Europeiske utfordringer

Utviklingen i EU fra september 2017 til oktober 2018.

Dag Seierstad er EU/EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac. Forfatter av boken Folket sa nei om den norske EU-motstandens historie.


Europeiske utfordringer

Økt konkurranse på flest mulig markeder har gjort jobbene mer utrygge og svekka fagbevegelsen.

Ved utgangen av 2018 står EU overfor utfordringer som er like grunnleggende og like uløste som de var for et år sia: en klimautvikling som kan gjøre deler av kloden ubeboelig i løpet av få tiår, et Europa som sliter med ettervirkningene av den største krisa i økonomien på åtti år, en kjede av land fra Afghanistan til Libya der den vestlige «krigen mot terror» har knust samfunn og livsvilkår til titalls millioner mennesker.

Fra land til land i Europa er arbeidslivet endra i samme retning: Avregulering og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekka fagbevegelse. Lønns- og inntektsforskjellene har økt og pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger er svekka i mange land. Tallet på «working poor» (de som knapt kan livberge seg til tross for at de er i fulltidsarbeid) har økt kraftig – til dels lenge før finanskrisa slo til høsten 2008.

EU-systemet har helt fra starten vært mer enn åpent for Europas storkonsern. Det var slike storkonsern som i 1985 ga EU-kommisjonen marsjordren mot det som fikk navnet «det indre markedet». Da la de fram opplegget for de 280 rettsaktene som skulle sikre at konkurransen i flest mulig bransjer og sektorer skulle utvikles ved å forby nasjonale og lokale markedsinngrep.

EU-systemet er fortsatt like åpent for Europas storkonsern. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for. Det er derfor EU er bygd opp som ei ubønnhørlig kvern for en avregulering som uthuler det demokratiet som er forutsetningen for enhver tenkelig motmakt.

Krisa og krisepolitikken har forsterka dette overtaket for kapitalsida kraftig. Den lange rekka med nye «reformer» og «pakter» som overfører makt fra statene til EU-kommisjonen og EUs sentralbank skjer i en grad som aldri ville vært mulig uten den sosiale avmakten som krisa har utløst. Sosialt brutale nyliberale løsninger ble forsterka og spikra fast i pakter og regelverk.


Fra finanskrise til økt kapitalmakt

I mange land ble det privatisert i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.

Nesten overalt i Europa slo finanskrisa ut i bankkriser som regjeringene «løste» ved å pøse penger inn i bankene. Disse pengene måtte regjeringene låne på de kriserammede finansmarkedene. De landa som var hardest ramma, ble avkrevd de høyeste rentene. Dette førte til at statsgjelda økte til rekordhøye nivåer. For de nitten landa i eurosonen er den samlede statsgjelda nå nesten 90 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) - 25 prosentpoeng høyere enn før krisa.

For å bygge ned den nye statsgjelda, skar de fleste regjeringene ned på offentlige utgifter. Det skjedde på fire måter, ved at det ble færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte fikk lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet ble skåret ned, og ved at det ble kutta i pensjoner og andre sosiale overføringer. Krisepolitikken la de største byrdene på dem som tålte det minst.

I land der arbeidsløsheten ble størst, forlangte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og Det internasjonale betalingsfondet (IMF) at det skulle kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger, i pensjoner, sosialhjelp og andre offentlige tjenester.

I de fleste land dreide krisepakkene politikken kraftige skritt i retning av markedsliberale løsninger. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, ble lagt ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt ble det i mange land privatisert i et omfang og i en fart som få partier ville ha gått til valg på.

Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Under den langvarige krisa ble det i mange land kutta i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.

Krisa på 1930-tallet endte i mange land med klassekompromisser som innebar en klar forskyvning i maktforholdet til fordel for breie lag av folket. Kriseåra etter 2007 har så langt befesta det kapitalherredømmet som skritt for skritt har utvikla seg siden starten av 1980-tallet.


Nølende ut av krisa

Kuttpolitikken til EU var en elendig kriseløsning hvis målet var å holde folk i arbeid.

EU-økonomien har «langsomt og nølende trukket seg ut av krisa». Det private forbruket har bare så vidt passert nivået fra før finanskrisa, og investeringene er lavere enn før krisa. I ni EU-land er fallet i investeringer til dels langt mer enn tjue prosent, i Hellas seksti prosent.

Eksporten holder hjula i gang, takket være sterk vekst i andre deler av verden.

Bortsett fra Midtøsten er EU den eneste delen av verden som fortsatt sliter med å overvinne kriseutviklingen etter finanskrisa i 2008-09. Innen EU er det de nitten medlemsstatene i valutaunionen som har hangla mest.

Kriseåra har etterlatt seg kløfter mellom statene både økonomisk og sosialt. Det er et stort etterslep innen forskning og utviklingsinnsats, ikke minst for å få fart på overgangen til fornybare energiformer.

Den tyske regjeringen hevder fortsatt med styrke at overskudd på statsbudsjettene er det som må til for å redusere statsgjelda. Men det er nettopp alle åra med innstrammingspolitikk som har låst fast statsgjelda på høyt nivå.

Kuttpolitikken i EU førte til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av statene i euro-området. Det var en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeidslivet og ble fulgt av krav på felt etter felt: pensjonsalderen måtte opp, dagpengene og lønningene måtte ned, helseutgiftene måtte reduseres. Overvåkingen grep også inn mot forhandlingsretten og lønnsforhandlingene.

Kuttpolitikken var en elendig kriseløsning hvis målet var å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trengte offentlig støtte mest. Når alle EU-land stramma inn samtidig, skrumpa alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengtes for å få ned arbeidsløsheten. Det gjaldt både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare millioner av mennesker til fant.

Kuttpolitikken kjørte seg da også fast i land etter land – og økte statsgjelda der den var mest tyngende på forhånd.

Kilder:

  • «Benchmarking Working Europe», ETUI 2017
  • «Social policy in the European Union: State of play 2017, ETUI 2017

«Skuffende lite og skremmende mye»

Det er gjort lite for å forebygge framtidige kriser – og mye for å la finanslivet styre seg sjøl.

Krisa starta som ei boligboble i USA. Da den sprakk i 2008, gikk sårbare banker og andre utlånere konkurs på begge sider av Atlanterhavet. På få uker hendte det som ikke skulle hende: den angivelig krisefrie kapitalismen havna midt i ei finanskrise større enn på åtti år.

Hva har skjedd siden, spurte forskningstidsskriftet til tysk LO (WSI-Mitteilungen) i desember 2017. På lederplass var svaret: «Skuffende lite og skremmende mye.»

Det har skjedd skuffende lite når det gjelder å ta kontroll med finansmarkedene. Det er innført skjerpede krav til egenkapitalen i banker og andre finansinstitusjoner og bedre regler når konkurs-banker skal avvikles. Men summen av de nye reglene har ført til økt kompleksitet og til mindre, og ikke mer, stabilitet på finansmarkedene – er oppsummeringa i det tyske forskningstidsskriftet.

Det er ikke kommet på plass noen overbevisende regulering av de mange «skyggebankene» (uregulerte utlånere) som bidro til å utløse bankkrisa. Skyggebanksektoren er faktisk større enn før krisa, og det nyliberale dogmet om sjølregulerende finansmarkeder står like intakt som før.

Det er heller ikke lansert noen løsning på problemet med banker som er «for store til å avvikles» (too big to fail). De bankene «som var for store til å avvikles» høsten 2008, er fortsatt «for store» til å slås konkurs. For disse bankene er den viktigste kriselærdommen at de - hvis ny krise rammer dem - må sette regjeringer, parlamenter og borgere under samme press for at de må berges - uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester, sysselsettinga og levekåra for folk flest.

Lysere utsikter økonomisk gjør at interessen for å forebygge framtidige kriser, avtar. Det gjelder særlig i Tyskland som kom raskt på fote til tross for at bankene i virkeligheten ble redda på en særlig dyr og ineffektiv måte.

Det kan hevne seg å være så skjødesløse og sjøltilfredse som tyske økonomer, konsernledere og politikere har valgt å være. Finanssystemet er ikke sikrere enn før krisa, for sannheten er: «Krisa lever». Det var konklusjonen i det tyske LO-tidsskriftet.


Kampen om utstasjoneringa

Blir utstasjonering et ubrukt glansnummer for arbeidsinnvandring fra øst til nordvest i EU/EØS?

Utstasjonering betyr på EU-språket at et selskap tar med sine egne ansatte for å utføre et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land. I 1996 vedtok EU et direktiv som skulle sikre utstasjonerte arbeidstakere lønn og arbeidsvilkår på linje med det som gjaldt i vertslandet – hvis det der var nasjonale lover som fastslo at slik skulle det være.

Det var først da land I Øst-Europa ble medlem av EU i 2004 dette utstasjoneringsdirektivet ble satt på prøve. Det var da arbeidsløse eller dårlig betalte østeuropeere kunne søke arbeid overalt i EU- og EØS-området. De fleste ble et lett bytte for de mange arbeids- og oppdragsgivere som lot dem konkurrere om jobber med lønns- og arbeidsforhold langt under vanlige standarder.

Det ble ikke bedre da EU-domstolen med fire dommer i 2007-08 snudde opp-ned på utstasjoneringsdirektivet. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonerte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kunne kreves. Slik skulle direktivet sikre at utstasjonerte arbeidstakere IKKE skulle ha lønn og arbeidsvilkår på nivå med det som gjaldt i vertslandet.

Det er i dag godt over to millioner utstasjonerte arbeidstakere i EU. De fleste av dem har lønns- og arbeidsvilkår som ligger langt under standardene i de landa de er sendt til. EU-kommisjonen erkjenner at utstasjonerte arbeidstakere tjener helt ned til halvparten av lønna til innenlandske arbeidstakere i noen land og bransjer.

Denne situasjonen har i mange land provosert fram kraftig motvilje mot den omfattende arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. For å roe ned situasjonen la EU-kommisjonen i mars 2016 fram et forslag om å endre utstasjoneringsdirektivet slik at en kom vekk fra den rettstilstanden som EU-domstolen hadde etablert med dommene sine. Direktivet skulle oppsiktsvekkende nok endres slik at det kunne sikre «lik lønn for likt arbeid på samme sted».

Ti regjeringer fra Øst- og Sentral-Europa fastslo at næringslivet deres ville miste en «viktig og rettferdig konkurransefordel» hvis utstasjonerte arbeidstakere hadde krav på mer enn minstelønna i det landet der de skal jobbe.

Forhandlingene mellom regjeringene varte i halvannet år og endte med forslaget fra EU-kommisjonen i alt vesentlig ble vedtatt. Arbeidsministrene fra Polen, Ungarn, Latvia og Litauen stemte mot forslaget. Storbritannia, Irland og Kroatia stemte blankt.

ETUC (Euro-LO) har hilst forslaget velkommen, men understreker at det ikke fjerner lønnsdumpinga for arbeidsinnvandrere som ikke er utstasjonert. Det er alt i dag langt de fleste.

Hvis utstasjonerte arbeidstakere får normal lønn, kan det bli atskillig mindre utstasjonering enn det er i dag. Det har vist seg at det er nok av arbeidsgivere som satser på de formene for arbeidsinnvandring der verken regelverk eller kontrollapparat sikrer arbeidsinnvandrere anstendige lønns- og arbeidsforhold.

Samtidig har kriseåra gjort arbeidslivet tøffere i de fleste land i Europa. Det er mer ufrivillig deltidsarbeid, mer svart arbeid og større inntektsforskjeller. Det er også flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.

En kan undre seg over hva som har skjedd når EU-kommisjonen så plutselig framstiller arbeidsinnvandringen fra øst til nordvest som uakseptabel «sosial dumping». Det framstår også som brå «nytale» når deler av EU-eliten snakker om beskyttelse og rettferdighet i arbeidslivet, mens løsningen på alle samfunnsproblem i flere tiår har vært konkurranse og atter konkurranse.

Kanskje er svaret at EU-elitene står rådville overfor de mange akutte utfordringene som plager EU. For hvor går veien ut av flyktningkrisa, ut av den økonomiske stagnasjonen og ut av et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben?

I den situasjonen overbyr EU-elitene hverandre med budskap om at EU-borgerne må engasjeres – og at EUs institusjoner må bli mer demokratiske, mer åpne, mer lydhøre. Samtidig blir avstanden mellom styrende og styrte stadig mer åpenbar, mens den politiske mistilliten overfor toppolitikere kommer stadig klarere til uttrykk.

Hovedkilde:

  • «Posting of Workers Directive - current situation and challenges», en studie bestilt av EU-parlamentets komité for arbeid og sosiale spørsmål.

Sniksentraliseringa av EU

Når beslutningsmakt overføres til Brussel uten at det skal syns for godt.

EU-traktatene har fra 1957 til i dag stadig overført myndighet fra medlemsstatene til EU. Men i tillegg til all overnasjonalitet som er traktatfesta, foregår det innad i EU en «kompetanseglidning» som overfører myndighet uten at det er opplagt at det er det som skjer. Fire ulike former for kompetanseglidning har i det siste fått økt oppmerksomhet.

For det første: Indirekte lovgivning. Den mest opplagte formen for kompetanseglidning skjer når EU-lovgivning griper inn på områder der EU-traktaten ikke gir EU noen direkte beslutningsmakt.

Det er særlig regelverket for det indre markedet som slår igjennom også på saksfelt der EU ikke er gitt direkte beslutningsmakt. Det fins tusenvis av eksempler på at nasjonale lover og nasjonal politikk feies til side av regelverket for det indre markedet, det samme regelverket som EØS-landet Norge må finne seg i.

For det andre: Kompetanseglidning gjennom endring av rettspraksis. Helsepolitikken skulle i prinsippet ligge helt utafor EUs myndighetsområde. Men fra 2004 har EU-domstolen bestemt at det skal være fritt sjukehusvalg over hele EU – i en situasjon der få EU-land hadde en slik ordning innen sine egne grenser. EU-domstolen bestemte hvordan det skulle være trass i sterk motstand fra det store flertallet av EU-regjeringene.

Kompetanseglidning skjer også når EU-domstolen fastslår at en nasjonal lovregel er i strid med EUs lovverk. Da hjelper det ikke om loven regulerer forhold på et saksfelt som i henhold til EU-traktaten er underlagt nasjonal beslutningsmakt.

For det tredje: Internasjonale avtaler. På saksfelt der EU inngår internasjonale avtaler på vegne av medlemsstatene, har disse avtalene forrang framfor nasjonale lover og regler. Det gjelder alle handelsavtaler som EU inngår på vegne av medlemsstatene enten det er WTO-regler eller tosidige avtaler med land utafor EU. Det gjelder også såkalte investeringsavtaler som gir konsern rett til å gå til sak mot regjeringer som innfører lover som rammer «framtidig profitt».

For det fjerde: Åpen koordinering. Såkalt «åpen koordineringsmetode» (OMC) er en framgangsmåte som EU tok i bruk fra slutten av 1990-tallet som alternativ til bindende felleslovgivning. Den likner mye på målstyring på nasjonalt nivå. EU bestemmer målene, mens nasjonalstatene og de lokale myndigheter står for iverksetting og valg av virkemidler.

Etter finanskrisa har mye av EUs krisepolitikk blitt utvikla ved denne koordineringsmetoden. Da kan vedtak settes raskere ut i livet og med langt mindre oppmerksomhet fra media.

Det står ingen ting om «åpen koordinering» i Lisboa-traktaten. Denne formen for overføring av myndighet til EUs sentralmyndigheter er nettopp utvikla for å slippe unna konfliktfylte politiske prosesser for åpen scene. Framgangsmåten egner seg godt for regjeringer som ikke ønsker oppmerksomhet om hva det skal samarbeides om.

Alle disse fire formene for kompetanseglidning er helt legale. De bryter ingen lover. De har likevel tvilsom politisk legitimitet, særlig der hvor kompetanseglidningen fortrenger lovgivere på nasjonalt nivå eller på EU-nivå. Siden kompetanseglidning kan ses som en slags «snikharmonisering», kan de bidra til å avpolitisere utviklingen mot økende sentralstyring.

Inntil nylig har EU vært på stø kurs mot EU-traktatens mål om en «stadig tettere union». Men alle de akutte krisene som plager samarbeidet, fra finanskrise og flyktningkrise til klimakrise, har utløst uro og skarpere uenighet både blant regjeringer og lokale myndigheter.

Kommuner over hele Europa har for eksempel reagert kraftig på EUs regelverk for offentlige innkjøp. CEMR (Council of European Municipalities and Regions) som er organisasjonen for europeiske kommuner og regioner, vedtok i 2009 et charter om lokale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Hovedkravet er at det må være opp til de folkevalgte i kommuner og regioner hva som skal legges ut på anbud – og hva som fritt kan utføres med egne ansatte.

Viktigste kilde:

  • Sacha Garben: «Competence Creep Revisited», Journal of Common Market Studies, september 2017.

En tettere integrert union? Nei takk!

Mer enn halvparten av EU-regjeringene er skeptiske til en sterkere økonomisk integrasjon.

Etter at Emmanuel Macron feide alle andre kandidater til side ved presidentvalget i Frankrike i mai 2017, var han raskt ute med å markere at nå skulle EU omdannes til noe som kunne bli like sterkt og glansfullt på samme måte som framtida til Frankrike ville bli med Macron som president.

EU-visjonen til Macron er at mer beslutningsmakt må samles i Brussel for å overvinne all sprikende uenighet mellom regjeringene rundt om i EU.

Macron har i flere måneder argumentert for at den valutaunionen som 19 EU-land er med i, trenger en «permanent finansiell kapasitet» for å fremme vekst og konkurranseevne i krisetider og for å «hjelpe land ut av økonomiske sjokk».

For å oppnå det, vil Macron ha et budsjett for eurosonen som er det mangedobbelte av det EU-budsjettet som til nå har ligget spikra rundt én prosent av EUs samlede bnp. Macron vil finansiere budsjettet ved store nasjonale bidrag i tillegg til egne EU-skatter og EU-avgifter.

For å få dette til, vil Macron at valutaunionen skal ha en egen finansminister i spissen for et finansdepartement med utstrakte fullmakter til å overstyre uregjerlige regjeringer rundt om i EU. I dag har valutaunionen verken noe budsjett eller noen felles finansminister.

To grupper av land har i den interne dragkampen stilt seg fullstendig på tverke for Macron. Det er den såkalte «Hansa-ligaen» som omfatter Nederland, de tre nordiske EU-medlemmene og de tre baltiske statene – og det er de fire Visegrad-statene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn.

De sju regjeringene i denne «Hansa-ligaen» er skeptiske fordi de roser seg av at de har styring med økonomien sin. De er – som Tyskland – mot alt som smaker av å overføre penger til land som ikke har slik styring.

De fire Visegradstatene er enda klarere motstandere av opplegget til Macron, også fordi de ser seg som fattigere enn en del av de land som det kunne bli aktuelt å hjelpe.

Det som provoserer mest i land som ble hardest ramma av finans- og gjeldskrisa etter 2008, er at det er Tyskland som i overveldende og provoserende grad har hatt de største fordelene av fellesvalutaen. Det er samtidig grunnen til at tyske regjeringer så konsekvent har hindra reformer som kunne ha retta opp den grunnleggende ubalansen balanse innad i valutaunionen.

For EU er det grunnleggende motsetninger mellom EU-land som nå kommer åpent til syne. I en felles uttalelse i mars advarte finansministrene i åtte land mot å utvikle EU i retning av stadig sterkere økonomisk integrasjon. Tvert imot måtte beslutningsmakt føres tilbake til medlemsstatene. Bak uttalelsen sto de sju finansministrene i «Hansaligaen» pluss den irske finansministeren. Her er noen av innvendingene til de åtte:

  • Utviklingen av valutaunionen er viktig også for land som ikke er med i unionen. Alle EU-regjeringene må derfor få delta i diskusjonene og avgjørelsene.
  • En sterkere valutaunion avhenger først og fremst av at det bygges opp finansielle buffere i de nasjonale budsjettene slik at det blir rom for aktiv nasjonal finanspolitikk.
  • EUs innsats må konsentreres om initiativ som har støtte i medlemsstatene. EU må gjenvinne folkelig tillit og ikke legge opp til vidtrekkende overføring av kompetanse til det europeiske nivået.
  • Et eventuelt pengefond innen valutaunionen må være fast forankra i medlemsstatene.

Nylig har finansministrene i Østerrike, Belgia, Luxemburg og Malta også slutta seg til hovedbudskapet i denne uttalelsen. De åtte er nå tolv, og med de fire Visegrad-statene i tillegg har Macron seksten EU-regjeringer mot seg.

Det siste som har skjedd, er at Tysklands vise-finansminister Jörg Kukies går ut mot planene om et felles budsjett for valutaunionen. Han spør: «Hvorfor skal vi svekke EU ved å etablere en parallell struktur for en valutaunion der ikke alle EU-land er medlemmer?»

Hvis dette blir det tyske standpunktet i forhandlingene om framtida for valutaunionen, står Macron og EU-kommisjonen ensomme igjen på barrikadene for en valutaunion med sterkere overnasjonal styring.


Brexit – å bli eller ikke bli

Forhandlerne til EU sitter så stille de kan mens britene roter det til for seg så mye de klarer.

Brexit-debatten splitter det britiske samfunnet på kryss og tvers. Ved en folkeavstemning i juni 2016 gikk et knapt flertall (51,9 prosent) inn for å melde Storbritannia ut av EU. I flere år har det vært en heftig debatt for eller mot utmelding – det som ofte er kalt «brexit» (British exit).

Halvparten av dem som ville ut av EU, hadde som viktigste argument at avgjørelser som angår Storbritannia, «skal tas i London og ikke i Brussel». En tredjedel ville ut av EU for å «gjenvinne kontrollen med innvandringa».

De som ville holde på EU-medlemskapet, var mest opptatt av å sikre «adgangen til EUs indre marked».

Både det konservative partiet og Labour la før folkeavstemningen til grunn at flertallet ved folkeavstemningen forplikta partiene til å følge resultatet, det vil si sikre britisk utmelding av EU. Det har vært offisiell politikk i begge partiene også etter folkeavstemningen.

Statsminister Theresa May har vært krystallklar på ett punkt: Det fins ingen angrefrist i form av en ny folkeavstemning. Hun starta også ut med at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale» – og hun utelukka ikke en såkalt «hard» brexit, som ville innebære at Storbritannia gikk ut av EUs indre marked og dermed ut av hele det lovverket som vi i Norge er bundet av i EØS.

På landsmøtet til Labour i september 2017 gikk Corbyn inn for et «brexit for de mange», en utmelding som kunne sikre «ubegrensa adgang til det indre markedet og et nytt samarbeidsforhold til EU». Innad i Labour ble kompromisset en «mjuk» brexit der en skulle forhandle seg fram til løsninger som både EU og Storbritannia kunne se seg tjent med.

Labour skulle derfor gå inn for at Storbritannia fortsatt må være med i EUs indre marked for å ha fri adgang til EU-markedet for varer og tjenester. Labour ville også være del av EUs tollunion, altså ha samme tollsatser overfor tredjeland som resten av EU.

I juli 2018 la den britiske regjeringen fram brexit-planen sin. Den ble presentert som et kompromiss mellom en «mjuk» og en «hard » brexit. Kompromissforslaget til regjeringen innebar at Storbritannia fortsatt skulle være del av EUs indre marked når det gjaldt den frie flyten av varer. Det samme skulle langt på vei også gjelde tjenester og kapital. Arbeidsinnvandringen skulle derimot inn under britisk kontroll i et tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

I underhusgruppa til konservative partiet er flertallet skuffa over brexit-forslaget til regjeringen. Det oppfattes som så «mjukt» at det på ingen måte følger opp «leave»-flertallet ved folkeavstemningen. Det har nok satt Theresa May under press at både industrien og størstedeler av fagbevegelsen vil ha en brexit (en utmelding) som er så mjuk som mulig.

Det er likevel lite som tyder på at dette er et opplegg EU vil godta. Både EU-traktatene og EU-domstolen har som utgangspunkt at de fire markedsfrihetene forutsetter hverandre. Det sitter derfor langt inne å gi britene en rett til å se markedsfrihetene uavhengig av hverandre.

Underhuset har med knapt flertall forlangt at det er Underhuset som avgjør om en avtale med EU skal godkjennes. Både regjeringspartiet (De konservative) og Labour er djupt splitta i dette spørsmålet.

I denne situasjonen legger ikke britiske media skjul på at statsministeren kan falle når som helst. Theresa May må stadig inn i uoversiktlige spissrotganger som kan ende med at hun felles av sine egne opprørere – enten av de partifellene som vil ha en hardere brexit eller av de som vil ha en mjukere.

Labour er like splitta mellom dem som fortsatt vil være med i EU og dem som vil helt ut av EU. Partilederen Jeremy Corbyn har skapt en bølge av entusiasme for en radikal venstrepolitikk så sterk at hundretusener meldte seg til tjeneste for partiet. Et stort flertall av de nye, unge medlemmene er for medlemskap i EU. Samtidig bidro millioner av partiets arbeidervelgere til at det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det er ikke lett å se for seg kompromiss som fløyene kan samle seg om.

Verst av alt: Forhandlerne til EU sitter så stille de kan mens de venter på at britene skal rote det enda mer til for seg.

Kilder:

  • «Brexit negotiations: Is Europe softening its stance?», Economist 21.8.2018.
  • «Negotiating Brexit: The views of the EU27», Institute for Government, mars 2018.

Kamp om plastpolitikk

Hvis forurenseren skal betale, hvem skal da betale for å bli kvitt plastavfallet?

Det er ingen tvil om at vi drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs, der det kan ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som sterkt miljø- og helseskadelig mikroplast.

Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioksin og andre helsefarlige stoffer, asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.

Strømmen av TV-bilder har forhåpentligvis overbevist de fleste av oss om at vi holder på å drukne i plast. I hav og sjøer vil det i 2050 være mer plast enn fisk – målt i tonn – hvis produksjonen av plast fortsetter å øke slik som i dag. Det er derfor vanskelig å forestille hvilken utfordring det er å redusere bruken av plast kraftig nok – og samtidig gjenbruke mest mulig av det som likevel produseres.

Da miljøpolitikk etter mange harde kamper tvang seg fram som et aktverdig politisk formål, ble det store, men prinsipielle, målet at «den som skal betale, er forurenseren»: den som skaper et miljøproblem skal ta kostnadene med å bli kvitt problemet.

Det er langt fram til at plastprodusentene og de delene av næringskjeden som pådytter oss de enorme mengdene av plastprodukter, betaler det som trengs for å mestre alle miljøbelastningene ved plastavfallet.

For plastindustrien er det enklest å skyve ansvaret over på alle oss som sprer plastavfall ut i naturen og som gjør alt for lite for å rydde opp etter oss. Det er derfor helt naturlig at de som produserer plast og får oss til å bruke plast til hundrevis av formål, støtter alt som fins av frivillige innsamlingstiltak – og gjerne soler seg i glansen av all den frivillige innsatsen.

Det var derfor plastbransjen reagerte da Frankrike krevde at alle plasttallerkener og plastkopper skulle lages av biologisk materiale som kunne brytes ned raskt. Da ble EU-kommisjonen bedt om å ta rettslige skritt mot Frankrike «for å krenke europeisk lov: Hvis den ikke vil, gjør vi det.

Da EU-kommisjonen i 2011 tok ulike slag panteordninger opp til vurdering, ble EU-kommisjonen beskyldt for å «drive heksejakt» mot plast.

28. mai la EU-kommisjonen fram forslaget til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De utgjør 85 prosent av alt plastavfall i havet.

EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.

I følge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.

Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går nå videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.  

Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.

EU-kommisjonen understreker at «vi har ingen tid å miste» og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.

Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Og det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet setter noen øvre grenser for strenge tiltak som kan settes inn.

Viktigste kilder:

  • «Packaging lobby’s support for anti-litter groups deflects tougher solutions», corporateeurope.org, mars 2018.
  • «Plastic promises. Industry seeking to avoid binding regulations», corporateeurope.org, mai 2018.
  • «The Commission takes aim at single use plastics to reduce litter», Politico 30. april 2018.


Innvandringskrigen

Skal produsenter av sikkerhetsteknologi avgjøre hvordan Europas yttergrenser sikres best?

Store deler av næringslivet i Europa er fortsatt halvt i svime etter et tiår med sosialt nedbrytende kutt-politikk. Men én bransje har gode tider. Det er den som lager utstyr for å hindre at fortvilte mennesker presser seg inn i Europa gjennom stadig mer motstandsdyktige yttergrenser.

Da har det betenkelige konsekvenser at EU lar den «sikkerhets-industrielle bransjen» avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke grensene. Migranter og flyktninger ses på som trusler som må møtes med å militarisere grensekontrollen.

Denne militariseringen har gjort rustnings- og sikkerhetsbransjen til den store vinneren. Den har tvers i gjennom den langvarige stagnasjonskrisa hatt en årlig vekst på 8 prosent.

Det står ikke på penger når det gjelder å holde flyktninger unna Europa. Med forskningsprogrammet «Sikre samfunn» skal EU drive fram en sikkerhetsindustri som med stadig mer avansert teknologi, alt fra radarsystemer, utvida video- og dataovervåking, varmesøkende kameraer og annen nattsynteknologi til automatisert gjenkjenning av ansikter og øyne – og droner som automatisk kan avsløre «mistenkelige» måter å bevege seg på til fots og bak rattet i en bil.    

Sammen med et titalls andre store sikkerhetsselskap styrer gigantkonsern som G4S og Finmeccanica utviklingen av den europeiske sikkerhetsteknologien – etter hvert uavhengig av politisk innblanding fra EU-organ eller regjeringer. Finmeccanica er et italiensk konsern med 72 000 ansatte og virksomhet i 72 land, men blir likevel en smågutt i forhold til verdens største sikkerhetskonsern G4S. Med sine 625 000 ansatte har G4S virksomhet i 120 land.

Når sikkerhetsselskap gis langsiktige kontrakter, får selskapene et teknologisk forsprang som politikere ikke har uavhengige instanser til å overprøve. Utviklingen av ny teknologi blir derfor noe som politikerne bare må ta til etterretning. Da blir det vanskelig å komme med innvendinger dersom sikkerhetsteknologien skulle ha virkninger som er uheldige sosialt eller politisk. Konsekvensen blir at det er produsentene av sikkerhetsteknologi som over tid definerer hvilke sikkerhetstjenester som trengs.

Jo mer EU satser på stadig mer raffinert sikkerhetsteknologi, jo mer etterspørres den også av andre land. Og sikkerhetsbransjen rygger ikke når nye markeder frister – også i land hvor diktatorer får det tryggere med effektiv sikkerhetsteknologi

Mange av storkonserna innen sikkerhetsbransjen har et ekstra bein å stå på som våpenprodusent. Hva er da bedre enn å selge våpen til regimer som bruker dem til å drive tallet på flyktninger i været slik at behovet for grensekontroll øker?

Også i et lengre perspektiv er utsiktene lyse for sikkerhetsbransjen. Lite tyder på at det blir slutt på de krigene, de voldshandlingene og den ekstreme nøden som rammer mennesker helt fram til dørstokken til Europa. Skal de hindres i å forsere den dørstokken, beholder nok sikkerhetsbransjen markedene sine.

I EU-parlamentet var det flertall for å stoppe alt våpensalg til Saudi-Arabia, men det var ikke EU-rådet enig i. Det er i EU-rådet regjeringene møtes, og mange nok ville heller tjene på å selge våpen sjøl om det skulle øke strømmen av flyktninger fra Syria og Jemen.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene etter hvert kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult eller oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En «Festning Europa» med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt.

Viktigste kilder:

  • Mats Akkerman: «Expanding the Fortress. The policies, the profiteers and the people shaped by EU’s border externalisation programme», Transnational Institute, mai 2018.
  • «Market Forces. The development of the EU security-industrial complex», Statewatch/TNI, 2017.

reLATERT

Se alle arrangementer

– Fly kan ikkje lande i Storbritannia etter brexit

10. nov. 2018

EU-tilhengarane skremmer med at fly ikkje får lande, folk vil ikkje få medisin og unge vil ikkje få reise, fortel Kate Hoey frå Labour Leave.

Kathrine Klevelands ledertale

09. nov. 2018

Nei til EU-leder Kathrine Klevelands tale ved åpningen av landsmøtet i Sarpsborg 9. november 2018.

EØS og norsk avmakt

06. nov. 2018

Utviklingen i forholdet mellom Norge og EU fra september 2017 til oktober 2018.

Hvem styrer landene når markedet tar over?

16. okt. 2018

Viktig politisk konferanse i Kristiansund torsdag 1. og fredag 2. november.

Hvem styrer landene når markedet tar over? Vinnere og tapere i kampen om ressursene

11. okt. 2018

Viktig politisk konferanse i Kristiansund torsdag 1. og fredag 2. november.

Sniksentraliseringen av EU

02. okt. 2018

Når beslutningsmakt overføres til Brussel uten at det skal syns for godt.

EU-landbruket: – Fortsatt fokus på marked og eksport

28. sep. 2018

– EUs landbrukspolitikk er stort sett på samme vei som før, fortalte Norges landbruksråd i Brussel, Kjetil Tysdal, på Nei til EUs landbruksseminar torsdag. Bondelagets nestleder Bjørn Gimming beskrev den økte importen fra EU som «dramatisk» for landbruket.

Nei til EU på fransk TV

21. sep. 2018

Internasjonal interesse for Nei til EU, Norge og Brexit.

Vellykket EØS-konferanse i Tromsø

19. sep. 2018

Troms Nei til EU arrangerte en vellykket EØS-konferanse i Tromsø lørdag 15. september.

Ny bok – nytt EU – ny EU-kamp?

12. sep. 2018

Med jevne mellomrom er det tegn i tiden som antyder mulig ny EU-debatt her til lands. Varsler ei ny bok som lanseres i samarbeid med Tanke­smien Agenda at en ny EU-kamp er i emning?

Ny leder i Finnmark Nei til EU

11. sep. 2018

Britha Marie Stavang Berg ble valgt til leder i Finnmark Nei til EU på årsmøte i Lakselv 8. september. Sammen med seg får hun et godt styre med både nye og gjenvalgte styremedlemmer.

Uka som gikk: Nei til jernbanediktat fra EU

07. sep. 2018

Regjeringen vil la EU ta kontroll over norsk jernbane og sikkerheten på skinnene. Islendingene mobiliserer mot EU-styring av energien. Portugal trosset EUs råd og skapte økonomisk framgang.