Du er her: Framside / Publikasjoner / NtEU Analyse: EU-forsl...
eurosedler
© CC0

Minstelønn vil bidra til et sosialt Europa, mener EU-kommisjonen.

NtEU Analyse: EU-forslag om minstelønn utfordrer den nordiske modellen

Nye forslag til regler og retningslinjer i sosial- og velferdspolitikken skal gi EU noen lakkstrøk når Romatraktatens 60 år skal feires den 25. mars. Det kan trenges når tall fra Eurostat viser at nesten hver fjerde innbygger i EU trues av fattigdom eller sosial utstøting.

Både felleseuropeisk minstelønn og borgerlønn er blant tiltakene som Kommisjonen og EU-parlamentet foreslår.

Politikere i og utenfor EU-parlamentet erkjenner at det ensidige fokuset på økonomisk integrasjon fremmedgjør befolkningen overfor EU som prosjekt. «Tiden er inne for at vi endrer vår forståelse av det europeiske prosjektet», sier Maria João Rodrigues fra den sosialdemokratiske partigruppa i EU-parlamentet. «Det kan ikke lenger bare være et prosjekt for økonomisk integrasjon. Hvis et forent EU skal kunne håndtere krisa og alle utfordringene, må først den sosiale samhørigheten styrkes.»

Juncker vil ha et «sosialt Europa»

EU-kommisjonen vil at medlemsstatene skal garantere for at innbyggerne får en minstelønn eller minsteinntekt, men at satsene kan være forskjellige i de enkelte landa. EU ønsker å styre minstelønna gjennom det som blir kalt EUs «sosiale søyle» og som for tida blir drøftet i EU-systemet.

«Det finnes en grense for verdighet som vi må respektere», som Kommisjonens president Jean-Claude Juncker uttrykker det. Juncker har helt siden han tiltrådte snakket om behovet for «et sosialt Europa». Kommisjonen vil legge fram sitt endelige forslag i mars.

EU-traktaten gir rom for en viss harmonisering i medlemslandene på det sosiale området. Artikkel 53 sier for eksempel at EU skal understøtte og utfylle aktivitetene i medlemsstatene også når det gjelder velferdsordninger og arbeidervern. Med dette for øye kan EU vedta direktiver, men da «bare med minimumskrav for gradvis implementering».

Det er dette rommet som kan åpne for innføring av minstelønn, et forslag også EU-parlamentet støtter. Parlamentet vedtok 19. januar  sitt bidrag til Kommisjonens forslag om å etablere en europeisk søyle for sosiale rettigheter. Man ønsker å foreta en «realitetssjekk» av de eksisterende velferdsordningene i EU for å se om de er «formålstjenlige». Dette skjer i erkjennelse av at ingen av målene i strategien for Europa år 2020 om å redusere fattigdommen eller arbeidsløsheten, vil bli nådd.

Med bare to stemmers overvekt (317 mot 315) vedtok parlamentet videre at man ønsker å innføre en «sosial protokoll»  ved neste revisjon av EU-traktaten, som skal gi grunnleggende sosiale rettigheter juridisk forrang over økonomiske friheter.

Parlamentet vil ha slutt på ubetalte praktikantopphold og nullprosentkontrakter, det vil si at den offisielle stillingsprosenten er null mens man jobber mye mer. Fenomenet er også kjent fra norsk byggebransje, der det går under navnet «fast ansettelse uten garantilønn».

Videre ønsker parlamentarikerne at EU-regler for anstendige arbeidsvilkår også må omfatte on demand-jobber eller oppdrag som formidles via digitale plattformer av typen Uber og Airbnb. Hvordan det i praksis skal skje uten særdeles streng regulering og stramme begrensninger for denne typen «løsarbeid» og tjenester, er ikke lett å se, ettersom det står i motsetning til EUs ønske om enda friere flyt av tjenester. I sine retningslinjer for delingsøkonomien (juni 2016) gjør Kommisjonen det klart at «(t)jenesteleverandører bør bare være forpliktet til å inneha løyver eller lisenser hvor dette er strengt nødvendig for å imøtekomme allmenne offentlige hensyn. Absolutt forbud av en aktivitet bør bare være en siste utvei».

Minstelønn kontra nordisk modell

EU-kommissær for sosiale spørsmål Marianne Thyssen har gjentatte ganger sagt at hun ikke vil tråkke nasjonale regjeringer på tærne ved å foreslå en minstelønn for hele EU. Transportkommissær Violetta Bulc sier imidlertid at hun ønsker å tette igjen smutthull som lenge har blitt utnyttet av lavprisaktører på det europeiske markedet. Da er en eller annen form for minstelønn det naturlige svaret. Hun tar til orde for å jobbe med et lovforslag der alle sjåfører som kjører i unionen omfattes av regler som regulerer minstelønn. Det skjer etter kraftig påtrykk fra deler av transportbransjen.

De aller fleste av EU-landa har allerede en form for lovpålagt minstelønn. Tall fra Eurostat viser at beløpene i 2015 varierte fra 280 euro i måneden (Bulgaria) til 1500 euro (Nederland og Belgia). Minstelønna utgjør omkring 40 prosent av gjennomsnittslønna. I de fleste land som har innført minstelønn, står også fagbevegelsen svakt. Euro-LO (ETUC) godtar minstelønn i tilfeller der fagbevegelsen ønsker det, men vil ikke påtvinges en minstelønn rund baut.

Bare Sverige, Danmark, Finland, Italia, Kypros og Østerrike har ingen minstelønn. Det har heller ikke medlemslanda i EFTA; Island, Sveits, Liechtenstein og Norge. I de nordiske landa er det vanligvis kollektive overenskomster som setter minstelønnsstandarden, men den er ikke lovpålagt.

Dette har vært del av det som er kjent som den nordiske modellen. Det er sannsynlig at presset fra EU vil øke mot land som Danmark og Sverige – og dermed også Norge – for å gå vekk fra denne modellen.

Den danske regjeringen er kritisk  til de fleste av Kommisjonens foreslåtte prinsipper, og har uttrykt bekymring  for at forslaget vil påvirke den nordiske kollektive forhandlingsmodellen, hvor lønns- og arbeidsvilkår reguleres av arbeidslivets parter.

Blant arbeidsgiverorganisasjonene har både NHO og Virke uttalt seg positivt om en minstelønn stemt fram av politikerne på Stortinget.

Fagbevegelsen har en begrunnet frykt for at normale spilleregler i arbeidslivet blir satt på sidelinja og at de som trenger det mest, lar være å organisere seg.

En minstelønn vil tendere mot å være svært lav. Om den likevel skulle økes betydelig, er dette blant de tingene som kan bli vurdert som et handelshindrende tiltak innenfor avtaler av typen TTIP og eventuelt TiSA. Det multinasjonale franske Veolia-konsernet gikk i 2014 til sak da myndighetene i Egypt bestemte seg for å doble minstelønna i landet.

Borgerlønn

Borgerlønn går også under navn som samfunnslønn, universell garantiinntekt eller negativ inntektsskatt. Borgerlønn er dermed langt mer samfunnsmessig inngripende enn minstelønn, som bare omfatter arbeidstakere uten tariffavtale. Grunnideen er at samtlige innbyggere mottar et regelmessig beløp fra staten som de disponerer fritt, uavhengig av om de er i jobb og har inntekt eller formue ved siden av eller ikke.

Hvorfor vi nevner det her? Fordi EU-parlamentets justiskomité ikke nøyer seg med lovbestemte minstelønnssatser, men anbefaler borgerlønn:

«Borgerlønn bør seriøst vurderes og komiteen oppfordrer alle EUs medlemsland til å gjøre det» står det i en av innstillingene fra komiteen.

– Rapporten tar for seg om vi bør forandre våre velferdsordninger og tenke på universell inntekt (dvs. borgerlønn – J. St.), fordi, dersom det er mange arbeidsløse, må vi sikre at de kan ha et verdig liv. Rapporten oppfordrer medlemslandene til å reflektere over det, ettersom dette er utenfor EUs lovgivingskompetanse, forklarer EU-parlamentariker Mady Delvaux, hovedforfatter av rapporten. (Nationen, 13/1/2017. )

Ideen om borgerlønn eller samfunnslønn er ikke ny. Men den har blitt aktualisert ut fra frykten for at robotisering og automatisering vil skape permanent massearbeidsløshet.

Oppfatningene og argumentene for og imot borgerlønn følger ikke de tradisjonelle skillelinjene mellom høyre og venstre. I Norge har så ulike partier som Venstre, Fremskrittspartiet, MdG og Rødt vært positive. Arbeiderpartiet lanserte forslag i samme retning tidlig på 1980-tallet, men ser siden ut til å ha gått vekk fra det. Tidligere Høyre-statsråd Victor Normann er blant de som ivrer for tanken.

Ideen stammer imidlertid fra den nyliberale ideologen og økonomen Milton Friedman. Friedrich Hayek, James Tobin og John Kenneth Galbraith har siden sluttet opp om modifiserte utgaver av det samme, mens den franske økonomen Thomas Piketty er mer ambivalent.

«Problemet med diskusjonen rundt basisinntekt (borgerlønn) er at den som oftest ikke undersøker de virkelige problemene og i virkeligheten uttrykker en forestilling om sosial rettferdighet i billigutgave. Sosial rettferdighet er mer enn et spørsmål om 530 eller 800 euro i måneden»,sier han på sin blogg.

Argumenter for og imot

Noen av argumentene for en garantert minsteinntekt som blir utbetalt uavhengig av om man har jobb og mottar lønn ved siden av,  er som følger:

  • Borgerlønn vil utgjøre et vern mot fattigdomsfella for de som havner utenfor
  • Den vil være et incitament til at man skaffer seg arbeid
  • Det blir mulig å leve av småjobber ved siden av borgerlønna
  • Kostbart byråkrati rundt sosiale støtteordninger vil bli overflødig
  • Dette vil i sin tur gi store offentlige besparelser som kan delfinansiere ordninga
  • Den enkelte skal få et reellt valg mellom arbeid eller mer fritid
  • Det blir mer attraktivt å ta deltidsjobb og midlertidig arbeid

Motargumentene er blant annet:

  • Midlertidige og deltidstillinger vil bli regelen og ikke unntaket
  • Kollektive overenskomster vil få mindre betydning
  • Fagbevegelsen og kollektive forhandlinger vil bli undergravd
  • Innføring av borgerlønn vil bli altfor dyrt for staten
  • Hvem skal avgjøre hva som er en «rimelig» borgerlønn?
  • En borgerlønn vil alltid tendere til å gå fra et lavt til et enda lavere nivå
  • Borgerlønn kan føre til avvikling av velferdsstaten

Finland har i år iverksatt et prøveprosjekt med borgerlønn som i første omgang skal vare i to år. Initiativet kommer fra en høyreliberal regjering som høsten 2015 gjorde seg beryktet for tvangslover mot forhandlingsretten og kutt i velferdsordninger som antall feriedager.

2000 tilfeldig utvalgte sosialhjelpsmottakere mellom 25 og 58 år får utbetalt tilsvarende kr 5000 i måneden som en såkalt basisinntekt. Statsminister Juha Sipilä har argumentert med at forsøket vil gi et incitament til å skaffe seg jobb, at det vil redusere byråkratiet og forenkle velferdssystemet.

Lignende prøveprosjekter pågår eller er blitt gjennomført i blant annet Alaska, Canada, Namibia og India. Andre land vurderer lignende eksperimenter, mens Sveits avviste innføring av borgerlønn etter en folkeavstemning i fjor.

Utfordring for offentlig velferd

Den ideelle tanken om borgerlønn er at mennesker skal sikres mot fattigdomsfella og samtidig kunne utfolde seg gjennom mer fritid, hvis man ønsker. Når de gode intensjonene skal omsettes i virkeligheten, er faren betydelig for at fattigdommen heller blir større enn mindre.

En av kandidatene til det franske presidentvalget, Benoît Hamon, går inn for en borgerlønn på 750 euro i måneden til alle, uansett inntekt. For å finansiere det vil han kreve skatt fra roboter, det vil si en ekstraskatt på arbeid som utføres av maskiner i stedet for mennesker. At dette skulle kunne finansiere en så kostbar ordning, er vanskelig å forestille seg.

Andre, som økonomen Kalle Moene, argumenterer for at en andel av nasjonalinntekten utbetales som en form for løpende kontantstøtte under navnet Universal Basic Share (Apollon 1/2017). På motsatt side argumenterer for eksempel FN-økonomen Jeffrey Sachs for at en omfordeling heller bør skje gjennom å styrke offentlig skole og helsevesen.

En generell borgerlønn, dersom en slik ordning skulle bli allmenn og ikke bare et begrenset prøveprosjekt, kan på sikt bli en utfordring for både fagbevegelsen og det vi kjenner som velferdsstaten. Den logiske konsekvensen av et slikt system er at de ordinære velferdsordningene vil bli avviklet litt etter litt. Dels fordi noen av de byråkratiske institusjonene blir overflødige, men enda mer fordi statens finanser ikke vil kunne oppebære begge deler såfremt man ikke finner helt nye og hittil ukjente finansieringskilder.

Et nærliggende scenario er at offentlige velferdstjenester kan avvikles til fordel for private, og at den som har råd – i praksis den som har inntekt ved siden av sin borgerlønn – betaler for slike tjenester. Det var nettopp en slik modell Milton Friedman så for seg.

Siden full harmonisering av velferdsordningene i Europa framstår som et nærmest umulig foretagende, er det forståelig at EU-systemet har begynt å leke med tanker om en en borgerlønn som i ytterste konsekvens kan presse fram eller legitimere at store deler av det nasjonale sosiale sikkerhetsnettet bygges ned.

Nei til EU

Schweigaards gate 34 B
0191 Oslo

neitileu(at)neitileu.no

  • Telefon: 22 17 90 20




Lik oss på Facebook