en umulighet å stoppe både EØS og EU, var kanskje den beste virkelige argumentasjonen for EØS-avtalen.

Tiden er inne for å kreve at regjeringen utreder alternativer til EØS-tilknyting for Norge.

Det er bedre å klarlegge alternativene nå, når vi ser at EØS-avtalen får en del utslag som ikke var tilsiktet eller venta, enn i en pressa situasjon som Norge kan komme opp i f. eks. på grunn av uakseptable pålegg fra EU. For et slikt formål bør vi være tjent med en debatt om EØS-avtalen for å trenge inn i hva den faktisk er god for.

Stavanger 20.september 2007

Olaf Gjedrem

Leder I ROgaland Nei til EU

Asgeir Bell

fylkessekretær i Nei til EU