En drøy måned før islendingenes folkeavstemning om EU 29. august, er utfallet fortsatt uvisst. Flere meningsmålinger har vist at det er flertall mot EU-medlemskap. Samtidig er det jevnt i spørsmålet om å gjenoppta medlemskapsforhandlinger, som er det avstemningen handler om, med et knapt flertall for ja-siden.

Blir det et «ja» i august, skal det etter planen holdes en ny folkeavstemning om medlemskapsavtalen når den foreligger. Island er sjelden et tema i norsk politikk, men fra flere hold dras nå våre gode naboers EU-prosess inn i den hjemlige debatten. Noen tar til orde for at også Norge bør ha en folkeavstemning om å starte EU-forhandlinger. Andre hevder at EU har blitt mer åpen for å godta særordninger og unntak som ivaretar nasjonale interesser.

Etter den halvårlige redegjørelsen om EU og EØS for Stortinget, uttalte utenriksminister Espen Barth Eide at han ser en ny trend blant land som blir med i EU: «Nesten hver gang noen blir med nå, så får de en eller annen tilpasning», siteres han på i Nationen 16. mai.

Dette er i beste fall en tynn trend, all den tid det er 13 år siden EU fikk et nytt medlemsland, da Kroatia ble med i juli 2013. Før det må vi tilbake til 2007 da Bulgaria og Romania ble EU-medlemmer. Medlemskapsavtalene vitner om enkelte overgangsordninger og ikke varige unntak fra EU-traktatene.

Ni land har søkt om medlemskap og er fra EUs side akseptert som kandidater, blant andre Tyrkia, Albania og Ukraina. EU-kommisjonen arbeider med et forslag om såkalt gradvis integrasjon. Dette handler særlig om forenklet markedsadgang og styrket samarbeid på enkelte områder, uten at landene oppnår politisk representasjon i EU. Fleksibiliteten som ligger i disse planene, er for kandidatlandene mer lik EØS-avtalen enn et EU-medlemskap.

For medlemskap setter EU gjennom Københavnkriteriene blant annet krav om at landet må innlemme unionens samlede regelverk i egen lovgivning og kunne oppfylle forpliktelsene som ligger i EU-traktatene.

Forberedelsene til å innføre EUs regelverk starter allerede under forhandlingene, og dette overvåkes av EU-kommisjonen. Medlemskapsprosessen er mer et spørsmål om hvordan og hvor raskt tilpasningene skal gjennomføres, enn reelle forhandlinger. Derfor er det vanskelig å se gode grunner til å skulle holde en egen folkeavstemning om å sende EU-søknad og starte forhandlinger. Innholdet i EU-traktatene og medlemskapsforpliktelsene er allerede kjent.

Både Norge og Island har i dag råderett over fiskeripolitikken og landbrukspolitikken, og utenfor EUs pengeunion og euroen kan vi regulere rente og valutakurs ut fra hensynet til stabil økonomi, velferd og sysselsetting.

EU har en selvforsyningsgrad av sjømat under 40 prosent. En ganske stor andel av de tre millioner tonn som fiskerne i EU lander årlig kommer fra andre lands farvann. Til sammenligning lander Island alene én million tonn fisk, og det er lett å se at dette er ressurser som er attraktive for EU.

Erfaringene fra Norges tidligere forhandlinger om medlemskap og utviklingstrekk i EU tilsier at det er liten grunn til å forvente unntak fra unionens felles politikk. EU forvalter fiskeressursene og har eksklusiv kompetanse. Prinsippet om relativ stabilitet skal hensynta blant annet historisk fiske, men det er EU som bestemmer gjennom fastsettelsen av kvoter. På tross av tidligere garantier om fortrinnsrett til fiske i eget farvann, opplever irske fiskere i år at deres kvoter er kraftig redusert.

Avtalen Norge forhandlet med EU hadde kun overgangsordninger for fangst. EU ga ingen rettslige garantier for at Norge kunne beholde nasjonalt fiske innenfor 12-milssonen eller at EU skulle følge de norske forvaltningsprinsippene når unionen overtok ressursforvaltningen.

På landbruk fikk Norge heller ikke varige unntak i medlemskapsforhandlingene. Det man oppnådde i 1994 var en tilleggsordning for «nordlig landbruk» med nasjonal støtte nord for 62. breddegrad (Møre og Romsdal) og i enkelte områder lengre sør. Tollvernet og det norske jordbruksoppgjøret ville bli avviklet, og virkemidler som kvoteordningen for melk erstattet av EUs felles politikk.

EU-traktaten sier at EU er en økonomisk og monetær union med felles valuta. Danmark er det eneste EU-landet som har et avtalefestet unntak fra euroen. Ingen av landene som har blitt EU-medlemmer gjennom de siste tiårenes utvidelser har fått unntak. Begrunnelsen for at Sverige ikke har innført euro per i dag, er at landet ikke oppfyller de såkalte konvergenskravene om blant annet inflasjon, statsgjeld og stabil valutakurs.

Den eneste grunnen til at islendingene nå skal stemme om EU-forhandlinger, er ifølge historikeren Hjörtur J. Gudmundsson, som er en aktiv stemme i den islandske debatten, at det ikke er flertall i Alltinget for en medlemskapsprosess. Ett av partiene i regjeringen, Folkets parti, er dessuten mot EU-medlemskap.

Hvordan et eventuelt «ja» i avstemningen 29. august skal omsettes i praksis er derfor uklart, ikke ulikt situasjonen da EU-søknaden forrige gang ble lagt til side fordi det var splittelse i regjeringen og ikke noe flertall for i Alltinget.

Artikkelen er publisert i Klassekampen 25. juli 2026.