Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Arbeidsliv og faglig p... / Omstridt tjenestedirektiv

Omstridt tjenestedirektiv

EUs tjenestedirektiv har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU- og EØS-området. Nasjonale regelverk som hindrer konkurransen, må vekk. Det fører naturligvis til økt konkurranse også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

I forbindelse med kampen mot innføring av EUs tjenestedirektiv i Norge etablerte Nei til EU egne kampanjesider. Disse sidene finner du her.

I januar 2004 la EU-kommisjonen fram et forslag til tjenestedirektiv. Formålet med forslaget var å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU- og EØS-området. Nasjonale regelverk som hindrer konkurransen, skulle vekk.

Direktivet omfatter all tjenesteyting det er konkurranse om innen den enkelte medlemsstat. Hvis direktivet tas inn i norsk lov, har tjenesteytere som er gitt lov til å yte tjenester i ett EU- eller EØS-land, rett til å yte disse tjenestene også i Norge.

Aldri har noe EU-forslag blitt møtt med så voldsomme protester – fra fagforbund, fra forbrukerorganisasjoner og fra organisasjoner for brukere og klienter innen helse- og sosialsektoren. Europeisk fagbevegelse har stått sammen om å fordømme forslaget til tjenestedirektiv og har mobilisert til kraftige demonstrasjoner rundt om i Europa. Ved folkeavstemningene i Frankrike og Nederland ble tjenestedirektivet en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget for nei-sida.

Mye av kritikken retta seg mot det såkalte opphavslandsprinsippet. Prinsippet innebærer at et selskap som yter tjenester i andre land, skal følge regelverket i det landet der selskapet er registrert – og ikke i det landet der tjenestene ytes. Kontrollen med at regelverket følges, skal også utføres av det landet der selskapet er registrert.

Opphavslandet har fortsatt hovedkontrollen

16. februar 2006 vedtok EU-parlamentet et kompromissforslag som var mindre dra­matisk enn forslaget fra EU-kommisjonen – men også så uklart at EF-domstolen ville fått avgjørende innflytelse på hvordan direktivet skulle forstås.

4. april 2006 la EU-kommisjonen fram et nytt forslag til tjenestedirektiv – i stor grad basert på de politiske kompromissene i EU-parlamentet. I dette forslaget fast­slår artikkel 35 at vertslandet kan kontrollere utenlandske tjenesteytere, men bare hvis krava ikke bryter prinsippene om ikke-diskriminering, nødvendighet og pro­porsjonalitet. Det innebærer at:

a) krava ikke må diskriminere direkte eller indirekte etter nasjonalitet eller, for firma, på grunnlag av den medlemsstat der de er etablert (ikke-diskriminering);

b) krava skal være begrunna i hensynet til offentlig orden, offentlig sikkerhet, fol­kehelse eller miljøvern (nødvendighet);

c) krava skal sikre at det tilsiktede målet oppfylles, og må ikke gå ut over det som er nødvendig for å nå dette målet (proporsjonalitet).

Innen disse begrensningene gjelder altså et vertslandsprinsipp, og særlig det siste kravet setter stramme rammer for hva som er mulig å kontrollere.

For alle andre krav gjelder artikkel 34. Den fastslår at det er opphavslandet som skal føre tilsyn med tjenesteytere som yter tjenester i andre land, og da er det lov­givningen i opphavslandet som skal følges (art. 34.1). Opphavslandet er likevel ikke «forplikta til å kontrollere faktiske forhold på den medlemsstats område hvor tjenesteytel­sen utføres». Det kan be om at myndighetene i vertslandet gjennomfører kontrollen med «faktiske forhold» (art. 34.3).

Det politikerne ikke våger å avklare

Kompromisset i parlamentet var som alle slike kompromiss: Det som fra Kommisjo­nens side var en brutalt nyliberal lovtekst, ble gjort om til en tekst der brutaliteten er tåkelagt. Den nyliberale realiteten blir først synlig når EF-domstolen fastslår hvor­dan direktivet MÅ forstås hvis det skal bidra til friest mulig konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene.

Slike avklaringer har fra starten vært EF-domstolens varemerke. Det politikerne ikke makter – eller ikke våger – å avklare, det avklares av dommerne i EF-domstolen. Derfor er det all mulig grunn til å vente at det blir EF-domstolen som nå skal brøyte vei fram til «fri flyt av tjenester» gjennom det villnis av uklarhet som tjenestedirekti­vet kan ende opp som.

Må vi privatisere?

Direktivet, slik det nå foreligger, vil ikke i seg sjøl pålegge privatisering av offentlige tjenester. Direktivet vil heller ikke kreve at monopoler avskaffes. Det er sannsynlig at dette gjør det mulig å føre tjenester som er åpna for konkurranse tilbake til det offentlige igjen, det som er kalt rekommunalisering. Men sikkert er det ikke.

Lønnsregler og arbeidsrettslige forhold omfattes ikke av direktivet. De viktigste delene av den norske arbeidsmiljøloven vil derfor fortsatt gjelde for alt arbeid som utføres i Norge. Direktivet griper heller ikke inn mot forhandlings- og streikeretten.

Nå hjelper det lite at direktivet ikke griper inn mot norske «lønnsregler». I Norge har vi ingen lønnsregler utover dem som fins i tariffavtaler, samtidig som store deler av norsk arbeidsliv ikke dekkes av noen tariffavtale. Det er i de delene av arbeidslivet konkurransen fra utenlandske tjenesteytere vil bli særlig følsom.

Økt konkurranse betyr økt sosial dumping

Tjenestedirektivets formål om økt konkurranse på tvers av landegrensene fører naturligvis til økt konkurranse også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene. Det kunne de fleste arbeidstakere ha tålt dersom arbeidslivet i Europa var vesensforskjellig fra det som faktisk eksisterer – dersom vi hadde hatt et Europa med full sysselsetting, med sterke fagforeninger i alle bransjer og sektorer, med effektiv overvåking fra tillitsvalgte og offentlige tilsyn av alle tilløp til sosial dumping.

Virkeligheten er den stikk motsatte. Mister du jobben, er du arbeidsløs som mil­lioner av andre. Stadig færre har en fagforening i ryggen, stadig flere jobber i bransjer og sektorer uten tariffavtaler, og stadig flere fagforeninger tvinges til å godta avtaler som betyr lavere lønn og lengre arbeidstid.

I Soria Moria-erklæringen fra de tre regjeringspartiene står det at «Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping». Det står også at den vil vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS hvis særlig viktige norske interesser trues. Tjenestedirektivet, både det opprinnelige og reviderte forsla­get, vil øke konkurransen innenfor tjenestesektoren og føre til mer sosial dumping.

Teksten er et sammendrag av skriftserieheftet Vett 1/2006 " Tjenester til enhver pris?", skrevet av Dag Seierstad.

Les hele heftet

"

Bruk vetoretten!

HK har som sitt standpunkt at Europa og dermed Norge ikke trenger et tjenestedirektiv av denne karakter og ber LO om å medvirke til at regjeringen bruker vetoretten mot innføring av direktivet i Norge. I denne situasjonen er det bedre å praktisere en ”føre var holdning” heller enn å gi seg ut på en ferd man ikke ser rekkevidden av.
Handel og kontors høringsuttalelse 25. april 2006

"

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook