Du er her: Framside / Kunnskapsbank / Publikasjoner / NtEU Analyse / NtEU Analyse: Norsk ti...
Paragraftegn

NtEU Analyse: Norsk tilslutting til EUs finanstilsyn?

Skal Norge gje avkall på nasjonal kontroll over deler av vår økonomi og vårt finanssystem som vi veit verkar – og erstatte det med tettare integrasjon i eit overnasjonalt styrt økonomisk system som har store økonomiske problem?

Bakgrunn:

Nei til EU har publisert eit notat om norsk tilslutting til EUs finanstilsyn , der dei handterer formelle sider ved ei slik tilslutting. Dei vidare samfunnsmessige sidene ved finanskapital og samfunn, og nasjonal råderett i denne samanhengen, vert ikkje diskutert. I mitt bidrag vil det bli argumentert for at Norge har klart seg betre enn EU både på det allment økonomiske og på det finanspolitiske området. Og det vil bli argumentert med at auka internasjonalisering, liberalisering og vekst i finansnæringa vil vere med på å forsterke den økonomiske krisa som har prega dei europeiske og den US-amerikanske økonomien sidan 2008. Det er difor vanskeleg å skjønne kvifor Norge ytterlegare skal underlegge seg ei såpass svakt fungerande økonomisk samanslutning som EU og deira planlagde finanstilsyn.

 

Overgang til meir finanskapitalisme

Overgang til eit større innslag av finanskapitalisme i nasjonal og internasjonal økonomi har vore eit særtrekk dei siste åra. Problema ved denne overgangen  er kjende i fagmiljøa og dels også elles: For det første fører relativ auke i finansnæringa til svekking av vilkår for produktivt næringsliv fordi ein aukande del av kapitalen blir bunden opp i uproduktive finanstransaksjonar. For det andre fører slik finansvekst til større fare for bobledanning i økonomien; dvs. rask vekst som ikkje har realøkonomisk innhald. Slik vi har sett globalt etter samanbrota i store kredittselskap som Lehman Brothers og Goldman Sachs, som sette i gang finanskrisa i 2008. Vidare fører finansveksten til større sosial ulikskap p.g.a. klart høgare lønningar og anna inntening i finanssektoren enn elles i økonomien. Og endeleg fører finansvekst til meir økonomisk globalisering av di sektoren i særleg grad er internasjonal. Dette tyder at aukaandel av finanskapitalisme i økonomien driv fram auka økonomisk globalisering og ei tilsvarande nedbygging av sjølvstendige nasjonale økonomiar.

Den siste av dei fire konsekvensane vil næringsliberalistar og frihandelstilhengarar sjå på som ein fordel: Di meir internasjonal økonomi og frihandel, di rikare skal vi bli; slik dette har vore og er både EU og USA sin politikk, og slik dette er den norske økonomiske og politiske makteliten sin politikk. Jmf. innsatsen frå desse for å få liberalisert også tenestesektoren gjennom TISA-forhandlingane. Men for mange av oss andre er denne samanhengen langt i frå så klar: Grensenedbygging og internasjonalisering i økonomien fører til auka makt til globale selskap og finansaktørar. At dette automatisk skulle føre til BNP-vekst og betre vilkår for folk flest, er i beste fall naivt. Dette dreier seg om ønske om auka omsetting i ein mest mogeleg globalisert finanssektor og auka makt og inntjening for dei som deltar i denne finansektoren. Supplert med ei ikkje belagt tru frå mange politikarar om at vekst grunna ekspansjon i finanssektoren automatisk vil kome folk flest til gode.

 

Økonomi og tillit

Til no har finansnæringa mest vore sett på som andre næringar i kapitalistiske og blandingsøkonomiske land, det vil seie som ein økonomisk sektor der investeringar og arbeidsinnsats skal skape jobbar og inntekter. I nokre land –særlig med utprega marknadsliberalistiske styresett som USA og Storbritannia–utgjer finansnæringa ein særleg stor del av den nasjonale økonomien. Storbritannia – dvs. særlig England med Londons finansmiljø City - er det landet i verda som har hatt den største andelen av finansnæring i den nasjonale økonomien; den ligg på over tjue prosent av BNP. I USA har finans vokse til 7% av BNP, men næringa har heile 25% av det privatskapte overskotet i US-økonomien (Time Magazine 19, 2016). Sidan desse to landa samstundes har stått fram som økonomisk vellukka, har ei oppfatting blitt at finans ikkje berre er ein næringssektor som andre. Mange har også trudd at di større finansnæring, di rikare vert landet.

Nettopp i slike baner tenkte sjølvstendige islendingar frå kring 2000. Sidan andre vart rike på oppdrevne finansspekulasjonar, kunne vel også dei bli det. Dei skulle ha same retten som USA og England når det galdt å bli rike på å omsetje pengar og verdipapir. Gjennom ei hardhendt kapitalisering av fiskerinæringa, bygd på at staten innførte fritt kjøp og sal av fiskekvotar, vart det skapt eit pengeoverskot hos reiarlag og bankar som så vart nytta til elleville finansspekulasjonar. Vi kjenner resultatet: Alle bankane på Island vart slått konkurs og den islandske krona er enno ikkje internasjonalt omsetteleg etter landets økonomiske samanbrot; eller er blitt konvertibel som det heiter på finansspråket. Denne bitre islandske erfaringa viser at finansnæringa ikkje er heilt som andre næringar.

Finansnæringa viser tydelegare enn noko anna næring at kapitalistiske økonomiske system er basert på tillit. Slike system er i røynda skjøre konstruksjonar. Føresetnaden er at det er allmenn tiltru til vurderingar som blir gjort i økonomien – først og fremst til pengeverdien – og til styresettet som ligg bak. Sviktar denne tilliten, sviktar også økonomien. Slik svikt såg ein under depresjonen i mellomkrigstida og slik tillitssvikt ser ein no etter dei angloamerikanske samanbrota i bankar og kredittselskap frå 2008. Det viktige er at denne allmenne tilliten ikkje berre gjeld finans. Den blir å råke heile økonomien og heile samfunnet. Slik dette er blitt illustrert dei åtte åra sidan dei store amerikanske og britiske spekulasjonsinstitusjonane gjekk over ende. Når trua på aksjer og verdipapir sviktar, sviktar også trua på det samfunnet der aksjar og verdipapir er mål på verdiane i næringslivet.

 

Sal av pengar

Innslag av finanstransaksjonar på lik linje med anna privatøkonomisk verksemd medfører at pengar vert omsett som varer – som handelsgjenstandar – sjølv om dei opprinneleg ikkje er laga for slik omsetnad. Det er denne fiktive varegjeringa av pengar som den ungarske nasjonaløkonomen Karl Polanyi meinte ikkje er foreinleg med forsvarleg samfunnsbygging. Ved å gjere jord, arbeid og penger til gjenstand for omsetting på linje med varer, blir samfunn umenneskeleggjort og vil etterkvart bryte saman, sa Polanyi i sitt hovedverk i 1944. Det som skjer etter 2008 kan tolkast slik at Polanyi får rett: Då bryt mange av nasjonaløkonomiane i den vestlege verda saman fordi dei har gjort pengar til varer. Ein skjebne som Norge mykje godt har vore skjerma frå av di vi har ein så rik naturressursbasert økonomi som er underlagt fornuftige nasjonalt konstruerte reguleringsordningar. Og i samanlikning med Island: Spekulasjonsomfanget i dei norske bankane var relativt klart mindre i Norge på 1990-talet enn på Island på 2000-talet. Vi hadde ein velfungerande nasjonal økonomi som var stor nok til at vi kunne makte å ta tapet som samanbrotet i vårt bankvesen førte med seg. Dette forholdstalet var mykje verre på Island. Islendingane hadde rett og slett ikkje ein stor nok nasjonal økonomi til å kunne bære dei gigantiske nasjonale banktapa.

Ei førebels oppsummering må bli at det er svært problematisk å gjere pengar til fritt omsettlege gjenstandar i samfunn. Og det sjøl om det kan vere mykje å tene for bankar, føretak og einskildpersonar på dette i ein periode. Overgang til meir finansbasert økonomi ser ut til å føre til ein oppblåst, ikkje realøkonomisk forankra omsetnad av verdipapir og pengar. Av ulike grunnar kan den naudsynte tilliten som folk har til pengane og det økonomiske og politiske systemet svekkast. Da vil ein kunstig oppblåst økonomi basert på spekulasjonar fort bryte saman, og nedturen vil bli større jo meir ein har av spekulativ oppskrudd verdsetting av pengar og verdipapir sin verdi. Den særeigne grunnen til denne finansbaserte nedturen er at verdsetting av pengar og andre symbolske gjenstandar for økonomisk verdi utelukkande er basert  på tillit. I vår tid har denne typen samanbrot fått eit konkret uttrykk: Det er bobler som brest. Med å sjå nærare på denne typen boblebresting kan ein betre avdekke kva som ser ut til å frambringe desse farlege boblene og kva som må til for å forhindre dei, og å kome seg ut av dei.

 

Samanbrot

Det er den skjøre allmenne tilliten til dei økonomiske ordningane som gjer oppblåste bobler, og bobler som brest, så farlige i våre typar samfunn. Når boblene brest, er det den allmenne tilliten som ryker. Folk har ikkje lenger tru på at bankane kan ta vare på pengane deira. Og ikkje minst: Dei har ikkje tru på pengane sin verdi vil halde seg oppe. Dei sluttar å setje pengar i banken, eller verre: Tar ut pengane i banken og gøymer dei i madrassa, som det heiter. Dvs. dei freistar sjølv å berge det dei har fordi dei har mista tilliten til at bankane kan ta vare på pengane deira. Dei samfunnsmessige negative følgene er lett å sjå: Vanlege folk stiller ikkje sparepengane sine til disposisjon for lån til landet si produktive verksemd. Kapitaltørke forsterkar den økonomiske nedturen. Attåt kjem ein like viktig negativ effekt. Folk sparar for å ha noko i bakhand for dei dårlegare tidene som dei reknar med kjem. Nasjonal vareomsetnad og økonomisk vekst minkar. Denne typen dynamikk med boblebresting etter oppskrudd vekst er nytta som forklaring for det overraskande samanbrotet i det som var verdas nest største økonomi til for drygt to tiår sidan, nemleg Japan. (M.a. i diverse nummer av «The Economist» og i standarverket «Global Shift» om økonomisk globalsering av Peter Dicken). I Japan var det boblebresting med utgangspunkt i ein oppblåst eigedomsmarknad som var utgangspunktet for den finansielle og økonomiske nedturen.

Når tillit til bankar og økonomisk system sviktar i våre typar samfunn, har styresmaktene i utgangspunktet berre ein ting å gjere: Dei må gjenreise tilliten. Som nokon seier: Kapitalismen må bergast frå seg sjølv. Eller for å ta utgangspunkt i Polanyi: Marknaden som sjølvregulerande autonom institusjon bryt saman fordi ein har latt marknaden omfatte eit felt, nemleg pengar, som ikkje skal inkluderast i marknaden.

Sidan marknaden ikkje lenger fungerer for finanstransaksjonar, må det nyttast store midlar frå andre samfunnsinstitusjonar med andre verkemåtar for å berge marknaden. Dette må gjerast for å freiste å attreise tilliten til bankane. Det vil konkret seie å tilføre bankane så mykje midlar utanfrå at dei ikkje går konkurs så at dei kan fortsette å drive.

Ein slik mekanisme gjaldt då nasjonale styresmakter i Norge på 1990-talet, og andre land dei siste åra, har nytta milliardar av skattebetalarane sine pengar på å berge bankar som er kome i uføre på grunn av eigne spekulasjonar. Formålet er i slike tilfelle difor større enn berre å berge bankane; formålet gjeld å gjenreise tilliten til økonomien, slik at hjula kan kome i gang igjen. Denne mekanismen ser ein også er i gang i forholdet mellom nasjonar og innan EU: Milliardane frå Den Europeiske Sentralbanken, og frå EU og Tyskland, med gjeldslette for å hindre økonomisk samanbrot i Hellas blir gjort ikkje berre for å berge Hellas og grekarane. Overføringane kjem i tillegg for hindre at krisa i Hellas og elles i Sør-Europa skal spreie seg til resten av EU, og med det vidare til den globale økonomien. Det dreier seg om å hindre samanbrot i tillit til eit internasjonalt økonomisk system som er i store problem.

 

Finansialisering som sjukdom

Det er nettopp dette vanstyrte internasjonale finanssystemet som EUs finanstilsyn er meint å gripe inn i. Spørsmålet er berre korleis det skal gjerast. Opprinneleg var hensikten med EUs finanstilsyn å gripe inn i den oppblåste finansekspansjonen som fleire og fleire meiner var den utløysande årsaken til krisa frå 2008 (Kjelde: Finansekspert Kenneth Haar fra Corporate Europe Observatory i Brussel i Klassekampen  2/7 2016). Men no ser det dessverre ut til at den rådande tonen i Brussel tvert om er blitt liberalisering av finanssektoren i etterkant av dei avgrensa innstrammingane som kom etter krisa og konkursane i 2008. Det vil seie å tilføre meir av den gifta som førte til uføret etter 2008, og som store delar av ungdomskulla i Europa og USA framleis lir under i form av ei massiv arbeidsløyse.

Dersom hensikten med EUs foreslåtte finanstilsyn hadde vore å sørge for innstramming for å unngå dei finanskrisene vi no er nesten sikre på må kome under eit liberalisert regime for denne næringa, hadde det vore ein grunn for Norge til å slutte opp om tilsynet. Men når ein ikkje har naudsynt innstramming i regelverket som siktemål med finanstilsynet, har norsk deltaking ikkje noko hensikt. Med medlemsskap under slike vilkår, blir Norge berre med på å legitimere dei øydeleggande følgene av auka liberalisering og internasjonalisering av finansnæringa som har prega dei siste tiåra.

Eit svært viktig innblikk i desse øydeleggande mekanismane i finansekspansjonen kjem fram i ein omfattande artikkel i det siste nummer at Time Magazine (19, 2016). Her ser ein korleis det no tenkast i delar av toneangivande amerikanske krinsar når  det gjeld finansnæring og samfunnsutvikling. Dette tidsskriftet er det liberale auststats-USA sitt internasjonale hovudorgan. Her vert hovedproblemet i USA-økonomien definert som finansialisering.Det betyr ein vekst i finanssektoren og ein infiltrasjon av denne sektoren i andre delar av økonomi og samfunnsliv som ein ser på som øydeleggande for heile den amerikanske økonomien. Tittelen på oppslaget er talande fordi det seier kor alvorleg situasjonen for det amerikanske systemet no er vurdert, nemleg: «Saving Capitalism». Dette blir framstilt slik at finansieringssykja i US-amerikansk økonomi ikkje berre er trugande for den amerikanske økonomien og det amerikanske samfunnet, men faktisk også for det kapitalistiske marknadssystemet an sich. Ein pågåande og svært overraskande snunad i den amerikanske opinionen til fordel for ei sosialistisk eller sosialdemokratisk samfunnsutvikling, blir i tidsskriftet framstilt som eit klart teikn på at trua på den liberalistiske amerikanske samfunnsmodellen er i ferd med forvitre.

 

Dei norske røynslene versus EU sine

Når det gjeld EU i dag, veit vi førebels ikkje om milliardinnskota fra skattebetalarar i EU til gjeldstynga land som Hellas og til vidare drift i bankar og kredittselskap som har vore i krise p.g.a. oppdreven finansspekulasjon, vil verke på sikt. Men når det gjeld Norge, så veit vi at den statlege innsatsen for å berge nasjonale bankar i Norge verka under krisa på 1990-tallet. I Norge vart det norske bankvesenet omstrukturert, og gjekk inn i vår nasjonale økonomi som makta å trosse dei internasjonale nedgangstidene. Dette hadde dels si årsak i fornuftige restruktureringsordningar i bankane og bankfolk som var viljuge til å omstille seg og som kunne jobben sin. Men det er like viktig at den raske og godt fungerande norske omstruktureringa var basert på at kundane innafor den norske nasjonale bankmarknaden hadde tillit til at bankane og dei nasjonale styresmaktene var i stand til å ordne opp.Dette ga det nødvendige resultat at norske borgarar fortsatte å spare, investere og konsumere i tillit til at nasjonale styresmakter og nasjonale bankar var til å stole på.

Etter framlegget om norsk tilslutting til EUs finanstilsyn er altså situasjonen følgande: Norge skal gje avkall på nasjonal kontroll over deler av vår økonomi og vårt finanssystem som vi veit verkar for vårt land. Dette skal erstattast med tettare integrasjon i eit internasjonalt og overnasjonalt styrt økonomisk system som no har store økonomiske problem, med vedvarande høg arbeidsløyse etter at finanskrisa i Europa og USA frå 2008 utvikla seg til ei allmenn økonomisk krise. Det vi også veit, er atEU fungerer dårlegare enn vårt system når det gjeld både allmenn økonomisk utvikling og når det gjeld reguleringsordningar som skal nyttast for å gripe inn i økonomisk utvikling når det oppstår problem.

Vidare er det også klart at det no blir sett store spørsmålsteikn i fagmiljø og i den opplyste offentlege debatten både i Norge og internasjonalt når det gjeld vidare liberalisering og vekst i finansøkonomien. Det er aukande semje om at ukontrollert spekulasjon og ekspansjon i denne sektoren er den utløysande årsaka til den allmenne krisa i den vestlege økonomien fra 2008. Så langt vi kan sjå, tyder dei teikna vi no har, på at EUs finanstilsyn i denne situasjonen vil legge til rette for auka finansliberalisering.

 

Slutning

Difor vert det to ulike grunnar til at Norge ikkje bør slutte seg til EUs finanstilsyn. Den første grunnen er at vår nasjonale økonomi og våre reguleringsordningar verkar betre enn EU-landa sin økonomi og reguleringsordningar. Den andre grunnen er at vi med ei eventuell norsk tilslutting til EUs finanstilsyn vert med på å legitimere nasjonal og internasjonal liberalisering av finanssektoren. Alt tyder no på at ei slik liberalisering i denne sektoren berre vil forsterke krisa i den internasjonale økonomien.

Det Norge, Vesten og det globale samfunnet no treng for å bygge allmenn velferd og sosial utjamning er ikkje meir finanskapitalisme, men mindre vekst og meir regulering i finansøkonomien. Til dette bidrar Norge i dag best ved ikkje å slutte seg til EUs finanstilsyn, men ved å oppretthalde noverande, velfungerande nasjonale ordningar og ved å ta sikte på supplerande ordningar i framtid.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook