Du er her: Framside / Kunnskapsbank / EØS / Bakgrunn

Bakgrunn

Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) ble framforhandlet mellom EFTA- og EU-landene, og trådte i kraft 1. januar 1994. EFTA-landet Sveits vedtok gjennom folkeavstemning å si nei til EØS. I Norge ble avtalen godkjent av Stortinget. EFTA-landene Sverige, Finland og Østerrike ble etter folkeavstemninger medlem av EU fra 1. januar 1995. Siden da har EFTA-siden i EØS bestått av Norge, Island og Liechtenstein.

EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU: Den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS omfatter EUs regelverk for det indre markedet, herunder konkurransepolitikken og reglene for næringsstøtte og regionalstøtte. EØS legger EUs regler til grunn på alle områder som omfattes av avtalen.

Avtalen bidrar til å svekke vår økonomiske og politiske handlefrihet og råderetten over viktige naturressurser. På den andre siden gir EØS bedret markedsadgang bl.a. for en del fiskeprodukter, representasjon i EUs ekspertkomiteer og deltagelse i utdannings- og forskningsprogrammer.

Etter hvert som avtalen virker over tid blir konsekvensene stadig tydeligere. EØS betyr mer utrygg mat, mer byråkrati, en mindre selvstendig energi- og miljøpolitikk og mindre lokal handlefrihet. En del av disse virkningene kunne vi avdempe gjennom aktiv bruk av reservasjonsretten i avtalen. Men mange av problemene er knyttet til selve grunnprinsippene i avtalen og overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen sin praktisering av disse.

Bedre enn EU-medlemskap

EØS er likevel langt fra så omfattende som et EU-medlemskap. Avtalen omfatter ikke deltakelse i EUs institusjoner, EUs handelspolitikk overfor ikke-medlemsland, EUs landbrukspolitikk, EUs fiskeripolitikk, det regionale samarbeidet i EU, EUs pengeunion, det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet, og heller ikke EUs unionsborgerskap. EØS-avtalen kan dessuten sies opp med ett års varsel, og vi har mulighet til å legge ned veto mot nye direktiver som blir vedtatt i EU. Denne muligheten har ikke EU-landene.

Tall fra EUs årsrapporter og EFTA-sekretariatet viser at mens EU i perioden 1997-2003 vedtok totalt 11 511 rettsakter, ble 2 129 innlemmet i EØS i samme periode – altså om lag 20 %. Denne sammenligningen sier ingenting om omfanget av de enkelte rettsaktene, men viser tydelig at EØS er noe annet enn et EU-medlemskap.

EØS-avtalen gir på viktige områder Norge mer handlefrihet enn et medlemskap i EU ville gjort:

  • Vi har større frihet til å føre en skatte- og avgiftspolitikk som kan sikre velferdsordningene våre.
  • Vi bindes ikke til den penge- og finanspolitiske samordningen som for eksempel ved et oljeprissjokk kan ramme Norge hardt fordi vi har en nærings- og eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger ”i utakt” med de fleste EU-land.
  • Vi kan fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk. Det betyr at vi kan legge opp en landbrukspolitikk i mer økologisk retning, og at vi kan opprettholde en bedre balanse mellom kyst- og havfiske, og dermed sikre høyere sysselsetting i fiskerinæringa.
  • Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden.
  • Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger – i alle sammenhenger der EU forhandler utad på vegne av sine medlemsland.

Markedsadgang uten EØS

Hvis EØS-avtalen faller bort, skal den tidligere frihandelsavtalen med EU igjen tre i kraft. Det står i EØS-avtalens artikkel 120. Frihandelsavtalen gir tollfrihet for alle industrivarer. Vi kan altså fortsatt selge varene våre til EU uten toll og andre handelshindringer. Tjenestehandelen vil også stort sett foregå som i dag. Det følger av de internasjonale reglene i GATS-avtalen, tjenesteavtalen til Verdens handelsorganisasjon WTO.

Løsningen i den såkalte laksekrigen, der EU måtte gi seg for pålegg fra WTO, viser at det uavhengig av EØS er internasjonale handelsregler som EU må respektere.

EU har verken rett til eller interesse av å gå til handelskrig mot Norge hvis vi skulle si opp EØS-avtalen. Størstedelen av eksporten til EU består av råvarer og halvfabrikata, som næringslivet i EU trenger. Norge er dessuten et kjøpesterkt marked for EU. Ser vi bort fra olje og gass, eksporterte vi i 2009 varer til EU for 165,1 milliarder kroner, mens importen var 273,7 milliarder (kilde: SSB). Det ville være irrasjonelt av EU å forkludre den åpne handelen mellom Norge og EU. 

Motvekten EFTA

Det Europeiske frihandelsforbund (EFTA) ble opprettet i 1960 som en motvekt til EU (den gang EEC). Til forskjell fra EU ble EFTA etablert som et frihandelsforbund, og ikke som en tollunion med felles tollsatser og handelspolitikk overfor tredjeland. Fra starten var Danmark, Sverige, Norge, Sveits, Østerrike, Portugal og Storbritannia med. I dag består EFTA av Norge, Island, Liechtenstein og Sveits, og har frihandelsavtaler med land både innenfor og utenfor Europa (blant annet de fleste landene i Øst- og Sentral-Europa, Israel, Marokko, og med PLO).

Før EØS-avtalen ble inngått hadde Norge en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen sikret oss tollfri adgang til EUs indre marked for de aller fleste produkter. Dersom Norge sier opp EØS-avtalen, vil denne avtalen bli gjort gjeldende igjen.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook