Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Forsvar og sikkerhet / Bakgrunn

Bakgrunn

EU har bygd opp en hær som er slagkraftige og offensive kampstyrker, og ikke som noen "fredsbevarende" styrke. EUs egne retningslinjer for bruk av hæren sier at den skal kunne settes inn hvor som helst i verden. Det åpnes også for at styrkene kan brukes uten at det foreligger mandat fra FN.

På toppmøtet i Roma i desember 2003 bekreftet EU at unionen skal utvikle militære muskler. EU har bygget en hær (utrykningsstyrke) med 60 000 soldater. Norge har også knyttet seg til denne styrken med 3500 soldater. Denne styrken har egne institusjoner som er uavhengig av det vestlige forsvarssamarbeidet NATO. EU har også vedtatt å opprette kampstyrker (battle groups) som kan settes inn på bare ti dagers varsel. Denne styrken består av 13 enheter, hver på 1500 mann.

Ønsker militær makt
Det var i 1992 med Maastrict-traktaten at prinsippet om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU (FUSP) ble formalisert. Få måneder senere brøt krigen i det daværende Jugoslavia ut. Uten en egen intervensjonskapasitet kunne EU-landene bare gripe inn i regi av FNs fredsbevarende styrker eller USA-ledede NATO-styrker.

I 1999 trådte Amsterdam-traktaten i kraft, der FUSP ble viet vesentlig større plass. Siden har EU-landene også blitt enige om å utvikle en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESFP) innenfor rammene av FUSP. Strukturer som var midlertidige under Amsterdam, ble gjort permanente i Nice-traktaten. EFSP åpner for opprettelsen av en felles forsvarsstruktur dersom medlemslandene blir enige om det.

Med FUSP og ESFP er EU i ferd med å skape en politisk dimensjon som skal ligge oppå unionens internasjonale rolle som en av verdens viktigste handelsmessige og politiske aktører.

Lisboatraktaten

EU-grunnlovens omstridte bestemmelser, som ble nedstemt av Frankrike og Nederland i folkeavstemninger, om felles forsvars- og sikkerhetspolitikk er beholdt ordrett i Lisboatraktaten. Medlemslandene forplikter seg til å bygge opp sin militære kapasitet. EU skal ha en felles politikk som «vil føre til fælles forsvar» når rådet bestemmer det med enstemmighet (artikkel 42.2). Traktaten påbyr dessuten opprustning: «Medlemsstatene forplikter seg til gradvis å forbedre deres militære kapasitet.» (Artikkel 42.3.)

Den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (ESDP) blir tydeligere og rettsgrunnlaget bredere og mer konkret med Lisboatraktaten. Dette må forstås slik at EU har til hensikt å utvikle ikke bare den «myke» utenrikspolitikken, men også den spisse militære delen.

Det europeiske forsvarsbyrået blir nå skrevet inn i EU-traktaten. Byrået ble opprettet av rådet i 2004 for å styrke EUs forsvarskapasitet, og dessuten bidra til forskning og teknologiutvikling samt skape et konkurransedyktig europeisk marked for forsvarsmateriell. Norge har inngått en samarbeidsavtale med EU om forsvarsbyrået.

EU forsøker å framstille oppbyggingen av militærstyrkene som et fredsprosjekt, men freden og stabiliteten i Europa vil ikke styrkes av at en maktblokk øker sine militære styrker og bruker mer penger på våpen. I stedet burde man bygge opp kollektive sikkerhetssystemer i Europa som inkluderer alle de europeiske landene, ikke minst Russland. EUs offensive militærplaner vil kreve omfattende investeringer fra medlemslandene og dermed kraftige økninger i militærbudsjettene. EUs krav til budsjettbalanse vil kreve kutt på andre områder, noe som lover dårlig for EU-landenes allerede hardt prøvede velferdsordninger.

"

Som USA

Det EU egentlig vil gjøre, er egentlig det samme som USA, bare med litt mer elegant språk og enda litt friere tøyler. Det er bare tull at dette skal være noe mykt eller solidarisk alternativ.

Forsker Kåre Dahl Martinsen ved Institutt for forsvarstudier, i Klassekampen 6. november 2003

"

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook