Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Lisboa­trak­taten / Bakgrunn

Bakgrunn

Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU, der EU-organene gis kompetanse på nye områder og medlemslandene mister dagens vetorett i en rekke saker. EU tar altså et stort sprang i den føderative retningen som nei-siden advarte mot i 1994. Den viktigste virkningen for Norge er at forskjellen mellom Norge utenfor EU og et EU-medlemskap blir enda større.

EU får en «høytstående representant» i utenrikspolitikken, som også skal være visepresident i EU-kommisjonen. Med embetet setter EU større ressurser og et mer permanent fokus på den felles utenrikspolitikken. I en ny bestemmelse heter det at når EU har en felles holdning til et emne som behandles av FNs sikkerhetsråd, anmodes EU-landene i Sikkerhetsrådet om å invitere høyrepresentanten til å legge frem unionens holdning (pkt 38). Traktaten bestemmer også at EU blir en juridisk person, som betyr at unionen i seg selv kan inngå forpliktende internasjonale avtaler. Etableringen av EUs diplomatkorps er også fastsatt i traktaten.

 

Mer makt flyttes

EU-grunnlovens omstridte bestemmelser om felles forsvars- og sikkerhetspolitikk er beholdt ordrett i Lisboa-traktaten, bl.a. at landene forplikter seg til å bygge opp sin militære kapasitet. EU skal ha en felles politikk som «vil føre til felles forsvar» (pkt 49) når EU-rådet bestemmer det med enstemmighet. (I dag: «kan føre til felles forsvar».)

Lisboa-traktaten innebærer at EU kan fatte beslutninger med kvalifisert flertall på 61 nye områder (kilde: tenketanken Open Europe). Landenes vetorett fjernes bl.a. i energipolitikken, romfart, sport, kultur, budsjettet, forskning og vedtak om hva som skal være offentlige (allmenn interesse) tjenester.

 

Små land mister stemmer

De nye stemmereglene svekker små lands innflytelse. Tyskland dobler for eksempel sin stemmeandel i det lovgivende EU-rådet, og Frankrikes andel øker med over 50 prosent. Mens Danmark og Sverige får en nedgang på hhv. 37 og 46 prosent. Tyskland har i dag en stemmevekt som er 4 ganger større enn Danmark. Med de nye reglene blir den 15 ganger større.

Et av EUs salgsargumenter er at traktaten skal gi mer demokrati og åpenhet for borgerne og de nasjonale parlamentene. Med det såkalte borgerinitiativet kan minst én million borgere (fra et «betydelig antall» medlemsland) oppfordre EU-kommisjonen om å fremme et lovforslag. Kommisjonen bestemmer selv om den vil følge opp. De nasjonale parlamentene kan protestere hvis de mener et forslag fra EU-kommisjonen går på et område som er utenfor det EU skal drive med. Parlamentene kan reagere med såkalte gule (en tredjedel av de nasjonale parlamentene) og oransje (halvparten av parlamentene) kort. Får forslaget gult kort, skal kommisjonen ta det opp til vurdering. Et oransje kort betyr at 55 prosent av ministrene i EU-rådet eller et flertall i EU-parlamentet kan stanse forslaget. Begge virkemidlene er myke, i den forstand at de primært ber EU-kommisjonen om å gjøre noe – man kan ikke kreve at det blir gjort. Dessuten vil de være vanskelig å praktisere, både innsamlingen av underskrifter i tilstrekkelig antall fra borgerne og ikke minst samordningen av de nasjonale parlamentene. Bestemmelsene fremstår mest som symbolske markeringer, fremfor bestemmelser med stor praktisk betydning.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook