EØS og norsk avmakt

Utviklingen i forholdet mellom Norge og EU fra september 2017 til oktober 2018.

Dag Seierstad er EU/EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac. Forfatter av boken Folket sa nei om den norske EU-motstandens historie.


EØS = villet norsk avmakt

Overføring av beslutningsmakt til EU utløser stadig problem i forhold til Grunnloven.

EØS innebærer en massiv overføring av suverenitet til EU – eller om vi vil speilvende det – en massiv overføring av avmakt til Norge.  

Overføringen av suverenitet og avmakt skjer i prinsippet på to måter: Enten ved at Stortinget endrer norske lover og forskrifter slik at de blir blåkopier av EU-reglene for det indre markedet – eller ved at Stortinget vedtar å overføre beslutningsmyndighet på bestemte områder til ulike EU-instanser.

Blåkopi-metoden er den dominerende. Flere ganger i året vedtar et flertall på Stortinget lover som ingen norske partier gikk til valg på å vedta. Den eneste grunnen til at det blir flertall for dem også på Stortinget, er at de allerede er vedtatt i EU.

Det er ikke like ofte at Stortinget på varig basis overfører beslutningsmyndighet på konkrete saksfelt til EU. Men slik overføring er blitt mer aktuell fordi EU de siste åra har delegert beslutningsmakt til nyoppretta styringsorgan på stadig flere områder, mange av dem på områder som er «EØS-relevante».

Slik overføring av suverenitet utløser problem i forhold til Grunnloven, for suverenitet kan bare overføres til en internasjonal organisasjon som Norge er medlem av. Det fastslås i paragraf 115 (tidligere 93) – og Norge er ikke medlem av EU.

Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til et EFTA-organ, i praksis til overvåkingsorganet ESA som har til oppgave å passe på at EØS-avtalen overholdes.

Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle da i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtaka sine akkurat slik EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til.


Energiunion – hvorfor?

ACER fatter vedtak som EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA sender videre til RME som fatter det samme vedtaket, det som skal være bindende for Norge.

Regjeringa vil ha oss inn i EUs energiunion. Det vil EU også. Da måtte vi godta den «tredje energimarkedspakka» som handler om energieffektivisering, fornybar energi, grensekryssende krafthandel og om hvordan EU skal få til en effektiv overnasjonal styring av energiunionen. Regelverket på godt over tusen sider er fastlagt av en mengde forordninger og direktiv.

Denne energiunionen til EU har som oppgave å opprette felles nett for strøm og gass i EUs Europa. Kjernen i unionen er energibyrået ACER som skal overvåke nasjonale reguleringsmyndigheter og systemoperatører, i Norge NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og Statskraft.

Dette energibyrået faller inn i et større mønster. EU har etter hvert fått behov for at bindende vedtak kan fattes enklere og raskere enn ved den omstendelige saksgangen gjennom EU-kommisjonen, EU-rådet og EU-parlamentet. Derfor har EU oppretta stadig flere byråer med beslutningsmakt på avgrensa saksfelt.

EU krever at reguleringen i Norge skal overtas av en ny reguleringsmyndighet (RME) som skilles ut fra NVE og skal være «helt uavhengig av nasjonale myndigheter». Til gjengjeld skal RME være helt avhengig av alt ACER bestemmer.

Det skal skje ved at ACER fatter vedtak som sendes til EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA som – ord for ord - fatter samme vedtak og sender det videre til RME. Så fatter RME «helt uavhengig av nasjonale myndigheter» også det samme vedtaket. Slik skal ACER få reell håndhevings- og vedtaksmyndighet over energisektoren vår.

ACER har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, «om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet» og om det som kalles «prosjekter av felles interesse».  

Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan ACER bestemme hvem som skal betale hvor mye. Det kan f.eks. bety at ACER kan pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger fra Norge til andre land.

ACER skal ha kompetanse til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet.

Dette innebærer at energibyrået ACER om noen år vil kunne fatte vedtak som går langt utover det som en i dag kan se for seg. Som medlem av ACER er det lite sannsynlig at Norge uten videre kan bryte ut av dette medlemskapet. Men det står det ikke noe om i dagens regelverk.

Overfor EU argumenterte regjeringen i utgangspunktet mot at ACER skulle få myndighet over norsk energipolitikk, og på Stortinget var flere partier skeptiske til at Norge skulle underordne seg ACER. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG var i en felles fraksjonsinnstilling enige om at en energiunion «vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale organer» og advarte mot en løsning som «kan åpne for at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler til utlandet» (Innst. S (2015-2016)).

Blant kildene:

  • «Kampen om kraften. EUs energiunion og hva den betyr for Norge», Vett-hefte nr. 2/2017, Nei til EU.
  • «Endringer i energiloven (tredje energimarkedspakke)», Prop. 5 L (2017-2018).

Energiunion som splitter

Skal Norge være EUs «grønne batteri» eller produsent av energi-intensive varer?

Debatten om Norge skulle slutte seg til EUs energiunion reiste mange problemstillinger:

  • Hvor stor overnasjonal myndighet rår energibyrået ACER over?
  • Hva skjer med strømprisen hvis det bygges flere kraftkabler til andre land?
  • Bør Norge gå inn i rollen som Europas «grønne batteri»?
  • Eller skal vi heller eksportere varer produsert med særlig lave utslipp av klimagasser?

Om det overnasjonale: Regjeringa skrev i sitt EØS-notat datert 21.4.2017: «Når det gjelder situasjoner som involverer mer enn ett land, kan ACER ha beslutningsmyndighet i tekniske spørsmål, i spørsmål som knytter seg til et regulatorisk regime for forbindelser mellom to land og i vurdering av unntak knyttet til nye forbindelser.»

I den såkalte «vinterpakka» fra 2016 foreslo EU-kommisjonen at ACER må få økt sin vedtaksmyndighet i overnasjonal retning og at vedtak må kunne fattes med simpelt flertall og ikke med krav om kvalifisert flertall.  

Om kraftkablene til utlandet: Statnett har fått konsesjon på to nye kabler, en til Tyskland og en til Storbritannia. I tillegg er det søkt om konsesjon for en kabel til Skottland (NorthConnect). Bak søknaden står Agder Energi, Lyse Produksjon, E-CO (eid av Oslo kommune) og Vattenfall.

Så langt har det vært en grei sak å få til kabelsamarbeid med andre land, også med EU-land, uten å avgi suverenitet til EU. Men blir det sånn som medlem av ACER?

Om det «grønne batteriet»: Dette temaet splitter klima-aktivister på grunnleggende vis. Mange hevder at det må være et overordna mål å erstatte kullkraft i andre land med eksport av utslippsfri norsk vannkraft.

Andre framholder at det nå er bygd ut så mye sol- og vindkraft i EU at det vi kan tilby av såkalt «balansekraft» er nokså marginalt. EU hadde i 2016 bygd ut sol- og vindkraft med en kapasitet på 250 gigawatt og vil om få år ha dobla denne kapasiteten. Med de to nye kablene til Tyskland og Storbritannia er eksportkapasiteten vår oppe i 9 gigawatt.

EU har for lengst satt inn stor innsats for å utvikle egne løsninger mye nærmere kraftverk med store utslipp. Det jobbes med mer effektiv batteriteknologi, andre former for energilagring og raskere utbygging av strømnettet mellom EU-land med ulike meteorologiske forhold når det gjelder vindforhold og solskinn.

Om effektkjøring av norske vannkraftverk: Effektkjøring av et vannkraftverk innebærer at kraftverket startes og stoppes med korte mellomrom. Skal det produsere balansekraft for sol- og vindkraftverk, kan start og stopp skje mange ganger i døgnet, i ekstreme situasjoner flere ganger i timen.

Dette setter spor etter seg i landskapet på en helt annen måte enn det vi kjenner som sesongendringer i innsjøer og elver. Stadig veksling mellom sterk strøm og tørrlegging kan drepe vegetasjon, bunndyr, fisk og yngel samtidig som gytepartier kan bli ødelagt. Problemene er størst for kraftverk med utløp til elv. Da vil økt effektkjøring gå hardt utover artsmangfoldet nedafor kraftverket.

Om eksport av varer produsert med lave utslipp: Basert på billig vannkraft kan kraftkrevende produksjon foregå i Norge med mindre utslipp av klimaskadelige gasser enn i mange andre land. Naturvernforbundet har derfor konkludert slik: «Den fornybare energien må brukes i Norge slik at utslippene kuttes, og overskuddskraft bør eksporteres gjennom eksisterende kabler og indirekte gjennom energiintensive varer og tjenester.»

Bellona har argumentert i samme retning: «Vi vil trenge silisium til solceller, ferrolegeringer til vindmøller og aluminium til lette, gjenvinnbare produkter. Disse materialene må produseres med lavest mulig miljøbelastning. Bellona mener at deler av norsk industri, som har de laveste utslipp i verden per produsert enhet, har en viktig rolle i utvikling av fremtidens materialer. En økning av denne produksjonen i Norge kan derfor bidra til å redusere utslipp andre steder.» («Klimatiltak i norsk industri», Bellona Policynotat 1/2012)

Blant kildene:

  • Regjeringas EØS-notat om «Europeisk Energiregulatorbyrå (ACER)», 21.4.2017.
  • Marci Scipioni: «De novo bodies and EU integration: What is the story behind EU agencies’ expansion?», Journal of Common Market Studies 28.8.2017.
  • «Overordnet vurdering av miljøvirkninger i norske vassdrag som følge av økt kraftutveksling med utlandet», NVE 5.12.2013.


Fra ACER til ESA til RME – men aldri mer til Stortinget

Betyr den tredje energimarkedspakka at den suvereniteten vi avstår – for all framtid – er det som grunnlovsjuristene kaller «lite inngripende»?

Sentralt i debatten om energiunionen er spørsmålet om den norske handlefriheten på energifeltet. Lovavdelingen i Justisdepartementet innrømmer at Norge avstår suverenitet ved å godta den tredje energimarkedspakka – men insisterer på at suverenitetsavståelsen er «lite inngripende».  Dermed kan Stortinget overføre beslutningsmakt til EU uten noe krav om ¾ flertall i Stortinget.

Det eneste Lovavdelingen og alle vi andre har å holde oss til er noen setninger i EU-dokumenter som EU-kommisjonen og EU-domstolen har enerett og enemakt til å forstå.

Her er noen av de setningene vi har å holde oss til i debatten om energiunionen blir inngripende eller lite inngripende:

For det første: EUs energibyrå ACER har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, «om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet» og om «prosjekter av felles interesse». Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan ACER bestemme hvem som skal betale og hvor mye det skal betales.

ACER skal ha kompetanse til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet.

For det andre: EU krever at reguleringen i Norge skal overtas av en ny reguleringsmyndighet (RME) som skilles ut fra NVE og skal være «helt uavhengig av nasjonale myndigheter». Til gjengjeld skal RME være helt avhengig av alt ACER bestemmer.

Det skal skje ved at ACER fatter vedtak som sendes til EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA som – ord for ord - fatter samme vedtak og sender det videre til RME. Så fatter RME «helt uavhengig av nasjonale myndigheter» også det samme vedtaket – og handler ut fra teksten i vedtaket.

For det tredje og til slutt: Fra 2021 skal medlemsstatene sende inn årlige energiplaner som EU-kommisjonen skal godkjenne – eller kreve endringer i. Det kreves også av Norge.


Skremsler som siste utvei

Kan EU straffe norsk eksportindustri hvis vi avviser energiunionen til EU?

Så kom det som sjelden slår feil: Når krav om å avvise et EØS-direktiv blir sterke nok, kommer skremslene. Denne gang fra Arbeiderpartiets Gahr Støre og Barth Eide: EU kan komme til å straffe norsk eksportindustri «hvis vi avviser energisamarbeidet med EU».

Men var det noen som gikk inn for å avvise energisamarbeidet med EU? Det debatten dreide seg om, var om vi skulle gå inn i EUs energiunion. Den unionen gjør viktige deler av samarbeidet overnasjonalt, blant annet ved at Norge må bøye seg for avgjørelser fatta i det nye energibyrået ACER.

Norge har i flere tiår hatt et nært energisamarbeid med EU – antakelig til fordel for begge parter. Vi har hatt energi å selge – både gass og strøm. Næringslivet i EU har trengt både gassen og strømmen. Samarbeidet har vært på folkerettslig grunnlag: vi måtte ikke underkaste oss vedtak som EU-organ fatter.

Så over til skremslene: For å holde oss utafor energiunionen, måtte Storting og/eller regjering ha brukt reservasjonsretten i EØS-avtalen mot noen av de EU-lovene (forordninger eller direktiv) som EU ville ha inn i EØS-avtalen. Da gir EØS-avtalen EU rett til mottiltak for å balansere de fordelene Norge ville få ved å avvise slike EU-lover. Men ikke til hvilke som helst mottrekk.

Det er viktig å forstå hvorfor EØS-avtalen gir oss en slik reservasjonsrett. Denne retten måtte tas inn i EØS-avtalen for at avtalen ikke skulle være i strid med Grunnloven. Grunnloven tillater at norsk suverenitet overføres til internasjonale organisasjoner, men bare til organisasjoner som Norge er medlem av – og da bare med ¾ flertall i Stortinget (Grunnlovens paragraf 115).

Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Men det er EU som vedtar det regelverket som skal gjelde i EØS. Når EU vedtar nye lover (direktiver eller forordninger), gjelder de likevel ikke automatisk i Norge. Norsk lov kan bare endres av Stortinget. Derfor har regjering og Storting denne retten til å reservere seg mot rettsakter som EU vedtar. Reservasjonsretten er derfor en nødvendig del av EØS-avtalen.

To av våre kyndigste EØS-jurister, professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, presenterte i 2008 noen prinsipielle betraktninger om reservasjonsretten: «Utgangspunktet er at EØS-avtalen ikke innebærer formell overføring av lovgivningsmyndighet. Det betyr at enhver medlemsstat (i EØS) formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.» («Datalagringsdirektivet og EØS-avtalen», utarbeidet for IKT Norge)

Risikerer vi mottiltak fra EU? EØS-avtalen åpner for at EU kan sette bestemte deler av EØS-avtalen ut av kraft dersom Norge reserverer seg mot et EU-direktiv. Hensikten er å balansere de fordelene som Norge oppnår ved å reservere seg mot direktivet. Men EU kan bare sette ut av kraft rettsregler fra det vedlegg og det kapitel der vedkommende direktiv hører til. Det fins 22 vedlegg til EØS-avtalen, og hvert vedlegg har mange kapitler.

Energiunionen får sin plass i vedlegg 4 om energi. Eventuelle mottiltak fra EUs side, måtte være å ta vekk EU-lover om energi. Siden energiunionen ikke dreier seg om hvordan kjøp og salg av energi skal foregå, er det vanskelig å se for seg at EU vil finne fristende mottiltak innen vedlegg 4. Det dreier seg stort sett om regler som EU ser seg tjent med at Norge også følger.

EØS-avtalen beskriver i artikkel 102 hva som skjer hvis vi reserverer oss. Etter at regjeringen har varsla at den vil reservere seg, har Norge og EU seks måneder på å «undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende», eventuelt «konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig» i Norge og EU.

Hvis direktivet fortsatt avvises «skal den berørte del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte». EØS-komiteen er beslutningsorganet for EØS-avtalen. Der møter Norge, sammen med Island og Liechtenstein, representanter for EU-kommisjonen.

EØS-komiteen skal vurdere «hvilken del av et vedlegg til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverk». Hva som er «den berørte del av vedlegget», skal være avklart på forhånd, står det i artikkel 102. Jeg tviler på at det alltid er avklart.


AP-krav som ikke traff noen blink

Skulle vi ha holdt oss utafor EUs energiunion, måtte vi ha reservert oss mot de rettsaktene som drar oss inn i unionen.

Stortingsgruppa til Arbeiderpartiet satte i februar 2018 opp ei liste med «forutsetninger som må innfris før Arbeiderpartiet tar endelig stilling til EUs tredje energimarkedspakke». Lista fanga opp mange av de bekymringene som hadde utløst heftig motstand mot energiunionen.

Her er fire av de viktigste «forutsetningene»:

1. «Norske myndigheter skal ha selvstendig kontroll over alle avgjørelser av betydning for energitryggheten i Norge, herunder avgjørelser knyttet til «industri og utkobling av kraft».

2. «Beslutninger om nye utenlandskabler skal fortsatt være en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Eventuelle nye kabler skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme.»

3. «Statnett skal eie og drifte alle framtidige mellomlandsforbindelser. Vi ønsker dette inn i energiloven.»

4. «Flaskehalsinntektene skal fortsatt kunne benyttes til å redusere nettariffene så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet.»

Til Klassekampen sa Espen Barth Eide, energipolitisk talsmann i Arbeiderpartiet og saksordfører om energiunionen i Stortinget: «Vi tror ikke dette vil bli utfordret av EU, men vi vil forsikre oss om det. Om det ikke går å avklare, er det ikke sikkert vi er for.»

Men hvordan finne ut om «forutsetningene» til Arbeiderpartiet «kan innfris»? Stortingsgruppa så ikke en gang utover egen skigard: «Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier».

Men kan forhandlinger med andre partier i det norske Stortinget avklare noe som helst? Godtar vi et direktiv eller en forordning som inngår i energimarkedspakka, er det for all framtid EU-kommisjonen og EU-domstolen som avgjør hvordan den rettsakten er å forstå.  De mest aktuelle rettsaktene er elmarkedsdirektivet (2009/72), ACER-forordningen (713/2009) og forordningen om grensekryssende el-handel (714/2009).

I mars 2018 godtok stortingsgruppa til Arbeiderpartiet hele energimarkedspakka uten noen nærmere «avklaring» enn at regjeringa gikk med på at Statnetts monopol på utenlandskabler ble gjeninnført.

Skulle vi skaffa oss den klarheten Barth Eide etterlyste, måtte vi ha brukt reservasjonsretten i EØS-avtalen mot det vi ville unngå å bli utsatt for. Bare ved å bruke reservasjonsretten, kunne Stortinget ha hindra at vi havner i rettstilstander som rammer det vi vil trygge.

Protestene fra fagbevegelsen og fra grasrota i Arbeiderpartiet

Seks LO-forbund fatta vedtak mot at Norge skal slutte seg til energiunionen. Det var Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), Industri Energi, EL og IT-Forbundet og Forbundet for Ledelse og Teknikk. De seks forbunda har til sammen godt over 600 000 medlemmer. Det er om lag 70 prosent av medlemmene i LO. Så gjorde også LO-sekretariatet vedtak mot.

Mange lokalledd i Arbeiderpartiet fatta vedtak mot energiunionen. Vedtaket fra Sunndal Arbeiderparti er typisk for innhold og stemning: «Sunndal kommunestyre går sterkt imot at Noreg blir underlagt EU sitt energibyrå ACER på nokon måte. Kommunestyre krev også at saka blir behandla etter paragraf 115 i Grunnlova som suverenitetsavståing.»

Klubblederen fra Saugbrugs i Halden oppsummerte stemningen slik: «Hvis ikke Arbeiderpartiet hører på oss i denne saka, så blir de aldri noe 40-prosent-parti igjen.»

103 av de 203 av ordførerne til Arbeiderpartiet gikk sammen om et opprop som oppfordra stortingsgruppa til å gå mot norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke og mot at Norge blir underlagt EUs energibyrå ACER.


Anbud for all framtid?

Avviser vi jernbanepakke IV, kan vi bruke anbud så mye vi vil – hvis det er det vi vil.

Vil vi ha full konkurranse fra utlandet om all jernbanedrift i Norge – for all overskuelig framtid? Det avgjøres når Stortinget i vinter voterer over EUs fjerde jernbanepakke. Skal den pakka tas inn i EØS-avtalen – slik de tre partiene i Solberg-regjeringa vil?

Den fjerde jernbanepakka – med alle sine forordninger og direktiv – krever at all togtrafikk som staten bestiller og betaler for, skal legges ut på anbud for alle togselskap godkjent av EU.

Alt i 2015 gikk regjeringa inn for å foregripe en viktig del av jernbanepakke IV. Da la regjeringa ut på anbud de ni første togstrekningene som del av en såkalt «jernbanereform».  Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen er først ute – med trafikkstart planlagt til juni 2019. Så skal Nordlandsbanen, Trønderbanen, Meråkerbanen, Raumabanen, Rørosbanen og fjerntogene på Dovrebanen legges ut på anbud i tur og orden.

Forordningene og direktivene i jernbanepakke IV kan vi ikke gjøre noe med hvis vi tar jernbanepakka inn i EØS-avtalen. Jernbanereformen fra 2015 var derimot et reint norsk vedtak. Det kan gjøres om hvis et flertall på Stortinget ønsker det.

Hvis dagens regjering i denne omgang undertegner anbudskontrakter med 8-10 års varighet, er en eventuell ny regjering etter valget i 2018 ikke bundet til å videreføre kontraktene når de utløper.

Men hvis Stortinget om noen måneder tar jernbanepakke IV inn i EØS-avtalen, bindes vi til å fortsette anbudskampen om togdriften vår så lenge EØS består. Da er jobben til NSB begrensa til å kjøre tog på de linjene der NSB legger inn et billigere tilbud enn alle de utenlandske konkurrentene.

Jernbanepakkene til EU er bygd på forestillingen om at konkurranse, uansett når og hvordan, alltid gjør alt bedre. Men problemene for norsk jernbane skyldes manglende investeringer og vedlikehold over mange år. Det er lite utenlandske togselskap kan gjøre annerledes enn NSB med slikt. Utenlandske togselskap vil ikke bidra til nytt togmateriell eller andre investeringer fordi både tog og infrastruktur eies av staten og ikke av de selskapene som vinner anbudene.

Skinnegangen, signalsystemet og togmateriellet står staten for. Ruter og avgangstider er fastlagt i anbudskrava. Det som selskapene kan påvirke, er personalutgiftene. Det er lønn, arbeidsvilkår og pensjonsordninger som selskapene virkelig kan gjøre noe med.

Stortingsgruppa til Arbeiderpartiet vedtok i juni 2018 å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot EUs fjerde jernbanepakke. Det betyr at de åtte stortingsrepresentantene til Kristelig Folkeparti avgjør om vi heretter skal ha full utenlandsk konkurranse om all jernbanedrift i Norge.

Stortingsgruppa til KrF stemte for jernbanereformen i 2015, men som alle vanlige stortingsvedtak gjelder et slikt vedtak så lenge et flertall på Stortinget vil ha det sånn. Godtar derimot KrF-gruppa å ta Jernbanepakke IV inn i EØS-avtalen, blir utenlandske togselskap en varig del av anbudskonkurranser om hver eneste togrute i Norge. Det fins ingen angrefrist i EØS.

KrF har valget: Enten stemme ja til jernbanepakke IV – og binde oss til anbudskonkurranse om all togtransport i Norge, så lenge vi er med i EØS. Eller vente med å ta standpunkt til jernbanepakke IV for å se hvordan erfaringene blir med den konkurransen som prøves ut på ni av togrutene våre.

Da er det grunn til å trekke fram noe som KrF-lederen Knut Arild Hareide sa i juli 2018: : «Jeg tror bevisstheten rundt EØS-avtalen hadde vært styrket i det norske folk om vi hadde brukt retten til å si nei noen ganger.» (Aftenposten 11.7.2018.)


Frister britiske tog?

Fram og tilbake er like langt: fra statsdrevne tog til privatiserte – og tilbake til statsdrift.

Det var britene som begynte med konkurranseutsetting og privatisering av jernbanenett og drift. De første erfaringene var klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider og en serie alvorlige ulykker ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskap.

Mange driftsselskap gikk konkurs eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de hadde vunnet. På flere strekninger måtte staten på kort varsel overta driften i perioder. I 2001 måtte en slå delvis kontra etter at også Raintrack, det nyoppretta selskapet for all infrastruktur, gikk konkurs.

Etter at Jeremy Corbyn i 2015 overtok som leder av Labour, er nasjonalisering av jernbanene blitt et en viktig del av den politiske kampen i Storbritannia. Høyresida stempler nasjonalisering som steinalder-politikk og har lenge hatt støtte for slik språkbruk i media og fra næringslivet.

Sentrum-venstre-avisa The Guardian skrev for eksempel i 2013 at «jernbane-privatiseringen har vært en stor suksess» og høyreavisa The Daily Telegraph slo fast at «en statseid jernbane ville være et dyrt feilgrep». Samtidig viser meningsmålinger at fra 62 til 70 prosent av britene vil at staten skal overta all jernbanedrift.

Det britiske jernbanesystemet er i dag langt fra så privatisert som en la opp til på 1990-tallet. Skinnegangen, stasjonene og annen infrastruktur er offentlig eid av selskapet Network Rail. Lokomotiv og vogner er eid av tre private selskap med felles kjennetegn ROSCO, mens sjølve togvirksomheten settes ut i franchise på 5-7-års kontrakter til private togselskap.

Det er naturlig å spørre: Hvor fins den konkurransen som skulle gjøre alt så billig og effektivt?

Togpassasjerene har ingen valgfrihet. På hver togstrekning er det ett selskap som står for transporten, det selskapet som vant konkurransen om franchisekontrakten.

Forventningene om at de tre ROSCO-selskapene ville konkurrere med hverandre, har ikke slått til. De har heller ikke bidratt til å drive fram billigere og høyere standard på vognene.

I realiteten er det fem transportgrupper som dominerer driften på skinnene. Det er Arriva, National Express, Stagecoach, First Group og Go-Ahead Group. Utenlandske statsselskap fra Tyskland, Frankrike, Nederland og Hong Kong (!) er sterkt involvert i de fleste av de fem og står for mer enn halvparten av passasjertransporten. Alle fem har også hatt store markedsandeler innen busstransporten I Storbritannia. I noen områder har tog og buss derfor samme eier.

I 2015/2019 hadde franchise-selskapene en samla profitt på 343 millioner pund. Av denne profitten fikk aksjeeierne 185 millioner pund i utbytte. Selskapene betalte toppsjefen sin godt, i snitt med nærmere 300 000 pund i året. Det er over ti ganger medianlønna i det britiske arbeidslivet.

Da provoserer det at billettprisene har økt – til dels kraftig. På mange strekninger har togprisene økt 2-3 ganger så mye som inflasjonen.

En grunn til at togreiser er så dyrt, er at staten gir jernbanen langt mindre subsidier enn i mange andre land.  2013 var den offentlige støtten til jernbanene 9,5 milliarder pund i Frankrike mot 4 milliarder pund i Storbritannia. Det er likevel dobbelt så høy støtte som før jernbanen ble privatisert.

Etter at Jeremy Corbyn i 2015 overtok som leder av Labour, ble nasjonalisering av jernbanene den store kampsaka. Det skulle skje ved at franchise-avtalene ikke ble fornya etter hvert som de utløp, men erstatta av offentlig drift strekning for strekning. Dermed var det ingen private interesser som måtte «kjøpes vekk». Hvis Labour vant neste valg, ville det i løpet av fire år føre til at tredjeparten av jernbanenettet var overtatt av staten.

Blant kildene:

  • Feargus O’Sullivan: «Britain debates nationalizing its rail system”, 30.5.2017.
  • Martin Williams: «FactCheck Q&A: Should we nationalise the railways”, 18.5.2017.
  • Andrew Bowman: “An illusion of success: The consequences of British rail privatization”, mars 2015.

Go-Ahead vant anbudskampen

Ti år med britisk togmonopol fra Oslo til Stavanger tur/retur.

Regjeringen har gitt det britiske jernbaneselskapet «Go-Ahead» eneretten til å kjøre tog på Sørlandsbanen, Jærbanen og Arendalsbanen. Eneretten gjelder i ti år fra 15. desember 2019. Go-Ahead er det største britiske jernbaneselskapet og står for rundt 30 prosent av jernbanevirksomheten i Storbritannia.

Fire statsselskap og ett privat selskap konkurrerte med NSB om anbudet på disse banestrekningene. Det private selskapet var Go-Ahead.

Ved anbudet skulle kvalitet telle 60 prosent og pris 40 prosent. I siste omgang sto kampen mellom NSB, svenske SJ og Go-Ahead.  De tre var angivelig så like på kvalitet at pris ble avgjørende, sa jernbanedirektør Kirsti Slotsvik til media.

Go-Ahead lå hele 21 prosent under i pris. Det sies at den viktigste grunnen var at tilbudet fra Go-Ahead forutsatte at langt flere ville reise med toget enn det konkurrentene vågde å forutsette.

Britisk jernbanedrift er delt i 26 driftsområder. Go-Ahead har hovedansvaret for fem av dem. I flere år har britiske togpassasjerer vurdert Go-Ahead som det verste britiske togselskapet å reise med.

Hvert år blir togselskapene undersøkt av Transport Focus, et forbrukerråd for transportsektoren. Da henter Transport Focus inn vurderinger fra over 50 000 personer. Alle togselskapene kartlegges for 21 ulike forhold – alt fra punktlighet, pålitelighet, generell service, standarden i vognene og på toalettene til hvor mange som må finne seg i ståplass på deler av togreisa.

I undersøkelsen fra mai 2018 kom Go-Ahead svært dårlig ut. Av de fem driftsområdene til Go-Ahead endte tre av dem helt nederst på skalaen, henholdsvis som nr. 23, 24 og 26 av de 26 driftsområdene landet er delt i.

Det uavhengige forbrukernettstedet «Which?» kom til samme konklusjon da det i oktober-november 2017 spurte 14 000 passasjerer om standarden ved de britiske jernbanene. Go-Ahead kom desidert dårligst ut også der.

Ingen av disse erfaringene ble trukket inn i vurderingene da kampen sto mellom NSB, SJ og Go-Ahead. Kvaliteten ble utrolig nok bare vurdert ut fra hva de tre selskapene fortalte om seg sjøl i anbudsdokumentene.

For briter er det del av omdømmet til Go-Ahead at konsernet har vært i en langvarig arbeidskonflikt med fagforeningene innen jernbanesektoren. Det som har utløst konflikten, kan virke som en bagatell: Er det lokomotivføreren eller konduktøren som skal åpne og lukke dørene ved stopp på stasjon. Go-Ahead vil at lokomotivførerne tar over den jobben fra konduktørene. Fagforeningene ser det som et første skritt i retning av tog uten konduktører, noe de ser som en svekkelse både av sikkerheten og av servicen om bord på toget.

NSB-ansatte som tilbys jobb av Go-Ahead, har etter reglene i arbeidsmiljøloven krav på de lønns- og arbeidsvilkår som er fastlagt i tariffavtalen med NSB. Når den avtalen utløper våren 2020, må det forhandles med Go-Ahead om ny tariffavtale. I de forhandlingene kan konsernledelsen i Go-Ahead spille ut kort som NSB ikke har tatt i bruk. Go-Ahead kan hente arbeidskraft utenlands, særlig til arbeidsoppgaver som skilles ut i egne selskap – og i hvert fall true med det.

Det var en start da våre jernbaneansatte i 2017 måtte forhandle fram en innskuddsbasert tjenestepensjon med NSB og mista sin tidligere ytelsespensjonsordning i Statens pensjonskasse. Det skjedde for at NSB skulle stå sterkere i den konkurransen som ville komme.

I de anbudskampene vi står foran når mesteparten av jernbane-Norge etter hvert skal legges ut på anbud, er det ingen sak for gigantkonsern som Deutsche Bahn og Go-Ahead å legge inn tilbud som ligger under det som NSB kan strekke seg til. Det kan være viktig for å sikre seg fotfeste i de mest fristende togrutene.

Go-Ahead gikk med et overskudd på 222 millioner pund i fjor og skryter av at det har den såkalte «Living wage» som laveste lønn for sine ansatte. Living wage er nå ei timelønn på 7,83 pund eller rundt 84 kroner med dagens kurs. Til sammenlikning hadde toppsjefen i Go-Ahead i fjor en samla godtgjøring på 244 000 pund eller rundt 2,6 millioner kroner.

For tida er to av tre briter enige med Jeremy Corbyn om at privatiseringen av de britiske jernbanene må gjøres om raskest mulig. I steder overlater vi her i Norge Sørlandsbanen til det jernbanekonsernet som britiske togpassasjerer er minst fornøyd med.


Kamp om reiseutgiftene

Hvem skal dekke reise, kost og losji hvis du bor i Polen og har jobb i Norge?

Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Ei Tariffnemnd – der NHO og LO er med – kan vedta at en tariffavtale skal gjelde for alle som jobber innafor en bestemt bransje som er særlig utsatt for sosial dumping.

I 2008 fikk Fellesforbundet allmenngjort tariffavtalene innen skips- og verkstedindustrien. I tillegg til minstelønna skulle bedriftene dekke utgiftene til reise, kost og losji ved reiser til og fra arbeidsstedet.

Vår første landsomfattende tariffavtale, jern- og metallavtalen fra 1907. fastslo at slik skulle det være: utgifter til reise, kost og losji ved reiser i arbeidet skulle dekkes av arbeidsgiveren.  Og slik har det vært i godt over hundre år.

Slik vil ikke NHO ha det lenger. I 2009 gikk ei gruppe på ni verft, med støtte fra NHO og Norsk industri, til sak mot staten for å få dømt deler av den nye allmenngjøringa ulovlig. De hevda at det var bare minstelønna som kunne allmenngjøres, ikke det å dekke utgiftene til reise, kost og losji for ansatte.  

Verftene og NHO ga seg likevel ikke. De reiste klagesak for ESA. I oktober 2016 kom svaret fra ESA: Dommen i Høyesterett er i strid med EU-reglene om fri flyt av tjenester og med utsendingsdirektivet. ESA ville derfor reise sak for EFTA-domstolen, den domstolen som i jussens verden har det siste ordet om hvordan EØS-avtalen skal forstås.

Høyre/Frp-regjeringa hadde i alle faser gitt full støtte til LO sitt syn. I et brev til ESA i september 2015 gjorde regjeringa det klart at denne konflikten er «den viktigste og mest politisk sensitive siden EØS-avtalen trådte i kraft».

I januar 2017 sendte regjeringa derfor et brev til EFTA-domstolen der den foreslo en helt annen «løsning» enn en domfellelse. Forslaget var at partene i arbeidslivet, LO og NHO, i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2018, skulle bli enige om hvordan tariffavtalen for verftsbransjen kunne endres for at den ikke skulle stride mot EØS-avtalen.

Nå nådde ikke forhandlerne til LO og NHO fram til noen «løsning» ved tariffoppgjøret i vår. ESA sendte derfor et brev til Arbeidsdepartementet om at utgiftsdekning til reise, kost og losji bare kan allmenngjøres ved reiser innen Norges grenser.

På møte 11. oktober 2018 bøyde Tariffnemnda seg for «løsningen» til ESA: Utgifter til reise, kost og losji skal bare dekkes for reiser innen Norge. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere sjøl dekke utgiftene til og fra hjemstedet. LOs medlem i Tariffnemnda stemte mot vedtaket på dette punktet.

Vedtaket til Tariffnemnda rammer i første omgang arbeidsinnvandrere fra EU- og EØS-land. De har ikke rett på å få dekket utgiftene ved reiser fra hjemlandet til arbeidssted i Norge. Det betyr at det blir billigere for arbeidsgivere å ta i bruk arbeidskraft fra EU- og EØS-land enn det har vært til nå.

Andre virkninger kan bli mer uberegnelige. I den allmenngjorte tariffavtalen for verftsindustrien står det at verftet har ansvar for å påse at «underleverandører har arbeidsavtale med sine ansatte som sikrer at overenskomstens vilkår for minstelønn, overtidsgodtgjørelse, arbeidstid og reisebestemmelser blir ivaretatt».

Noe slikt står ikke i tariffavtalene i andre bransjer der utgiftene til reise, kost og losji skal dekkes. Der kan det bli verre å sikre at underleverandører som har henta sine ansatte utenlands, overholder rettigheter som ikke er nevnt i arbeidsavtalen med de ansatte.

Vedtaket i Tariffnemnda er direkte i strid med konklusjonen til Høyesterett fra 2013. Det hjelper ikke. Tariffnemndas vedtak er endelige. Vedtak der kan ikke ankes.

De to siste LO-kongressene, den i 2013 og den i 2017, fatta vedtak om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler». Begge ganger var vedtaka enstemmige.

Med vedtaket sitt setter Tariffnemnda dermed to viktige prinsipp til side: Ved at nemnda godtar at norske tariffavtaler må vike for EU-regler og ved at den ikke anerkjenner Høyesterett som øverste rettsinstans i Norge.


Offentlig eller privat

Økt handlingsrom i EØS – får vi det ved å svekke offentlige tjenestetilbud?

EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA reagerte høsten 2015 på at stat, fylkeskommuner, kommuner og statlige etater er fritatt for skatt. Kommuner og offentlige etater kan heller ikke slås konkurs.

I første omgang trakk ESA fram offentlige kantiner, storkjøkken, avfallsselskap og svømmehaller. Men ESA ga klart signal om at også andre offentlige virksomheter måtte finne seg i tilsvarende ordninger.

Det vil ESA rette på slik: Hvis det offentlige tilbyr varer eller tjenester på et marked der det også fins private tilbydere, må den kommersielle delen av virksomheten skilles ut og skattlegges på lik linje med de private konkurrentene. Bare slik kan privat virksomhet konkurrere på like vilkår med offentlig næringsvirksomhet.

NHO, Arbeidsgiverforbundet Virke og NHO-landsforeningen Abelia er blant de mange organisasjonene innen næringslivet som har gått ut med tilsvarende synspunkter.

Regjeringen satte i juni 2016 ned ei arbeidsgruppe som fikk i oppgave å foreslå tiltak og lovendringer som kan sikre at «konkurransevilkårene skal være like» for privat og offentlig virksomhet.

Arbeidsgruppa la på forsommeren 2018 fram en omfangsrik rapport på over 300 sider. Flertallet i gruppa fulgte opp ønskene til ESA til punkt og prikke, men gikk på mange områder enda mye lenger.

Til alt hell hadde fagbevegelsen og kommunesektoren hvert sitt medlem i arbeidsgruppa. Stein Reegård fra LO og Beatrice Dankertsen Hennyng fra KS sørga for at motforestillingene er tydelig til stede i sentrale deler av teksten.

Når ESA krever at offentlige instanser skal skille ut all økonomisk aktivitet i egne rettssubjekter som betaler skatt og kan gå konkurs, er flertallet i arbeidsgruppa enig. Men Hennyng og Reegård argumenterer for at det kravet går langt utover det som EØS-avtalen kan pålegge norske myndigheter. De ser skattefritaket som en verdifull del av det norske velferdssamfunnet.

Hennyng er redd for at flere av forslaga fra flertallet vil gå utover lokale aktiviteter i kommunene: «Et krav om skatteplikt på helt små eller ubetydelige aktiviteter kan trolig innebære at den lokale svømmehallen eller kinoen må legge ned fordi tilbudet blir for dyrt for innbyggerne.» 

Kravet om at kommunale aktiviteter som ikke er lovpålagt, bare kan drives hvis de gir markedsmessig avkastning, kan bety at kommunene ikke lenger kan tilby slike tjenester eller at tilbudet blir for dyrt for innbyggerne. Viktige tjenestetilbud står da i fare for å forsvinne uten at det foreligger private tilbud som kan erstatte det offentlige.

Hennyng og Reegård hevder at flertallet «på flere områder har foreslått tiltak som går langt utover det som er påkrevd etter EØS-avtalen. Flertallet i gruppa har blant annet foreslått å innføre et nasjonalt tilsynsorgan lagt til Konkurransetilsynet, og at dette tilsynsorganet skal kunne vedta pålegg om utskilling av oppgaver og omorganisering av virksomheten til kommunen.

Hennyng og Reegård «ser ingen grunn til at et nasjonalt tilsynsorgan skal kunne ilegge mer vidtgående sanksjoner enn ESA», særlig ikke når Konkurransetilsynet i så fall gis uforsvarlig stor makt over hvordan kommunene og statlige etater skal organisere seg.

Det er dessuten mange forskjeller mellom offentlige og private virksomheten som ESA ikke har lagt vekt på. Det offentlige har f.eks. ofte bedre pensjonsordninger enn private selskap. Det må telle når vilkåra for offentlig og privat virksomhet skal sammenliknes.

Fra mange hold i EØS-debatten er det etterlyst at «handlingsrommet i EØS» må utnyttes langt mer enn til nå. Men få har nok forestilt seg at det skulle bety å åpne for langt mer konkurranseutsetting og privatisering enn det EU har gått inn for innad i EU.

Alt tyder på at Stein Reegård har full støtte i LO-ledelsen for dissensene sine i arbeidsgruppa – sannsynligvis også i AP-gruppa på Stortinget dersom den slipper å bruke reservasjonsretten mot nye EØS-regler.

Blant kildene:

  • «Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører», rapport fra arbeidsgruppe, januar 2018.
  • Per Andreas Bjørgan: «Statsstøtterettslige prinsipper av betydning for saken om det kommunale skattefritaket og konkursforbudet», november 2017.


Hva skal vi med EUs «sosiale søyle»?

EUs «søyle for sosiale rettigheter» stiller opp noen sosiale mål som er så generelle at ingen kan være uenige i dem.

I april 2016 la EU-kommisjonen fram et forslag om en «Europeisk søyle for sosiale rettigheter» (EPSR). Denne «sosiale søyla» har – også til EU å være – fått en forhåndsomtale utover det vanlige.

Fanfarene har vært mange og høylytte. Samtidig har dobbeltbudskapet vært tydelig: Presidenten for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, har framstilt forslaget som et epokegjørende samfunnsmessig gjennombrudd og samtidig som «siste sjanse for å forsone EU med sine borgere»!

Et tiår med langvarig sosial nød i land etter land er bakgrunnen for dobbeltbudskapet av typen: «Vi skjønner at mange av dere har hatt det fælt og at dere har mista tilliten til oss som har styrt. Men nå skal alt bli annerledes.»

Ifølge EU-kommisjonen skal den sosiale søyla «operasjonalisere» de sosiale rettighetene som alt er innført. Gjennomgangsbudskapet fra mange kilder er da også at søyla ikke legger fram noe nytt, bare at de gamle løftene gis en ny innpakning.

Den sosiale søyla ble vedtatt på EU-toppmøtet i Göteborg i november 2017 og er bygd opp omkring 20 «prinsipper». Prinsippene er ikke juridisk bindende og skal være «veiledende» for medlemsstatene og særlig for medlemmene av valutaunionen. De er uttrykt så lite konkret at de for eksempel ikke kan brukes til å rydde opp i det som fins av uenighet om EUs arbeidslivspolitikk.

I debatten om den sosiale søyla er det mange som oppfatter den som et forsøk på å legitimere den økonomiske politikken som har dominert i EU de siste tretti åra ved å føye til noen sosiale mål som er så generelle at ingen kan være uenige i dem. (Denuit)

Norge omfattes ikke av den sosiale søyla, men sammen med søyla har EU-kommisjonen lagt fram en del lovforslag som EU-kommisjonen definerer som EØS-relevante og som den vil ha inn i norsk lov.

De nordiske arbeidsgiver-organisasjonene har i en felles uttalelse tatt kraftig avstand til søyle-forslaget fordi det «blander seg inn i den nordiske arbeidsmarkedspolitikken». Den politikken «reguleres med stor suksess og med gode resultater av arbeidsmarkedets parter».

Derimot har fagbevegelsen – også de nordiske - i mange land i utgangspunktet stilt seg positiv til den sosiale søyla. Det gjør også ETUC (Euro-LO). Da er det påfallende at forskningsavdelingen til ETUC (ETUI) står fram med sterk kritikk av søyle-forslaget i en serie med større og mindre rapporter. (Rasnaca)

Høsten 2008 slo finanskrisa ned som et uvær over arbeidslivet til EU. Finanskrisa utvikla seg raskt til ei sosial krise langt på vei skapt av den krisepolitikken som ble satt inn. Det var en krisepolitikk som i stat etter stat skulle gjenvinne konkurranseevnen ved å ta fra lønnstakere, pensjonister og offentlige instanser kjøpekraft. Det har vært en håpløs blindvei fordi EU-land konkurrerte mer med hverandre enn med land utafor EU.

EUs mange styringstiltak tvinger til side det som har vært kalt «den europeiske sosialmodellen» der forhandlinger mellom partene i arbeidslivet har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen. «Krisepolitikken gjorde de sosiale og økonomiske problemene verre – og er nå den største trusselen mot den europeiske sosialmodellen» (Seikel)

EUs sosiale søyle løser ingen problem. Den settes opp helt uten sammenheng med de sosiale kampene som utløses av de utfordringene som europeiske samfunn står overfor: de uløste klima-utfordringene, ettervirkningene etter det verste krisetiåret på åtti år, frykten for nye store flyktningebølger og for at ei ny finanskrise kan ramme oss hardere enn den forrige.

Viktigste kilder:

  • Zane Rasnaca: «Bridging the gaps or falling short? The European Pillar of Social Rights and what it can bring to EU-level policymaking», ETUI 2017.
  • Daniel Seikel: «The European pillar of social rights – no «Social triple A» for Europe», 2016.
  • Francois Denuit: «Choosing an ambitious Social Europe via a Euro-dividend», 2017.


ELA – hva er det til for?

Verken fagbevegelsen eller arbeidsgiverne vil ha et overnasjonalt arbeidstilsyn i EU.

I EU har 17 millioner mennesker reist til et annet land for å bo og jobbe.  Det er en dobling på ti år. I tillegg er det 1,7 millioner som pendler til et annet land. Det er de som bor i ett land og jobber i et annet.

EU-kommisjonen vil ha på plass et felles arbeidstilsyn for dem som krysser grenser for å jobbe. Det tilsynet må ikke ha noen overnasjonale rettigheter. Det er fagbevegelsen og arbeidsgiverne enige om både i Norden og på EU-nivå.

I mars 2018 la EU-kommisjonen fram forslag til en forordning om å opprette et EU-basert arbeidsmarkedsorgan, «European Labour Authority» (ELA).  som på EUs vegne skal overvåke og helst forbedre jobbsituasjonen både for arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere. EU-kommisjonen fastslår at forordningen er «EØS-relevant» og forventer at den gjøres til norsk lov.

I våre naboland Sverige og Danmark er det så godt som full enighet om at ELA ikke må gis noen overnasjonale rettigheter. Det er klart markert både fra regjeringene, fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene.

I Sverige har LO sammen med de to andre hovedorganisasjonene TCO og SACO varsla at de kan godta et slikt byrå på EU-nivå, men på klare vilkår: Byrået må være «samordnende og rådgivende og ikke et myndighetsorgan som fungerer overnasjonalt».

Arbeidsgiverorganisasjonen Svensk Näringsliv er enda striere: Det er ikke behov for noe nytt EU-organ for å sikre situasjonen for arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere. Det er partene i arbeidslivet som fortsatt skal ha eneansvar for utviklingen av svensk arbeidsliv. Og en eventuell overvåking må i hvert fall ikke gis overnasjonal kompetanse.

Regjeringen i Danmark fastslår at en felles arbeidsmarkedsmyndighet er helt unødvendig. Hvis den opprettes, er det «helt sentralt at et nytt agentur ikke endrer på kompetansefordelingen mellom EU og medlemsstatene. Det må derfor ikke tilføres agenturet overstatlig myndighet, og agenturets oppgaver skal begrense seg til å forbedre håndhevingen av eksisterende regler.»

Også i Danmark er fagbevegelsen og de organiserte arbeidsgiverne enige om at det nye fellestilsynet til EU ikke må gripe inn mot handlefriheten til partene i arbeidslivet.

ETUC (Euro-LO) har i prinsippet hilst den nye arbeidslivsmyndigheten velkommen, men samtidig fastslått at myndigheten ikke skal kunne gripe inn mot nasjonale lover eller avtaler inngått mellom partene i arbeidslivet.

Talspersoner for arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope sier også klart i fra om at den nye myndigheten «ikke bør overstyre nasjonale myndigheter».

Men er det lagt opptil at ELA skal ha overnasjonale rettigheter?

Hvorvidt ELA kan komme til å gripe inn mot forhold som til nå har vært underlagt nasjonal kompetanse, er det umulig å lese ut av de 51 artiklene i forordningen om ELA. Det står ikke noe sted at ELA har noen overnasjonal karakter. Men det motsatte står heller ikke.

Den norske debatten om ELA blir fort en debatt prega av påstand mot påstand. Noen vil frykte at ELA kommer til å gripe inn mot norsk avtalefrihet og faglige rettigheter. Andre vil forsikre om at det ikke vil skje.

Slik har det vært i debatt etter debatt om å ta en ny EU-rettsakt inn i EØS-avtalen. Vi vil få høre fra alle offisielle instanser, fra Oslo så vel som fra Brussel, at den nye arbeidslivsmyndigheten ELA ikke har noen overnasjonal myndighet. Men kan vi stole på det – for all framtid? Vi må som vanlig ta standpunkt før det er enighet om hva konsekvensene vil bli.

Det fins to framgangsmåter som ville både forenkle og forbedre debattene om nye EØS-rettsakter.

For det første: Vi kunne kreve en angrefrist inn i EØS-avtalen. At vi kunne ha rett til å vente med å reservere oss mot en rettsakt til vi ser hvilke virkninger den faktisk har – og ikke, som nå, før vi tar rettsakten inn I det norske lovverket. Det vil ta tid å vinne fram med krav om en slik angrefrist.

For det andre: I stedet kunne vi for en gangs skyld utsette avgjørelsen om å godta forordningen om ELA noen år inntil vi ser hva konsekvensene blir i EU-land det er naturlig å sammenlikne oss med.

reLATERT

Se alle arrangementer

Transfer of authority to EU agencies violates the Constitution and the EEA Agreement

15. nov. 2018

Statement from the No to EU Congress 2018: The EU is expanding based on expert leverage and complex procedures in order to circumvent the rule of law and national control mechanisms.

Er bankinnskuddene dine trygge?

14. nov. 2018

Fjorårets mottager av Dag Seierstad-stipendet, Thomas Bæk Jahreie, skriver om sin masteroppgave om EUs innskuddsgaranti og hva en norsk tilpasning betyr. Nå kan du søke på årets stipend!

Myndighetsoverføring til EU-byråer bryter med Grunnloven og EØS-avtalen

14. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: EU bygges på en grunnmur av ekspertmakt og innfløkte prosedyreregler for å omgå folkestyret og nasjonalstatenes alminnelige kontrollmekanismer.

Stortinget må bruke vetoretten mot Jernbanepakke IV

12. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Uansett om man støtter jernbanereformen eller ikke, burde man kunne enes om at jernbanepolitikk er noe vi trenger demokratisk og nasjonal kontroll over.

Nei til EUs landsmøte: – Grunnlaget for EØS-avtalen er i ferd med å briste

11. nov. 2018

Nyheten om at Fellesforbundets største avdeling nå går mot EØS-avtalen vil skape en helt ny bevegelse i EØS-debatten og landsmøtet gav en tydelig marsjordre om å styrke og videreutvikle samarbeidet med fagbevegelsen i Norge og Europa.

– Regjeringa må ikkje skubbe EØS-avtalen framfor seg!

10. nov. 2018

– Fagforbundet arbeider for å ivareta og styrke eit godt arbeidsliv. Vi arbeider mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, sa Ingrid Buset frå Fagforbundet i si helsing til Nei til EU sitt landsmøte.

Kraftsamling for nei-alliansen

09. nov. 2018

På Nei til EUs landsmøte møtes to hundre delegater, ansatte, gjester og representanter fra våre gode samarbeidsorganisasjoner. Audun Lysbakken, Per Olav Lundteigen og Bjørnar Moxnes hilset landsmøtet.

Kathrine Kleveland: – Nå har KrF muligheten til å sikre norsk suverenitet

09. nov. 2018

Nei til EUs landsmøte 2018 er nå i gang og leder Kathrine Kleveland stiller krav til KrF i regjeringsforhandlingene.

Kathrine Klevelands ledertale

09. nov. 2018

Nei til EU-leder Kathrine Klevelands tale ved åpningen av landsmøtet i Sarpsborg 9. november 2018.

- EØS har gitt uventede virkninger

09. nov. 2018

- Det er helt opplagt at SFO kan bli skattelagt. Det finnes nærliggende private tilbud, SFO er ikke obligatorisk og det er høy egenbetaling. ESA har sagt at dette skal gå fri, men det tror jeg er fordi de sitter der nede i Brussel og ikke aner hvordan SFO drives, sier LOs tidligere sjeføkonom Stein Reegård.

– Opplagt inngripende myndighetsoverføring

08. nov. 2018

– Det er nokså opplagt at vi ikke står overfor en lite inngripende overføring av myndighet, sier jussprofessor Hans Petter Graver.

Brussel kan få mer makt over arbeidslivet

08. nov. 2018

Regjeringa avviser at den nye arbeidsmyndigheten ELA vil få overnasjonal myndighet. Men hva skal man med et svært EU-byrå som ikke har myndighet?