Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Klima og miljø / EUs miljøpolitikk

EUs miljøpolitikk

Forurensningen stopper ikke ved landegrensene – heller ikke ved EUs grenser. Den aller største miljøutfordringen er de globale klimaendringene. 

Internasjonalt forpliktende samarbeid er nødvendig for å løse miljøproblemene verden står overfor. Mange av de alvorligste miljøproblemene er globale, som klimaendringer, redusert ozonlag, sur nedbør og havforurensning. Press på naturmangfoldet, blant annet gjennom nedhugging av tropisk regnskog og stadig større inngrep i den urørte naturen, er miljøproblemer som strekker seg langt utover Europas grenser. Det samme gjelder rovdriften på fiskeressursene.

Naturødeleggende vekst

Naturen tåler ikke en fortsatt vekstpolitikk, hvor ressursbruk og forurensning stadig øker. EU fører videre en gammeldags vekstfilosofi med økt forbruk som forsterker miljøproblemene. Hensynet til markedskreftene er overordnet hensynet til miljøet og folks helse i EU. Midlene for å nå målet om vekst er fri konkurranse på et åpent marked. Sentralisert produksjon og økt transport får dramatiske konsekvenser for miljøet.

Folk i EU ønsker selvfølgelig et rent miljø. Derfor har EU en miljøpolitikk som prøver å reparere skadene av EUs politikk på andre områder, bl.a. regelverk for naturvern og vannkvalitet. EU har en målsetning om bærekraftig utvikling og har vedtatt prinsipp som at forurenseren skal betale og føre var-prinsippet. Problemet er at EU i enda sterkere grad ønsker økt vekst. Drivkraften i EU-samarbeidet går dermed på tvers av en bærekraftig utvikling.

EU setter miljøet på tiltalebenken. I EU er hensynet til fri varehandel overordnet miljøhensyn. Hvis et lands klimatiltak begrenser handelen, kan det bli kjent ulovlig av EU-domstolen. Det gjelder for eksempel krav om lavere energiforbruk i elektronikk, reduserte utslipp fra biler og offentlig støtte til energisparing og renseteknologi. EUs såkalte miljøgaranti har vist seg å ha liten verdi i praksis. Medlemslandene kan bare i noen få tilfeller innføre egne miljøregler, og unntakene må godkjennes av EU-kommisjonen. Gjennom EØS-avtalen er også Norge en del av EUs indre marked, men vi kan – i motsetning til EU-landene – reservere oss mot nytt, miljøfiendtlig regelverk.

Klimakrisen

Kyoto-protokollen, som er en oppfølging av FNs klimakonvensjon, setter mål for kutt i de rike landenes utslipp av klimagasser. Tall fra Det europeiske miljøbyrået EEA viser at både EU og Norge sliter med å nå målene. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) trengs det mye større kutt, i de rike landene 80-90 prosent. Norge har gått foran i de internasjonale forhandlingene om en ny klimaavtale, ved å forplikte seg til 40 prosent kutt innen 2020. Det er langt foran EUs vedtatte mål på 20 prosent (og 30 prosent hvis andre land forplikter seg). Da Norge presenterte det skjerpede utslippsmålet på forhandlingsmøtet i Bangkok i oktober 2009, fikk man spontan applaus fra de andre deltagerne.

Kvotehandelssystemet, der bedrifter kjøper og selger rettigheter til å slippe ut klimagassen CO2, er EUs prestisjetiltak i klimapolitikken. Foreløpig har det ikke gitt nevneverdige utslippsreduksjoner. Med en kvotepris som i perioder har ligget under én krone per tonn CO2, har systemet ikke fungert etter hensikten. Et hovedproblem er at industrien får mesteparten av kvotene utdelt gratis.

EU satser på atomkraft

Atomkraft står for over 20 prosent av EUs elektrisitetsproduksjon. Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Sverige er ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) blant de ti landene i verden som produserer mest atomkraft. Et av avtalegrunnlagene for EU er Euratomtraktaten fra 1957, som har som mål å fremme bruken og utbredelsen av atom kraft i Europa. Ingen land har funnet noen helt sikker lagringsmåte for atomavfallet, som er skadelig i tusener av år. EUs statsledere har vedtatt (mars 2007) at atomkraft skal være et virkemiddel for å redusere CO2-utslippene i unionen. Dette er noe alle de europeiske miljøorganisasjonene tar avstand fra.

Verre vekst

I EU brukes overnasjonaliteten hovedsakelig til å videreføre en vekstpolitikk som i de enkelte medlemslandene har vist seg å ødelegge miljøet. EU-medlemskap er derfor verre fordi:

  • Det er verre å bli del av et system som er bygget for å lage mer vekst og forbruk enn landene klarer alene.
  • Det er verre at veksten skal komme fra en varehandel som er ekstremt avhengig av forurensende veitrafikk og annen transport.
  • Det er verre med vekst når medlemslandene ikke får stille strengere miljøkrav. 
"

Redusert beskyttelse

EUs overordnede mål [er] stadig... å øke den frie handelen. Både patentdirektivet, matsminkedirektivet og barnematdirektivet har redusert det norske beskyttelsesnivået, og det viser at handel og profitt har klart forrang i Unionen – overordnet miljøhensyn.

Framtiden i våre henders daglige leder Arild Hermstad, i Dagsavisen 25. februar 2003

"

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook