Denne høsten har vi fått en debatt i det juridiske miljøet som går inn i kjernen av hvordan EØS-avtalen innfører EU-rett i Norge, og forholdet mellom domstolene og politisk styring.

Om lag 15 000 direktiver og forordninger er tatt inn i EØS, så det er liten tvil om at avtalen er dynamisk fordi den stadig utvider seg. Samtidig er avtalen statisk i den forstand at Norge ikke har overført lovgivningsmyndighet til EU. Nye rettsakter kan forkastes enten som ikke relevant for EØS-avtalen eller med henvisning til vetoretten, som ligger i kravet om enstemmighet for å treffe vedtak.

To rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen reiser spørsmål om hvor langt domstolene kan gå i å innfortolke nye rettslige forpliktelser i EØS-avtalen. Domstolen i Luxembourg er øverste domsmyndighet for EFTA-landene i EØS, og kan både avgi uttalelser til de nasjonale domstolene og fatte dommer som er bindende for Norge.

EFTA-domstolen bygger i stor grad på praksis fra EU-domstolen. De to nye uttalelsene trekker inn EUs charter om grunnleggende rettigheter, selv om det ikke har blitt vedtatt i EØS. Jusprofessor Tarjei Bekkedal ved Universitet i Oslo mener det nå er avklart at «EUs charter om fundamentale rettigheter gjelder i EØS» (Rett24 2. oktober). En annen kapasitet på EU/EØS-rett, Herdis Helle som er advokat i LO, mener derimot at det er en for vidtrekkende konklusjon, og peker på at Norge ikke fullt ut er del av EUs felles rettsorden (Rett24 19. oktober).

Charteret om grunnleggende rettigheter er en EU-variant av Den europeiske menneskerettskonvensjonen med bestemmelser om blant annet retten til liv og ytringsfrihet, men også om næringsvirksomhet og arbeidsliv. For EUs medlemsland ble charteret juridisk forpliktende gjennom Lisboatraktaten i 2009.

Den ene uttalelsen fra EFTA-domstolen, sak E-28/25 fra 29. september, gjelder en bestemmelse i den islandske inntektsskatteloven som gjør at myndighetene kan kreve innsyn i advokaters klientlister for skatterådgivning om eiendeler i utlandet. Spørsmålet var om dette er forenlig med tjenestefriheten i EØS-avtalen artikkel 36 og retten til privatliv, som er beskyttet både i menneskerettskonvensjonen og EU-charteret.

Den andre saken omhandlet anerkjennelse av foreldreskap for barn født med surrogati, og vurderte om Islands forbud mot surrogati er i strid med fri bevegelse av arbeidskraft (E-25/25, avsagt 7. oktober).

EFTA-domstolen har også tidligere trukket inn både menneskerettskonvensjonen og EU-charteret i tolkningen av EØS-retten. Nå dreier likevel domstolen anvendelsen videre. I uttalelsen fra september heter det at de grunnleggende rettighetene «utgjør en del av de alminnelige prinsippene i EØS-retten». Bekkedal utleder av det at EU-domstolens praksis om charteret må legges til grunn for tolkningen av EØS-avtalen.

Hvis EU-charteret nå gjelder i EØS, ville det være en invasjon av EU-rett – beordret av domstolen, uten politisk mandat eller demokratisk legitimitet. EØS-avtalen bygger på at regelverk skal praktiseres på samme måte i EU og EFTA-landene, men denne homogenitetsmålsetningen gir ikke EFTA-domstolen ryggdekning for å innføre nye rettsregler i EØS. Domstolens oppgave er å fortolke rettsgrunnlaget, ikke å legge til nytt regelverk.

Som også Herdis Helle har påpekt, ville det være et inngrep i EFTA-landenes suverenitet dersom domstolen kunne innføre EU-charteret i EØS.

Ut fra EØS-avtalens system, der EU og EFTA-landene fortsatt er rettslig atskilt av hensyn til nasjonal suverenitet, er det utelukket at Charteret om grunnleggende rettigheter gjelder i EØS uten at dette er akseptert av Norge, Island og Liechtenstein. Derfor er det høyst påkrevd at EFTA-domstolen klargjør sitt standpunkt, og domstolen har to valg: enten slå fast at EU-charteret ikke gjelder i EØS, eller angripe suverenitetsprinsippet i EØS-avtalen.

Charteret er en mye brukt rettskilde for EU-domstolen. De grunnleggende rettighetene har i flere saker vist seg å være de økonomisk sterkestes rettigheter. For eksempel fant EU-domstolen i 2022 at bestemmelsen i hvitvaskingsdirektivet om offentlig tilgang til eierskapsregistre var ugyldig. To selskaper i Luxembourg nektet å utlevere opplysninger, og fikk medhold i at de var i sin fulle rett ut fra bestemmelsene om privatlivets fred og beskyttelse av personopplysninger.

I likhet med Norge er EUs medlemsland tilsluttet Den europeiske menneskerettskonvensjonen, men det er ikke EU som sådan. Det var EU-domstolen som stanset den prosessen, fordi en tilslutning ville true EU-rettens selvstendighet og spesielle karakter.

Praktiseringen av rettigheter hos Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har mange likheter med EU-domstolen, men det er også en del forskjeller. For eksempel gir EU-domstolens praksis om grunnleggende rettigheter en svakere beskyttelse av asylsøkere. Menneskerettighetsdomstolen setter i større grad krav om tilgang til egnet asylbehandling og beskyttelse mot tvangsretur med risiko for straff eller forfølgelse.

Det er vanskelig å se at oppfølgingen av menneskerettigheter i Norge er tjent med en innføring av EU-charteret i EØS-avtalen og domstoler som på ulikt grunnlag fortolker rettighetene.

Trykt i Klassekampen lørdag 7. november 2026.