Under pandemien var det særlig kvinner som bar de tyngste byrdene: sykepleiere, helsefagarbeidere, renholdere, lærere og ansatte i barnehager. Når helsevesenet presses til det ytterste, er det kvinnedominerte yrker som skal få systemet til å henge sammen. Samtidig er det ofte kvinner som tar det største ansvaret hjemme når kriser rammer – for barn, eldre foreldre og andre sårbare. 

Det samme gjelder matberedskap. Kvinner står sentralt i norsk landbruk, lokal matproduksjon, foredling og matomsorg i familiene. I EU har vi sett en landbrukspolitikk som favoriserer stordrift, nedlegging av små bruk og økt import. Det samme gjelder innen fiskeriet hvor det drives rovdrift på fisken fremfor å sikre både mat og jobber for fremtidige generasjoner. Det gjør oss mer avhengige av lange forsyningskjeder som kan bryte sammen i kriser. For Norge betyr et nei til EU at vi kan føre en fiskeri- og landbrukspolitikk som tar hensyn til beredskap, distrikter og små og mellomstore bedrifter gårder – ikke bare billigst mulig mat på kort sikt. 

I EU ser vi også en tydelig linje mot mer markedstenkning i helse og velferd. Når både helse og matproduksjon styres mer av markedet, øker presset på dem som jobber i førstelinjen – ofte kvinner – og ulikhetene vokser. Erfaringen fra land som har gått langt i denne retningen, er at det rammer kvinner hardest, både som ansatte og som brukere av tjenestene. 

Norge har i dag større handlingsrom til å organisere helse, fiskeri, landbruk, og beredskap etter nasjonale behov. Vi kan prioritere jordmortjenester, kvinnehelse, lokalt fødetilbud og krisesentre, samtidig som vi bygger opp norsk matproduksjon, kornlager og beredskapslagre for mat og medisiner. Det gir oss bedre mulighet til å si at beredskap ikke er en kostnad som skal kuttes, men en investering i trygghet. 

Et tydelig nei til EU er også et ja til at vi skal styre beredskapen selv:  

• Ja til at Norge selv skal bestemme hvordan vi sikrer legemiddel- og matberedskap.  
• Ja til at vi selv kan prioritere kvinnehelse, fødetilbud og lokale helsetjenester.  
• Ja til at vi kan satse på norsk matproduksjon i hele landet og robuste lokalsamfunn. 

I en tid med krig i Europa, klimakrise og nye pandemitrusler trenger vi mer demokratisk kontroll over ressursene våre, ikke mindre. Kvinners erfaringer fra helsevesenet, primærnæringene landbruket og hverdagslivets kriser må stå sentralt når vi diskuterer Norges forhold til EU. 

Derfor sier vi nei til EU – for kvinners helse, for norsk matberedskap og for en velferdsstat og et landbruk som styres av fellesskapets behov, ikke markedets. 

God 1.mai!