På tirsdag holdt utenriksminister Espen Barth Eide fra Arbeiderpartiet sin halvårlige redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker. Hovedlinjen i redegjørelsen var tydelig: På grunn av en urolig verdenssituasjon søker regjeringen tettere samarbeid med EU.

I forlengelsen av dette, var Barth Eide særlig opptatt av å peke på begrensningene ved EØS-avtalen. Ifølge utenriksministeren støtter Norge på utfordringer i samarbeidet med EU når vi ikke er et fullverdig medlem, blant annet gjennom at «utviklingen av ny politikk, regelverk og verktøy fra EUs side i en “gråsone”, der hele eller deler av et program eller et regelverk faller utenfor det vi som EØS-medlem har rett til å være med på».

Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et uttrykk for et dårlig fordekt ønske om EU-medlemskap. Barth Eide sa at regjeringen ikke ønsker å ta initiativ til en ny, norsk medlemskapsdebatt, samtidig som at han går langt i å hevde at det er «en illusjon at vi kan få bedre vilkår gjennom å reforhandle EØS-avtalen». Dermed avfeier han også muligheten for å ta tilbake kontroll med krafta, og forplikter Norge til EUs dysfunksjonelle energiunion. Selv om dette har store omkostninger for norsk næringsliv.

EØS-avtalen skulle være en garanti mot ny toll fra EU. Nå har vi sett at EU, som Barth Eide også påpekte i sin redegjørelse, likevel har innført toll på jernlegeringer fra Norge. Våre handelsinteresser kan ivaretas minst like godt med en handelsavtale, uten at vi må importere EU-regler og begrense handlingsrommet for nasjonal politikk som i EØS.

Mye av bakteppet for Barth Eides bekymringer for EØS-avtalens begrensninger springer ut av den kommende folkeavstemningen på Island, som i dag er medlem av EØS. Islendingene skal avgjøre om de vil gå inn i medlemskapsforhandlinger med EU. Her vil et eventuelt forhandlingsresultat være gjenstand for nok en folkeavstemning. Meningsmålingene på Island viser at det er helt åpent om landet i det hele tatt vil søke forhandlinger, og det er et solid flertall i befolkningen mot EU-medlemskap.

Utenriksministeren sa heller ingenting om de mange EU-reglene som kan påføre det norske samfunnet store, unødvendige kostnader i sin redegjørelse. Avløpsdirektivet og bygningsenergidirektivet er gode og aktuelle eksempler på dette. Handlingsrommet ble knapt nevnt. Han snakker for mye om å tilpasse seg EU og alt for lite om å ivareta norske interesser.

Utenriksministeren løftet frem betydningen av å hegne om demokratiet. Dette gjorde han rett i. Men EU er ikke noe velfungerende demokrati. Makt flyttes fra folkevalgte organer til byråkratiske overnasjonale institusjoner. Derfor er det viktig for folkestyret at Norge fortsatt er utenfor EU.